Drømmeliten
Andre møte med forumet
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men jeg sliter med familien oppi dette svangerskapet.
Jeg og min samboer har prøvd å bli gravid i vell 2 år før det nå klaffet, men like etter jeg ble gravid (før jeg visste om det) "mistet" svigerinnen min. Hun fikk vite at det bare var en tom fostersekk og ikke noe embryo, lenge før uke 12.
Dette var selvfølgelig kjempetungt for både henne og kjæresten, samt mine svigerforeldre og oss.
Vi holdt vårt svangerskap hemmelig pga akkurat dette, vi hadde drømt om å fortelle om vårt mirakel i flere år og nå begynte vi å grue oss.
Og det med god grunn, etter at vi har fortalt det har det vært mye negativ innstilling til at vi skal ha barn og min svigerinne ikke.
Jeg og min samboer har prøvd å bli gravid i vell 2 år før det nå klaffet, men like etter jeg ble gravid (før jeg visste om det) "mistet" svigerinnen min. Hun fikk vite at det bare var en tom fostersekk og ikke noe embryo, lenge før uke 12.
Dette var selvfølgelig kjempetungt for både henne og kjæresten, samt mine svigerforeldre og oss.
Vi holdt vårt svangerskap hemmelig pga akkurat dette, vi hadde drømt om å fortelle om vårt mirakel i flere år og nå begynte vi å grue oss.
Og det med god grunn, etter at vi har fortalt det har det vært mye negativ innstilling til at vi skal ha barn og min svigerinne ikke.
Vi har akkurat fortalt det til "resten" av familien, utover foreldrene våre og søsken.
I det vi forteller det til min samboers tante bryter svigerfar ut hvor forferdelig dette har vært for dem og hvor grusomt det er for svigerinnen min.
Ingen gratulasjoner eller glede her i gården....
Noe jeg synes er kjempevanskelig, fordi jeg selv ikke får til å glede meg over barnet i magen -når menneskene jeg er glad i er mer negative enn positive.
Det sårer meg så inderlig fordi vi har ønsket oss dette så lenge, og nå føles det bare vondt og feil, og jeg er så egoistisk (og hormonell) at jeg synes det er fryktelig dårlig gjort at de ikke kan genuint glede seg med oss. Vi er nå ca 3 mnd på vei, og lenger enn min svigerinne noen gang var, men ingen glede å se.
Er det jeg som er helt fjern her? Burde jeg være mer medlidende?
For jeg synes allerede at jeg har hatt nok dårlig samvittighet...
Sutrete innlegg, jeg vet.. Men jeg føler jeg trenger litt råd og medlidenhet
I det vi forteller det til min samboers tante bryter svigerfar ut hvor forferdelig dette har vært for dem og hvor grusomt det er for svigerinnen min.
Ingen gratulasjoner eller glede her i gården....
Noe jeg synes er kjempevanskelig, fordi jeg selv ikke får til å glede meg over barnet i magen -når menneskene jeg er glad i er mer negative enn positive.
Det sårer meg så inderlig fordi vi har ønsket oss dette så lenge, og nå føles det bare vondt og feil, og jeg er så egoistisk (og hormonell) at jeg synes det er fryktelig dårlig gjort at de ikke kan genuint glede seg med oss. Vi er nå ca 3 mnd på vei, og lenger enn min svigerinne noen gang var, men ingen glede å se.
Er det jeg som er helt fjern her? Burde jeg være mer medlidende?
For jeg synes allerede at jeg har hatt nok dårlig samvittighet...
Sutrete innlegg, jeg vet.. Men jeg føler jeg trenger litt råd og medlidenhet