MSR
Flørter med forumet
Jeg vet ikke om dette er riktig sted å be om råd ang. dette, men har ingen anelse på hvem andre jeg kan spørre..
Greien er den at jeg og mannen har ett barn fra før som blir 4 år i januar. Nå venter vi en baby i februar.
Graviditeten og nyfødt-tiden med forrige var mildt sagt grusom da jeg har en svigermor som er narsissist/psykopat. Hun prøvde å kontrollere meg/forholdet vårt, men når hun merket at hun ikke greide det begynte hun å støte meg ut av familien (valgte meg som sitt offer) ved å fortelle andre familiemedlemmer ting jeg hadde «sagt og gjort» som selvfølgelig ikke stemte. Hun brukte all sin tid på å gjøre livet jævli for meg, og prøvde også å drive meg og mannen fra hverandre ved å manipulere meg til å tro at han sa stygge ting bak ryggen min, at jeg ikke kunne tro på noe han sa til meg fordi han kom til henne å sa det han egentlig mente, etc.. Historien er lang..
Da vårt nåværende barn var ca 6 mnd presterte hun å dra til det lokale familievernkontoret og presentere meg som mor på en slik måte at de skrev bekymringsmelding til barnevernet. Vi ble kalt inn på møte før de skulle sende bekymringsmeldingen, og det endte med at den ikke ble sendt etter at de hadde snakket med oss.
På dette tidspunktet var jeg helt brutt ned, og etter en 3 timer lang overhaling fra henne hvor jeg fikk høre hvilken forferdelig mor og kone jeg var, og at ting aldri kunne ordne seg mellom oss etter alt det grusomme hun hadde hørt om meg, valgte jeg å trekke meg helt ut av den familien.
Jeg brukte måneder hos psykolog for å få igjen troen på at jeg var en god person, og etter mye støtte fra både psykolog, familie og venner kom jeg meg på beina igjen. Jeg og barnefar var fortsatt sammen, og han bygde også opp et raseri mot henne da han innså hva hun hadde drevet med. Dermed ble også han kastet ut fra familien, og fikk høre at de ikke trengte han lenger siden han støttet meg og ikke henne.
Vi levde livet vårt videre i nytt hus i min hjemby, som er 1 times kjøretur fra hans. Han hadde delvis kontakt med sine 4 eldre søsken, men det var også vanskelig siden de trodde at jeg var gæren.. Moren deres hadde jo selvfølgelig fortalt dem hvor forferdelig jeg var, og gjort det umulig for mannen min og fortelle vår side av saken, siden hun hadde gitt alle klar beskjed om at mannen min var fullstendig manipulert av meg, og man kunne ikke tro på noe han sa.
1 1/2 år senere da barnet vårt var nesten 2 år begynte mannen min å ta med barnet vårt på besøk til sin bestemor, altså mor til svigermonster. Han savnet kontakt med familien sin, og ville prøve å bygge opp et greit forhold mellom bestemoren sin og barnet vårt. Han betrodde seg til bestemoren om alt som hadde skjedd, og forklarte at foreldrene hans ikke skulle ha noe med vårt barn og gjøre. Gjennom vinteren tok han med barnet vårt på mange besøk, og etterhvert fikk bestemoren ha barnet vårt noen timer et par lørdager utpå vinteren.
Da barnet vårt passerte 2 år og begynte å snakke, kom det frem ting som mildt sagt sjokkerte oss. Og vi fant ut at bestemoren til mannen min hadde blitt overtalt av svigermonster til at barnet vårt skulle bli med hjem til dem, ved flere anledninger, uten vår tillatelse. Dette føles som et utrolig stikk i ryggen, og spesielt skremmende at de hadde tatt med barnet vårt ut å kjøre bil, UTEN ORDENTLIG BARNESETE, og fullstendig uten vår tillatelse!
Barnet vårt fikk skrekk for å dra på besøk, og hylte helt desperat om vi gikk inn en dør som ikke var hjemme hos oss, selv om vi foreldrene skulle være med. Altså fordi det hadde blitt tatt med til folk det overhodet ikke kjente..
Etter dette dro ikke barnet vårt mer til henne selvfølgelig, og kontakten har vært minimal med noen i familien utenom noen få besøk til søskenbarna sine sammen med mannen min.
Så endelig til problemstillingen, og takk til dere som fortsatt henger på
Vi har ikke fortalt om denne graviditeten til noen enda, men hadde tenkt til å fortelle det til min familie igår. Jeg er 16+3! Problemet oppstod da mannen min plutselig sa at jeg måtte huske på å si at de ikke måtte fortelle det til noen, fordi hans foreldre også måtte få vite det samtidig.
Det føltes som at hele verden min falt i grus, og drømmen om en graviditet i ro og fred, uten at svigers følte at de hadde noen som helst makt bare røk ut av fingrene på meg.
Det føles så kvalmt og urettferdig, at min familie som har stilt opp i tykt og tynt, og vært der når enn det måtte være, skal måtte gå å passe seg for å ikke forsnakke seg om at jeg er gravid for disse forferdelige personene sin del! Jeg hadde heller ønsket at de skulle få vite det av mannen min sine søskne, og ikke direkte av oss, da jeg føler det gir dem en slags rettighet eller makt, om det er forståelig? De blir liksom litt mer «benka» om de får vite det av sine andre barn.
Jeg bare lurer på hva i alle dager jeg skal gjøre.. Og hva er deres tanker rundt dette? Jeg er fullstendig åpen for alle innspill, og helt klar over at dette er hans foreldre og at det er sårt for han.. Derfor blir jeg så blank på hva som er riktig å gjøre her, for jeg vil heller ikke risikere min egen helse og havne så langt nede igjen som jeg var sist..
Bare til informasjon så går mannen min hos en utrolig flink psykolog for å bearbeide hele barndommen etter oppvekst med henne, og alt hun utsatte oss og han for.
Greien er den at jeg og mannen har ett barn fra før som blir 4 år i januar. Nå venter vi en baby i februar.
Graviditeten og nyfødt-tiden med forrige var mildt sagt grusom da jeg har en svigermor som er narsissist/psykopat. Hun prøvde å kontrollere meg/forholdet vårt, men når hun merket at hun ikke greide det begynte hun å støte meg ut av familien (valgte meg som sitt offer) ved å fortelle andre familiemedlemmer ting jeg hadde «sagt og gjort» som selvfølgelig ikke stemte. Hun brukte all sin tid på å gjøre livet jævli for meg, og prøvde også å drive meg og mannen fra hverandre ved å manipulere meg til å tro at han sa stygge ting bak ryggen min, at jeg ikke kunne tro på noe han sa til meg fordi han kom til henne å sa det han egentlig mente, etc.. Historien er lang..
Da vårt nåværende barn var ca 6 mnd presterte hun å dra til det lokale familievernkontoret og presentere meg som mor på en slik måte at de skrev bekymringsmelding til barnevernet. Vi ble kalt inn på møte før de skulle sende bekymringsmeldingen, og det endte med at den ikke ble sendt etter at de hadde snakket med oss.
På dette tidspunktet var jeg helt brutt ned, og etter en 3 timer lang overhaling fra henne hvor jeg fikk høre hvilken forferdelig mor og kone jeg var, og at ting aldri kunne ordne seg mellom oss etter alt det grusomme hun hadde hørt om meg, valgte jeg å trekke meg helt ut av den familien.
Jeg brukte måneder hos psykolog for å få igjen troen på at jeg var en god person, og etter mye støtte fra både psykolog, familie og venner kom jeg meg på beina igjen. Jeg og barnefar var fortsatt sammen, og han bygde også opp et raseri mot henne da han innså hva hun hadde drevet med. Dermed ble også han kastet ut fra familien, og fikk høre at de ikke trengte han lenger siden han støttet meg og ikke henne.
Vi levde livet vårt videre i nytt hus i min hjemby, som er 1 times kjøretur fra hans. Han hadde delvis kontakt med sine 4 eldre søsken, men det var også vanskelig siden de trodde at jeg var gæren.. Moren deres hadde jo selvfølgelig fortalt dem hvor forferdelig jeg var, og gjort det umulig for mannen min og fortelle vår side av saken, siden hun hadde gitt alle klar beskjed om at mannen min var fullstendig manipulert av meg, og man kunne ikke tro på noe han sa.
1 1/2 år senere da barnet vårt var nesten 2 år begynte mannen min å ta med barnet vårt på besøk til sin bestemor, altså mor til svigermonster. Han savnet kontakt med familien sin, og ville prøve å bygge opp et greit forhold mellom bestemoren sin og barnet vårt. Han betrodde seg til bestemoren om alt som hadde skjedd, og forklarte at foreldrene hans ikke skulle ha noe med vårt barn og gjøre. Gjennom vinteren tok han med barnet vårt på mange besøk, og etterhvert fikk bestemoren ha barnet vårt noen timer et par lørdager utpå vinteren.
Da barnet vårt passerte 2 år og begynte å snakke, kom det frem ting som mildt sagt sjokkerte oss. Og vi fant ut at bestemoren til mannen min hadde blitt overtalt av svigermonster til at barnet vårt skulle bli med hjem til dem, ved flere anledninger, uten vår tillatelse. Dette føles som et utrolig stikk i ryggen, og spesielt skremmende at de hadde tatt med barnet vårt ut å kjøre bil, UTEN ORDENTLIG BARNESETE, og fullstendig uten vår tillatelse!
Barnet vårt fikk skrekk for å dra på besøk, og hylte helt desperat om vi gikk inn en dør som ikke var hjemme hos oss, selv om vi foreldrene skulle være med. Altså fordi det hadde blitt tatt med til folk det overhodet ikke kjente..
Etter dette dro ikke barnet vårt mer til henne selvfølgelig, og kontakten har vært minimal med noen i familien utenom noen få besøk til søskenbarna sine sammen med mannen min.
Så endelig til problemstillingen, og takk til dere som fortsatt henger på
Vi har ikke fortalt om denne graviditeten til noen enda, men hadde tenkt til å fortelle det til min familie igår. Jeg er 16+3! Problemet oppstod da mannen min plutselig sa at jeg måtte huske på å si at de ikke måtte fortelle det til noen, fordi hans foreldre også måtte få vite det samtidig.
Det føltes som at hele verden min falt i grus, og drømmen om en graviditet i ro og fred, uten at svigers følte at de hadde noen som helst makt bare røk ut av fingrene på meg.
Det føles så kvalmt og urettferdig, at min familie som har stilt opp i tykt og tynt, og vært der når enn det måtte være, skal måtte gå å passe seg for å ikke forsnakke seg om at jeg er gravid for disse forferdelige personene sin del! Jeg hadde heller ønsket at de skulle få vite det av mannen min sine søskne, og ikke direkte av oss, da jeg føler det gir dem en slags rettighet eller makt, om det er forståelig? De blir liksom litt mer «benka» om de får vite det av sine andre barn.
Jeg bare lurer på hva i alle dager jeg skal gjøre.. Og hva er deres tanker rundt dette? Jeg er fullstendig åpen for alle innspill, og helt klar over at dette er hans foreldre og at det er sårt for han.. Derfor blir jeg så blank på hva som er riktig å gjøre her, for jeg vil heller ikke risikere min egen helse og havne så langt nede igjen som jeg var sist..
Bare til informasjon så går mannen min hos en utrolig flink psykolog for å bearbeide hele barndommen etter oppvekst med henne, og alt hun utsatte oss og han for.
