Hei alle sammen! beklager langt og rotete innlegg, men les den som orker
Jeg sitter i en litt ekkel situasjon nå der jeg virkelig ikke aner hva jeg skal gjøre.
Jeg og mannen ble sammen for 5 år siden, og har stort sett hatt det fint. Jeg ble gravid, og han var den av oss som ble mest glad! Han gledet seg som en liten gutt, og han har alltid hatt lyst på ei lita jente. Endelig fikk han det. Jeg hadde store forventninger til han, og trodde han kom til å bli verdens beste pappa. Det gikk 2 uker fra jeg fant ut at jeg var gravid til han sluttet å vise interesse for babyen. han spurte aldri hvordan det gikk med meg, jeg måtte mase for at han skulle kjenne spark i magen, og han brydde seg fint lite rett og slett. Jeg trodde det bare var en fase mens jeg var gravid, og at alt kom til å bli mye bedre så fort dokka vår kom til verden..
Det startet på barselhotellet, aller første natta med jenta vår. Hun gråt og gråt, og han ble fly forbanna på henne! Jeg kunne se i øynene hans at han var mektig irritert på stakkar lille babyen min
Han var dritlei allerede. Vi kom hjem, og det fortsatte slik - hun gråt, far ble sint, jeg ble sint på far fordi han var sint på jenta, han ble sint på meg. Sånn har det vært i snart 5 mnd nå. Også en av kriteriene for at vi skulle få barn var at vi skulle dele på oppgavene og hjelpe meg på natten. Hittil har han ikke tatt henne en eneste natt(!!) (jeg har sover ca 3 timer gjennomsnittlig om natta i 4 mnd). Jeg har sittet mange ganger på sengekanten og gråtet og vært helt ødelagt pga flere døgn med null søvn, og jeg har bedd på mine knær om han kunne ta henne i et par timer så jeg fikk sove litt, men han later som han ikke hører meg og snur ryggen til og trekker dyna godt over seg. Han har også en sykelig interesse for bil, og det opptar ALL hans tid!! jeg er dritlei av å bli nedprioritert pga BIL! han får lønn den 6, og jeg får penger fra nav den 20. så vi ordner alltid slik at vi har penger hele mnd. denne mnd var jeg blakk den 5, men visste at "vi" fikk lønn den 6. Den 6 kom, han fikk 26500 i lønn, og var blakk samme dag!! da hadde han prestert å bruke 8000,-(!!) på SENKESETT til bilen sin!! Med 120 kr på kortet sitt og 0,- på mitt sier jeg at babyen trenger mat (mme og grøt) og bleier, samt hun har ingen klær som passer lengre!! han forstår ikke alvoret, og uansett hva jeg sier bryr han seg ikke. Han gidder aldri å være med jenta vår, og blir lei med engang, og prater bare om at han gleder seg til hun blir eldre. Han har aldri badet henne, aldri gitt henne grøt, aldri lagt henne og aldri tatt ei våkennatt! hvis jeg er borte i et par timer ringer han og maser på at jeg skal komme hjem, for da har han "passet" henne lenge nok. jeg er dritlei av han! Men samtidig elsker jeg han av hele hjertet mitt, og han er en herlig fyr (en gang i blandt). Jeg elsker å se han leke med jenta vår (i 10 minutter om dagen maks!), og vi deler så mye ting og minner. blir kvalm av tanken på å flytte fra han, men samtidig klarer jeg ikke mere Aner ikke hva jeg skal gjøre Var ikke slik det skulle bli
Jeg sitter i en litt ekkel situasjon nå der jeg virkelig ikke aner hva jeg skal gjøre. Jeg og mannen ble sammen for 5 år siden, og har stort sett hatt det fint. Jeg ble gravid, og han var den av oss som ble mest glad! Han gledet seg som en liten gutt, og han har alltid hatt lyst på ei lita jente. Endelig fikk han det. Jeg hadde store forventninger til han, og trodde han kom til å bli verdens beste pappa. Det gikk 2 uker fra jeg fant ut at jeg var gravid til han sluttet å vise interesse for babyen. han spurte aldri hvordan det gikk med meg, jeg måtte mase for at han skulle kjenne spark i magen, og han brydde seg fint lite rett og slett. Jeg trodde det bare var en fase mens jeg var gravid, og at alt kom til å bli mye bedre så fort dokka vår kom til verden..
Det startet på barselhotellet, aller første natta med jenta vår. Hun gråt og gråt, og han ble fly forbanna på henne! Jeg kunne se i øynene hans at han var mektig irritert på stakkar lille babyen min
Han var dritlei allerede. Vi kom hjem, og det fortsatte slik - hun gråt, far ble sint, jeg ble sint på far fordi han var sint på jenta, han ble sint på meg. Sånn har det vært i snart 5 mnd nå. Også en av kriteriene for at vi skulle få barn var at vi skulle dele på oppgavene og hjelpe meg på natten. Hittil har han ikke tatt henne en eneste natt(!!) (jeg har sover ca 3 timer gjennomsnittlig om natta i 4 mnd). Jeg har sittet mange ganger på sengekanten og gråtet og vært helt ødelagt pga flere døgn med null søvn, og jeg har bedd på mine knær om han kunne ta henne i et par timer så jeg fikk sove litt, men han later som han ikke hører meg og snur ryggen til og trekker dyna godt over seg. Han har også en sykelig interesse for bil, og det opptar ALL hans tid!! jeg er dritlei av å bli nedprioritert pga BIL! han får lønn den 6, og jeg får penger fra nav den 20. så vi ordner alltid slik at vi har penger hele mnd. denne mnd var jeg blakk den 5, men visste at "vi" fikk lønn den 6. Den 6 kom, han fikk 26500 i lønn, og var blakk samme dag!! da hadde han prestert å bruke 8000,-(!!) på SENKESETT til bilen sin!! Med 120 kr på kortet sitt og 0,- på mitt sier jeg at babyen trenger mat (mme og grøt) og bleier, samt hun har ingen klær som passer lengre!! han forstår ikke alvoret, og uansett hva jeg sier bryr han seg ikke. Han gidder aldri å være med jenta vår, og blir lei med engang, og prater bare om at han gleder seg til hun blir eldre. Han har aldri badet henne, aldri gitt henne grøt, aldri lagt henne og aldri tatt ei våkennatt! hvis jeg er borte i et par timer ringer han og maser på at jeg skal komme hjem, for da har han "passet" henne lenge nok. jeg er dritlei av han! Men samtidig elsker jeg han av hele hjertet mitt, og han er en herlig fyr (en gang i blandt). Jeg elsker å se han leke med jenta vår (i 10 minutter om dagen maks!), og vi deler så mye ting og minner. blir kvalm av tanken på å flytte fra han, men samtidig klarer jeg ikke mere Aner ikke hva jeg skal gjøre Var ikke slik det skulle bli
