Hei.
Jeg fant ut at jeg var gravid for en stund siden, ca uke 6. Det var et sjokk for både meg og kjæresten, men vi tok liksom aldri noe avgjørelse på det. Jeg var hos legen i går, og hun trodde jeg var i uke 15/16. Ettersom tiden har gått har jeg begynt å venne meg til tanken og tror det vil bli fint å få barn med kjæresten. Jeg har også hatt inntrykket av at han har syntes det var greit.
I går sier han at siden vi aldri liksom snakket om det, så har det blitt godtatt, uten at det har blitt det på en måte. Han mente at vi enda må diskutere om det er aktuelt å få barn sammen nå, og at selv om han vil glede seg så klarer han ikke det. Jeg er student og har 3 år igjen, mens han er ferdigutdannet, men har bare en jobb som varer 4-5 måneder til. Han må altså få seg en ny jobb etter det. Når jeg er så langt på vei som nå, vet jeg at jeg må søke om å få ta abort, og at det kanskje kan være vanskelig. Det ville i så fall være pga. vanskelig livssituasjon eller noe. Han føler at jeg lurer han med på noe, som absolutt ikke er min intensjon. Helt i starten var tanken at jeg skulle ta abort, men det ble aldri til det. Kanskje spesielt siden jeg kjenner at kroppen forandrer seg er det lettere for meg å glede meg.
Hva gjør jeg?
Jeg fant ut at jeg var gravid for en stund siden, ca uke 6. Det var et sjokk for både meg og kjæresten, men vi tok liksom aldri noe avgjørelse på det. Jeg var hos legen i går, og hun trodde jeg var i uke 15/16. Ettersom tiden har gått har jeg begynt å venne meg til tanken og tror det vil bli fint å få barn med kjæresten. Jeg har også hatt inntrykket av at han har syntes det var greit.
I går sier han at siden vi aldri liksom snakket om det, så har det blitt godtatt, uten at det har blitt det på en måte. Han mente at vi enda må diskutere om det er aktuelt å få barn sammen nå, og at selv om han vil glede seg så klarer han ikke det. Jeg er student og har 3 år igjen, mens han er ferdigutdannet, men har bare en jobb som varer 4-5 måneder til. Han må altså få seg en ny jobb etter det. Når jeg er så langt på vei som nå, vet jeg at jeg må søke om å få ta abort, og at det kanskje kan være vanskelig. Det ville i så fall være pga. vanskelig livssituasjon eller noe. Han føler at jeg lurer han med på noe, som absolutt ikke er min intensjon. Helt i starten var tanken at jeg skulle ta abort, men det ble aldri til det. Kanskje spesielt siden jeg kjenner at kroppen forandrer seg er det lettere for meg å glede meg.
Hva gjør jeg?
Last edited: