Jeg håper det finnes noen der ute, som kan hjelpe meg med det problemet.
Vi har de 3 årene, hatt det vanvittig vanskelig, vår førstefødte, som nå er 3 år, er født nesten 16 uker for tidlig, noe som gjorde at vi måtte bo 7 måneder på sykehus og komme hjem med tracheostomi og nattepleiere. Men kan trygt si at min permisjon med eldste mann, ikke akkurat var preget av en rolig spebarns tid og fred og ro.
Når eldstemann var nesten 2 år, fant jeg ut at jeg var gravid igjen, IKKE planlangt. Siden legene aldri fant ut hvorfor jeg fødte så alt for tidlig, hadde jeg ingen anelse om hvordan dette svangerskapet skulle bli. Jeg fant det ut, når jeg var rundt 8 uker, og før jeg hadde nådd uke 15, ble jeg tatt ut av jobben min på nytt. Jeg hadde på dette tidspunktet, såpass mange kynnere, at legen min ikke tok sjans på noe annet. Det skal også sies, at jeg innen få uker, var over på svangerskapspenger. Når jeg kom i uke 27, begynte jeg å blø, og havnet på ullevål sykehus, jeg ble liggende i strengt sengeleie med svak livmorhals helt til jeg fødte i uke 39.
Om noen, har førsøkt å ligge i strengt sengleie i nesten 4 måneder, så vet de veldig godt hva dette gjør med kroppen. Man mister hver eneste muskel og kroppen svinner fullstendig. Om ikke dette skulle være nok, fikk minsten kolikk, og sov ikke ei natt før han var 7 MÅNEDER!!! Om ikke dette skulle være nok, sliter jeg noe helt vanvittig med ledd i hele kroppen, inkulder bekken!
Vel, nå har jeg i svært grove trekk, fortalt litt om hvordan de siste tre årene har vært. Det har satt seg i psyke, og sjel. At ting er lett for meg og min forlovede, er løgn. Jeg sliter en god del med angst og på tross at jeg akkurat har fått noen å snakke med (en psykolog), er dette en grusomt lang vei å gå.
Det store problemet vi har, er at vi måtte flytte fra min forlovedes hjemplass, siden vi der hadde svært lite støtte. Forloveden min fikk seg raskt ny jobb og vi fant oss nytt hus på min hjemplass. Her har vi mere familie som ønsker å trå til, og jeg har også min gamle lege, som har tidligere fulgt meg i alle år, og det trenger jeg... I tillegg kan du se laaaaangt etter hjelp innenfor psykiatrien der vi bodde. Ventelistene er umåtlig lange.. I tillegg trengte jeg å komme hjem, jeg har slitt vanvittig etter at jeg fødte eldstemann, noe jeg ikke har fått særlig oppbacking for. Hovedproblemet, er sjefen min! Arbeidsplassen min har vært helt grusomme til å følge opp, tilrettelegging er gresk for dem og de har ikke vist noe som helst vilje til og vise meg at jeg er velkommen tilbake. De tok ikke en eneste telefon i de 4 månedene jeg lå rett ut og sjefen min sendte aldri ut de papirene han skulle i tide. Det skal også sies, at de fulgte meg overhodet ikke opp etter at jeg kom hjem med eldstemann heller, når de en sjelden gang tok en telefon, var det for å spørre når jeg kom tilbake. I starten, når vi endelig hadde bestemt oss for å flytte, ringte jeg sjefen min for å få et møte med han, han svarte at, "selvfølgelig, jeg sender deg en melding om når det passer", jeg hørte aldri noen ting. Jeg sendte igjen en melding tidlig i våres, da hadde vi allerede flyttet, og jeg hørte aldri noe tilbake på den heller. Så reiste vi på ferie, men når jeg kom tilbake, ringte jeg en kjapp telefon for å spørre om han kunne ringe meg for et telefon møte når ting roet seg ned rett etter sommeren, noe han sa han skulle, jeg igjen hørte aldri noen ting. Atter en gang sendte jeg en melding her om dagen, for nå går permisjonen min ut om to måneder, og jeg vil jo gjerne få snakket med han, og atter en gang hører jeg ingenting i fra han.
Hva skal jeg gjøre? Jeg har kun en måneds oppsigelse, men det har egentlig ingenting og si, for jeg kommer uansett, til å bli sykmeldt rett etter permisjonen min. Jeg har ikke sjans til å jobbe, å da kan jeg heller ikke søke ny jobb. Jeg kan jo ikke søke ny jobb, med viten om at jeg blir sykmeldt etter en uke. Bekken, ledd, angst, stress og nerver, gjør at jeg ikke vet om når jeg kan jobbe igjen... Det vet vel egentlig ingen.
Er det noen der ute, som vet hva jeg skal gjøre??
Vi har de 3 årene, hatt det vanvittig vanskelig, vår førstefødte, som nå er 3 år, er født nesten 16 uker for tidlig, noe som gjorde at vi måtte bo 7 måneder på sykehus og komme hjem med tracheostomi og nattepleiere. Men kan trygt si at min permisjon med eldste mann, ikke akkurat var preget av en rolig spebarns tid og fred og ro.
Når eldstemann var nesten 2 år, fant jeg ut at jeg var gravid igjen, IKKE planlangt. Siden legene aldri fant ut hvorfor jeg fødte så alt for tidlig, hadde jeg ingen anelse om hvordan dette svangerskapet skulle bli. Jeg fant det ut, når jeg var rundt 8 uker, og før jeg hadde nådd uke 15, ble jeg tatt ut av jobben min på nytt. Jeg hadde på dette tidspunktet, såpass mange kynnere, at legen min ikke tok sjans på noe annet. Det skal også sies, at jeg innen få uker, var over på svangerskapspenger. Når jeg kom i uke 27, begynte jeg å blø, og havnet på ullevål sykehus, jeg ble liggende i strengt sengeleie med svak livmorhals helt til jeg fødte i uke 39.
Om noen, har førsøkt å ligge i strengt sengleie i nesten 4 måneder, så vet de veldig godt hva dette gjør med kroppen. Man mister hver eneste muskel og kroppen svinner fullstendig. Om ikke dette skulle være nok, fikk minsten kolikk, og sov ikke ei natt før han var 7 MÅNEDER!!! Om ikke dette skulle være nok, sliter jeg noe helt vanvittig med ledd i hele kroppen, inkulder bekken!
Vel, nå har jeg i svært grove trekk, fortalt litt om hvordan de siste tre årene har vært. Det har satt seg i psyke, og sjel. At ting er lett for meg og min forlovede, er løgn. Jeg sliter en god del med angst og på tross at jeg akkurat har fått noen å snakke med (en psykolog), er dette en grusomt lang vei å gå.
Det store problemet vi har, er at vi måtte flytte fra min forlovedes hjemplass, siden vi der hadde svært lite støtte. Forloveden min fikk seg raskt ny jobb og vi fant oss nytt hus på min hjemplass. Her har vi mere familie som ønsker å trå til, og jeg har også min gamle lege, som har tidligere fulgt meg i alle år, og det trenger jeg... I tillegg kan du se laaaaangt etter hjelp innenfor psykiatrien der vi bodde. Ventelistene er umåtlig lange.. I tillegg trengte jeg å komme hjem, jeg har slitt vanvittig etter at jeg fødte eldstemann, noe jeg ikke har fått særlig oppbacking for. Hovedproblemet, er sjefen min! Arbeidsplassen min har vært helt grusomme til å følge opp, tilrettelegging er gresk for dem og de har ikke vist noe som helst vilje til og vise meg at jeg er velkommen tilbake. De tok ikke en eneste telefon i de 4 månedene jeg lå rett ut og sjefen min sendte aldri ut de papirene han skulle i tide. Det skal også sies, at de fulgte meg overhodet ikke opp etter at jeg kom hjem med eldstemann heller, når de en sjelden gang tok en telefon, var det for å spørre når jeg kom tilbake. I starten, når vi endelig hadde bestemt oss for å flytte, ringte jeg sjefen min for å få et møte med han, han svarte at, "selvfølgelig, jeg sender deg en melding om når det passer", jeg hørte aldri noen ting. Jeg sendte igjen en melding tidlig i våres, da hadde vi allerede flyttet, og jeg hørte aldri noe tilbake på den heller. Så reiste vi på ferie, men når jeg kom tilbake, ringte jeg en kjapp telefon for å spørre om han kunne ringe meg for et telefon møte når ting roet seg ned rett etter sommeren, noe han sa han skulle, jeg igjen hørte aldri noen ting. Atter en gang sendte jeg en melding her om dagen, for nå går permisjonen min ut om to måneder, og jeg vil jo gjerne få snakket med han, og atter en gang hører jeg ingenting i fra han.
Hva skal jeg gjøre? Jeg har kun en måneds oppsigelse, men det har egentlig ingenting og si, for jeg kommer uansett, til å bli sykmeldt rett etter permisjonen min. Jeg har ikke sjans til å jobbe, å da kan jeg heller ikke søke ny jobb. Jeg kan jo ikke søke ny jobb, med viten om at jeg blir sykmeldt etter en uke. Bekken, ledd, angst, stress og nerver, gjør at jeg ikke vet om når jeg kan jobbe igjen... Det vet vel egentlig ingen.
Er det noen der ute, som vet hva jeg skal gjøre??