Denne klumpen du føler inni deg nå tror jeg nok tidvis vi alle føler på. Som jeg har skrevet her inne før,- så er det noe med denne prosessen som gjør at man blir så INDERLIG alene, uansett hvor mange man har rundt seg. Sorgen ved å ikke kunne få barn på naturlig måte inntar mange former og fører til like mange reaksjoner som vi er mennesker,- tror jeg. Jeg for min del har fått vite at jeg har en mild/moderat depresjon nå. Dette utgjør jo ingen forskjell i praksis,- men det at jeg vet det,. og anerkjenner det,- bidrar kanskje til at jeg slapper litt av mht følelsene. Det er ok å gråte, det er ok å le, det er ok å være lammet og apatisk også. Men aller mest: det er ok å ikke vite hva man føler. For dette er en grøt, et rot og et mas,- og selv om det ER noe positivt i andre enden (man prøver jo faktisk å få barn;) , så synes jeg det må være LOV å innrømme at dette jammen meg ikke er noe moro! Sender noen klemmer til deg, og håper du klarer å dele tankene dine med noen,- det er viktig det. XXX
'
Klem fra La petite Princesse