Toria92
Første møte med forumet
Hei!
Jeg sitter her nå og er så kvalm, fylt med usikkerhet og redsel for barnet mitt i magen. Jeg er nå i uke 19. Før jeg ble gravid snuste jeg fast, hadde gjort det i ca. 5 år. Jeg sluttet å snuse uka etter positiv test, og det gikk så fint veldig lenge, helt frem til forrige uke.
Til tross for at jeg er fullstendig klar over hvor skadelig det kan være, har jeg sprukket og snust en boks portionssnus den siste uka. Det finnes ingen unnskyldning for det jeg har gjort og jeg skammer meg virkelig. Det eneste jeg kan forklare det med er at jeg i løpet av denne uka har hatt symptomer på depresjon og har mistet den sterke følelsen av glede over svangerskapet, som jeg tidligere kjente så tydelig. Før var jeg overbegeistret, nå kjenner jeg meg veldig avflatet i følelseslivet generelt. Jeg jobber med å takle depresjonen og angsten som følger med, og jeg har ikke snust noe mer enn den ene boksen. Vi var på OUL i går og fikk da, til min enorme lettelse, bekreftet at alt er som det skal med den lille gutten i magen. Jeg sitter og stirrer på dette papiret hvor det står krysset av "ikke påvist patologi" på alle barnets organer. Alt er helt perfekt, sa jordmor.
Likevel klarer jeg ikke å riste av meg angsten for at de snusene jeg har tatt har skadet bebien på en måte som ikke vises på ultralyd. Jeg vet jeg bare bør se fremover nå og holde meg unna snusen, noe jeg definitivt skal klare - men... er det ikke slik at mengden tobakk har en del å si, og tror dere ikke at når ultralyden viste at alt var bra, så har jeg ikke klart å "ødelegge" bebien min på noen måte? Dette er mitt første barn og jeg vet at dette innlegget kanskje virker litt tullete og hysterisk, men jeg søker en slags bekreftelse på at dette kommer til å gå fint og at jeg overreagerer. Har du erfaring med enten selv å ha sprukket i svangerskapet, men født et helt friskt barn? Eller hørt om andre hvor det har gått fint?
Alle svar tas imot med stor takk!
Jeg sitter her nå og er så kvalm, fylt med usikkerhet og redsel for barnet mitt i magen. Jeg er nå i uke 19. Før jeg ble gravid snuste jeg fast, hadde gjort det i ca. 5 år. Jeg sluttet å snuse uka etter positiv test, og det gikk så fint veldig lenge, helt frem til forrige uke.
Til tross for at jeg er fullstendig klar over hvor skadelig det kan være, har jeg sprukket og snust en boks portionssnus den siste uka. Det finnes ingen unnskyldning for det jeg har gjort og jeg skammer meg virkelig. Det eneste jeg kan forklare det med er at jeg i løpet av denne uka har hatt symptomer på depresjon og har mistet den sterke følelsen av glede over svangerskapet, som jeg tidligere kjente så tydelig. Før var jeg overbegeistret, nå kjenner jeg meg veldig avflatet i følelseslivet generelt. Jeg jobber med å takle depresjonen og angsten som følger med, og jeg har ikke snust noe mer enn den ene boksen. Vi var på OUL i går og fikk da, til min enorme lettelse, bekreftet at alt er som det skal med den lille gutten i magen. Jeg sitter og stirrer på dette papiret hvor det står krysset av "ikke påvist patologi" på alle barnets organer. Alt er helt perfekt, sa jordmor.
Likevel klarer jeg ikke å riste av meg angsten for at de snusene jeg har tatt har skadet bebien på en måte som ikke vises på ultralyd. Jeg vet jeg bare bør se fremover nå og holde meg unna snusen, noe jeg definitivt skal klare - men... er det ikke slik at mengden tobakk har en del å si, og tror dere ikke at når ultralyden viste at alt var bra, så har jeg ikke klart å "ødelegge" bebien min på noen måte? Dette er mitt første barn og jeg vet at dette innlegget kanskje virker litt tullete og hysterisk, men jeg søker en slags bekreftelse på at dette kommer til å gå fint og at jeg overreagerer. Har du erfaring med enten selv å ha sprukket i svangerskapet, men født et helt friskt barn? Eller hørt om andre hvor det har gått fint?
Alle svar tas imot med stor takk!
