HJELP!! Er jeg urimelig og slem med Barnefaren?

øyensten

øyensten

Flørter med forumet
Jeg skal fortelle hva som skjedde!

For litt over 1 uke siden lagde jeg og Bf en avtale om et møte idag angående permisjonen og samvær..

Jeg må o fortelle at vi var sammen, men har aldri bod sammen, og slo opp tidlig i graviditeten.

Jeg ringte han igår for å bekrefte møte, og spurte om han hadde forberedt seg, lest på barneombudet, nav, artikler relatert til vår situasjon, osv., han svarte nei, og jeg svarte at ettersom dette er viktig så hadde det vært en fordel om han var litt forberedt.

Han har tidligere påpeket at han vil ha 12 ukers perm, og 50% samvær.
Ettersom jeg er alenemor går all perm. til meg, men jeg kan skrive over perm til han.

Ettersom han fikk en kompis på besøk idag ble møte forlenget til 30min seinere, så kommer han 15min etter den nye avtalte tiden igjen, og hadde fremdeles ikke forberedt seg på møte.

Som jeg antok ville jeg virke som den onde personen etter jeg forklarte hva jeg hadde funnet ut...

Jeg foreslo 3 ganger i uken på ca.3 timer det første året, så blir det lagt en ny samværsordning, der vi kan eventuelt komme igang med overnatting.

Jeg forklarte at 1 års alderen var en grei alder å begynne i barnehagen, men hvis han vil ha 12 uker, så må hun begynne når hun er 8 måneder (som er litt tidlig), desutten skal hun ikke på noe overnatting før etter hun er 1 år.. Han mener at jeg kan ta å begynne på jobb når hun er 8 måneder, så kan jeg levere henne før jobb, han kan komme innom jobb for eventuell amming, og jeg kan hente henne etter jobben.... Det er en løsning, men her kommer slemmingen i meg, "må det være så tungvint"..

Jeg er oppgitt, her gir han ingen støtte under graviditeten, ingen økonomisk støtte til barneutstyret, ikke engasjert/forbereder seg. men ønsker rett å slett at jeg skal fikse alt, også når det gjelder det som passer han... Jeg har prøvd så godt jeg kan, men når jeg får negativitet. og "systemet er imot meg", finner jeg det vanskelig... Som jeg sa til han jeg tar imot støtte, og gode ordninger, men akuratt nå føler jeg meg heilt alene..

Er det noen som har noen gode tips??? Dette blei litt langt, møte er nettopp ferdig og dette blei stedet å få ut frustrasjonen, så jeg beklager!!!
 
Bare for å få avklart en ting. Vil du at han skal ha 12 uker av permisjonen og 50% samværsrett??

Fordi han har ikke rett til å kreve de 12 ukene når dere ikke er samboer. Enslige forsørgere kan ha hele permisjonen aleine.

Og skal han ha ungen 50% når hun er 1 år?
Det er ikke godt for barnet å bo sån når de er så små. Han kan faktisk ikke kreve delt omsorgsrett hvis ikke du vil. Det er vanlig at ungen er minst 4-5 år før en slik ordning.

Eg hadde delt omsorg med bf fra hun var rundt 4 år. Han ville ha det fra hun var 2 år men det var uakseptabelt fordi hun var for liten og en sån bosituasjon er usunt for et så lite barn.

Håper dette hjalp litt :) bare gi en lyd hvis du lurer på noe.
 
Både fysisk og psysisk er ikke han klar for 50%, og det er han selv klar over, men jeg vil ikke nekte no samvær, så en god løsning for både han og henne må jeg finne etterhvert..
Jeg ønsker etter det jeg har lest å beholde permisjonen, mye pga. hva som er best for henne angående hennes utvikling/barnehage, og det at hun ikke skal overnatte hos han det første året allikevel, osv.. Men for å beholde en "god samarbeid" mellom meg og han ønsker jeg o å finne en god ordning for han når det gjelder tilvenning. Så lenge det ikke går utover det hun trenger... Kjedelig å ha en barnefar som vil ha det på sin måte rett i hendene...
 
Men vil han ha permisjon for å få fri, eller permisjon for å vera saman med ungen? Veit jo ikkje alt, men så lenge du er eineforsørgar så meiner eg at sjølvsagt skal du ha heile permisjonen! Det er framleis du som må opp midt på natta, det er ikkje han. Og om det uansett berre er snakk om den tida du hadde vore på jobb - kvifor kan han ikkje vera med ungen utanom arbeidstid i staden? Her er det ikkje du som er urimeleg, det er han.

Forstår godt at du ikkje har lyst til å få eit dårleg samarbeid frå starten av, men det er jo begrensa kva han kan kreva fordiom. Har de prøvd å få hjelp til mekling? Då slepp du vera den som sit på informasjonen og fortel han om kva han har rett på og ikkje.

Håpar de finn ut av det som er best for både ungen og dykk sjølve!
 
Me har vært på mekling, men det er det samme der, hvis han ikke får de svarene han ønsker, ønsker han heller ikke å lengre etter hva de sier. Han får beskjed av mekleren å tenke litt mer på babyen og meg (situasjonen), ikke bare på seg selv og hvordan "alle er imot han".
Det er synd å si men vil han ikke jobbe for det, har heller ikke så mye han kan kreve... Jeg forholder meg til råd og regler og for gjør det beste for henne når papirene skal skrives og leveres (som er snart...)
 
Hvis han viser SÅÅÅ lite initiativ på å finne ut av og ordne saker. + at han har fokus på hva HAN vil ikke hva som er best for barnet ville jeg ikke latt barnet være hos han. Tror du han praktisk klarer å ta vare på et barn på 8 mnd?? Er jo veldig mye å gjøre, og den siste man kan ta hensyn til er seg selv. Ville tatt alle ukene selv. Tenker ikke at det er egoistisk. Du tenker jo ikke på deg, men på barnet! La han vise gjennom det første året at han klarer å takle barnet. Gi han timer med samvær med barnet. Først dere alle tre sammen, deretter alene med barnet. Etter DET kan du jo ta stilling til hvor mye samvær du er villig at han skal ha etter at barnet er ett år. Få råd på familievernkontoret / barnevernet for hva de anbefaler ut fra situasjonen.

Lykke til!!
 
Jeg må si det er gått å ha Babyverden å gå til, en plass å få råd og hjelp!
Jeg er veldig takknemelig for deres gode råd, og det er godt å ha en plass hvor en kan lufte ut tankene til folk som bryr seg:-)
Tusen Takk!
 
Ser ut til at du har fått masse gode råd av de andre. Håper virkelig at det ordner seg for dere:)
 
Ettersom vi ikke er sammen/bor sammen blir det ikke overnatting hos faren før hun er over 1 år, etter samværsordningen får de kvalitetstid ca.3 ganger i uken for 3timer (tilvenning). Så fort permen min er over må sannsynligvis jeg begynne på jobb igjen. Jeg trenger pengene så jeg har valgt å ta 80%permisjon med 100% lønn, det vil si 47 uker, 3 av dem går vekk før fødelen, så er det 44 uker igjen, får han 12 av dem er det 32 uker igjen, og da er hun 8 måneder, beholder jeg permen vil hun være 11,5 måneder. Jeg jobber fremdeles en del med nav med å finne en ordning. Frustrasjonen min er vel at fra han fikk vite at jeg var gravid han han "krevd" 12 uker, det er det eneste han har vært engasjert over, alt det andre er han ikke så opptatt av.. Vi prøver å ringe/skrive melding til hverandre hver 3-4 dag, får å vite/gi beskjed om alt er ok, utenom det hører jeg ikke noe fra han. Vi snakket igår, då ville han at jeg skulle ta 100% perm med 80% lønn, for da kan han få 12 uker, ettersom jeg i utgangspunktet ikke har en så godt betalt jobb, har jeg rett å slett ikke råd til å miste de pengene. Hvis han er villige til å betale de restrerende pengene utenom barnebidraget så er det heilt greit... men det var ikke fullt så intressant..  Jeg vil gjerne ha han innvolvert i livet hennes, men da må han gjør det o, ikke store hjelp for meg når den eneste gangen han vil innvolvere seg er når permen kommer.. og da ville han ha henne når jeg er på jobb, så kunne jeg hente henne etterpå... Nei det er ikke lett dette....
 
Ettersom vi ikke er sammen/bor sammen blir det ikke overnatting hos faren før hun er over 1 år, etter samværsordningen får de kvalitetstid ca.3 ganger i uken for 3timer (tilvenning). Så fort permen min er over må sannsynligvis jeg begynne på jobb igjen. Jeg trenger pengene så jeg har valgt å ta 80%permisjon med 100% lønn, det vil si 47 uker, 3 av dem går vekk før fødelen, så er det 44 uker igjen, får han 12 av dem er det 32 uker igjen, og da er hun 8 måneder, beholder jeg permen vil hun være 11,5 måneder. Jeg jobber fremdeles en del med nav med å finne en ordning. Frustrasjonen min er vel at fra han fikk vite at jeg var gravid han han "krevd" 12 uker, det er det eneste han har vært engasjert over, alt det andre er han ikke så opptatt av.. Vi prøver å ringe/skrive melding til hverandre hver 3-4 dag, får å vite/gi beskjed om alt er ok, utenom det hører jeg ikke noe fra han. Vi snakket igår, då ville han at jeg skulle ta 100% perm med 80% lønn, for da kan han få 12 uker, ettersom jeg i utgangspunktet ikke har en så godt betalt jobb, har jeg rett å slett ikke råd til å miste de pengene. Hvis han er villige til å betale de restrerende pengene utenom barnebidraget så er det heilt greit... men det var ikke fullt så intressant..  Jeg vil gjerne ha han innvolvert i livet hennes, men da må han gjør det o, ikke store hjelp for meg når den eneste gangen han vil innvolvere seg er når permen kommer.. og da ville han ha henne når jeg er på jobb, så kunne jeg hente henne etterpå... Nei det er ikke lett dette....

Jeg har snakket med jobben om det o, og de ønsker heller ikke (kan ikke), ha barn under 1 år, men de er villige til å ta barn inn til tider (skjeldent) når de er 10-11 måneder o.
 

Jeg vil gi deg et svar som du kanskje ikke liker å lese. Jeg kjenner verken deg eller barnefaren så svaret er basert på generelt basis. Jeg ønsker  med dette innlegget å se det litt i fra mannen sin side, selv om jeg er kvinne selv.

Som kvinne har du alle rettigheter på din side, at barnefaren kan føle seg overkjørt kan jeg forstå.

Kvinnen kan velge å beholde barnet eller ta abort

Alenemoren  kan velge å ta hele permisjonen selv eller overføre til barnefaren

Som kommende far som ikke er sammen med barnemoren, så er barnefaren helt og holdent avhengig av hva barnemoren ønsker å gi han/involvere han i. Det eneste han kan være sikker på er at han må betale barnebidrag i 18år.

Han kan være redd og usikker på hvor mye kontakt han får med barnet sitt. Mange menn har ikke noen de kan snakke fortrolig sammen med, kanskje er det et vanskelig tema å ta opp med kompiser eller hans foreldre.  Hvis han ikke er av den åpne typen som har fortrolige venner som han kan prate sammen med om situasjonen, så kan du kanskje foreslå at han tar noen timer alene på familievernkontoret for å få ut litt frustrasjon. Før dere sammen legger en plan for samarbeid.

Flere menn har vanskelig for å involvere seg i svangerskapet, selv for de mennene som lever sammen med den vordene mor. Babyen kan være ”litt fjern” for dem, men det forandrer seg når babyen blir født. Du venter barn med din eks, skal han vise omtanke for barnet i magen så må han vise omtanke for deg…….det er kanskje ikke like enkelt etter et brudd!

Jeg synes du skal være glad og takknemlig for at han ønsker å ha permisjon/delt foreldrerett. Det kan være hans måte på å vise at han bryr seg om deg og barnet. Det er nok av de fedre som gir blaffen i barna sine og ikke har kontakt med dem.  Han kan bli en god støtte og avlastning for deg som alenemor. Det er slitsomt å være småbarnsmor, så avlastning er godt å få.

Jeg ser at du ønsker at far og barn skal ha et godt forhold og at du vurdere å overføre deler av permisjon over til pappaen. Jeg mener at det er lurt å ”gi han noen goder” og ikke ta alt selv.

Gradert uttak av permisjon kan tas ut til barnet fyller 3 år og kan deles opp i dager eller uker. Hva om du f.eks  gir han  4 uker som han kan ta ut som 1 dag i uken etter at barnet begynner i barnehagen?

Hvis barnet begynner i barnehagen i januar 2013 så er det ca. 11 måneder.  Avhengig av om du/dere velger 80 eller 100% utbetaling så er det da noen uker igjen av permisjonen (husk at du har 4 eller 5 ukers ferie som forlenger permisjonen). Hvis barnet er i barnehagen f. eks 4 dager i uken og hjemme med pappa 1 dag i uken? Barnet vil da få en mykere start i barnehagen og bli bedre kjent med sin far.

Ikke misforstå meg, jeg mener ikke at du ødelegger/hindrer barnefaren samvær og jeg er helt enig i at hensynet til barnet angående alder etc i forhold til overnatting og delt omsorg.

Mitt råd er:  Far må ta hensyn til deg, du må ta hensyn til far og dere begge må ha barnet i fokus og ta mest hensyn til barnet……………..så finner dere nok en løsning som passer for alle 3.

LYKKE TIL

    

 

Vilpa skrev:

Jeg vil gi deg et svar som du kanskje ikke liker å lese. Jeg kjenner verken deg eller barnefaren så svaret er basert på generelt basis. Jeg ønsker  med dette innlegget å se det litt i fra mannen sin side, selv om jeg er kvinne selv.

Som kvinne har du alle rettigheter på din side, at barnefaren kan føle seg overkjørt kan jeg forstå.

Kvinnen kan velge å beholde barnet eller ta abort

Alenemoren  kan velge å ta hele permisjonen selv eller overføre til barnefaren

Som kommende far som ikke er sammen med barnemoren, så er barnefaren helt og holdent avhengig av hva barnemoren ønsker å gi han/involvere han i. Det eneste han kan være sikker på er at han må betale barnebidrag i 18år.

Han kan være redd og usikker på hvor mye kontakt han får med barnet sitt. Mange menn har ikke noen de kan snakke fortrolig sammen med, kanskje er det et vanskelig tema å ta opp med kompiser eller hans foreldre.  Hvis han ikke er av den åpne typen som har fortrolige venner som han kan prate sammen med om situasjonen, så kan du kanskje foreslå at han tar noen timer alene på familievernkontoret for å få ut litt frustrasjon. Før dere sammen legger en plan for samarbeid.

Flere menn har vanskelig for å involvere seg i svangerskapet, selv for de mennene som lever sammen med den vordene mor. Babyen kan være ”litt fjern” for dem, men det forandrer seg når babyen blir født. Du venter barn med din eks, skal han vise omtanke for barnet i magen så må han vise omtanke for deg…….det er kanskje ikke like enkelt etter et brudd!

Jeg synes du skal være glad og takknemlig for at han ønsker å ha permisjon/delt foreldrerett. Det kan være hans måte på å vise at han bryr seg om deg og barnet. Det er nok av de fedre som gir blaffen i barna sine og ikke har kontakt med dem.  Han kan bli en god støtte og avlastning for deg som alenemor. Det er slitsomt å være småbarnsmor, så avlastning er godt å få.

Jeg ser at du ønsker at far og barn skal ha et godt forhold og at du vurdere å overføre deler av permisjon over til pappaen. Jeg mener at det er lurt å ”gi han noen goder” og ikke ta alt selv.

Gradert uttak av permisjon kan tas ut til barnet fyller 3 år og kan deles opp i dager eller uker. Hva om du f.eks  gir han  4 uker som han kan ta ut som 1 dag i uken etter at barnet begynner i barnehagen?

Hvis barnet begynner i barnehagen i januar 2013 så er det ca. 11 måneder.  Avhengig av om du/dere velger 80 eller 100% utbetaling så er det da noen uker igjen av permisjonen (husk at du har 4 eller 5 ukers ferie som forlenger permisjonen). Hvis barnet er i barnehagen f. eks 4 dager i uken og hjemme med pappa 1 dag i uken? Barnet vil da få en mykere start i barnehagen og bli bedre kjent med sin far.

Ikke misforstå meg, jeg mener ikke at du ødelegger/hindrer barnefaren samvær og jeg er helt enig i at hensynet til barnet angående alder etc i forhold til overnatting og delt omsorg.

Mitt råd er:  Far må ta hensyn til deg, du må ta hensyn til far og dere begge må ha barnet i fokus og ta mest hensyn til barnet……………..så finner dere nok en løsning som passer for alle 3.

LYKKE TIL

    

Godt skrevet emoticon
 
Gode råd:-)
Jeg har alt tatt dette opp med han, og muligheten til å ytre sine ønsker, vi har kommet
 til en løsning der de får god tilvenning sammen, men så ombestemmer han seg til tider og mener at det beste hadde vært om jeg hadde hatt henne alene... Så må jeg overbevise han igjen at jenta trenger han! Hans tidligere eks som han har 2 barn med sliter til tider med det samme, der han ønsker å ha dem, men etter en deprisjon har mest lyst å gi dem fra seg.. Jeg vil gjerne ha han i hennes liv, men da vil jeg o vite at han vil være der. Jeg vil alltid prøve å holde dem sammen, det har de begge goder av. Jeg kan bare ikke kjempe kampene hans for han lengre, nå må jeg kjempe hennes!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp