Hjelp - 6 åringen er «slem» med vilje

[Novemberlykke<3]

Min 6 åring fant en T-skjorte i skapet sitt i går som tidligere har vært storebroren sin. Det ble full krangling og slossing fordi storebroren på 8 år mente den var hans enda. 6 åringen sparket, klorte broren og kastet en krakk vegg imellom slik at det ble hull i veggen.

Enden på visa ble i hvert fall at 6 åringen fikk beholde denne t-skjorten.
I dag tok han en saks og klippet hull i t-skjorten med vilje og deretter rev den opp og kastet i bosset (storebror var ikke hjemme).

Jeg spurte hvorfor han gjorde dette og han svarte at han ikke ville ha den t-skjorten.
Ba han fint ta på seg tskjorten igjen, men han nekter da den er helt revet i stykker og han kastet den i bosset. Jeg sa også at han måtte ta på seg t-skjorten før vi kan gå ut, men da gikk han bare ut alene.

Hva ville dere gjort i denne situasjon? Hilsen frustrert mamma som ikke vet hvordan hun skal irettesette denne gutten.

Ps: han kan også slå og være «slem» og sier han slår fordi han vil… jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal gå frem for å få en slutt på dette

 

[K7583]

Har dessverre ingen gode råd. Men han er begynt på skolen? Er det samme situasjon der? Det finnes jo som oftest lavterskel tilbud i kommunen for å få hjelp til sånne spørsmål av profesjonelle. Kanskje prøve familievernkontor/senter. BUP. Barnevernet eller lignende for å få råd. Det er alltid støtte og hjelp å få tak i. Man må bare ta kontakt med de

 

[Pionb]

Høres ut som om han har det vanskelig inni seg.

 

[Emberella]

Er tøft å være mamma i sånne situasjoner. Kan si hva jeg tror jeg ville gjort, og så er det helt opp til deg om du synes det er en bra idé eller ikke:

Ville forsøkt å snu litt om på tilnærmingen - istedenfor å ha fokus på hvordan du skal irettesette, ville jeg prøvd å se om det er mulig å forstå hvorfor han gjør slikt i utgangspunktet. Straff/irettesettelser fungerer sjelden kjempegodt på lang sikt.

Har han det vanskelig inni seg, som PionB foreslår? Føler han at han står litt i skyggen av storebror? At noe kjennes urettferdig?

Kanskje det kan være en idé å si noe sånt:
«Hmm, å ødelegge klær med vilje er jo ikke *deg*? Det er klart du er sint eller lei deg! - For det må ha skjedd *noe* som ble feil eller kjennes urettferdig?»

Noen ganger tror vi voksne at vi vet hvorfor, men vi bommer. Eller vi prøver å sette i gang en prat på et tidspunkt der de ikke er tilgjengelige. Og noen ganger treffer vi faktisk blink! Gjelder da å unngå å bagatellisere hvordan barna opplever ting og føler seg, selv om vi ikke mener å gjøre det.

Poenget med å spørre, er ikke at du skal ha fasiten/treffe på årsaken(e) til oppførselen med en gang, men at det kanskje får i gang en bra prat mellom deg og 6-åringen, der han kanskje kan klare å si noe om hva som er feil/vanskelig om dagen. I så fall blir din neste oppgave å tåle og være nysgjerrig på følelsene og grunnene som han evt kommer med, og først og fremst lytte og vise forståelse, før du evt. kommer med løsningsforslag eller tolkninger.

Å prøve å finne ut av det, vil også vise 6-åringen at du ønsker å forstå ham, og så må han hjelpe litt så du faktisk gjør det. Det er jo heller ikke koselig eller bra for selvbildet til en 6-åring å være en person som gjør slemme ting. Jeg synes du er en modig forelder som tør å adressere noe som kanskje er i ferd med å bli et uheldig mønster!