Her kan vi snakke!

[1barnvilha2]

Hvilke tanker gjør du deg nå når du vet du er gravid? Har du en frykt for å miste? Eller tenker du at det går fint ? Har du kanskje en erfaring eller flere som gjør at du tenker som du gjør ?

I mitt tilfelle så mistet jeg via MA i desember og skulle hatt termin i Juli.... Og det er jo naturlig at alt dette kommer tilbake til meg nå som testen viser GRAVID bare etter 1 mensen.

Alle tankene, hvor langt nede jeg var, hvor mye jeg ville ha det «barnet» og hvor sårt det var kommer tilbake som lyn fra klar himmel «jeg vil ikke at det skal skje igjen».
Jeg ønsker jo på ingen måte gjentagelse, og jeg ønsker jo på alle måter at dette er friskt, og at det vokser, har et bankende hjerte, og er ment for vår familie som ønsker oss så sårt en lillesøster eller lillebror

Jeg føler det er vår tur nå, men glede seg ? Nja, det kommer sigende, men ikke helt, før jeg ser det på ultralyd om 3-4 uker!

 

[MaiMamma2015]

Jeg er mer redd for å miste denne gangen enn forrige, men vet ikke hvorfor det er sånn denne gangen. Har aldri opplevd å miste, heldigvis. Forrige gang var jeg mer redd for å få feil termin, og at det skulle gå galt på den måten.

Håper du snart klarer å glede deg, og nyte at du er gravid

 

[tolilla]

Jeg er også mer redd for å miste denne gangen. Forrige gang, sa uke 6+0 i slutten av november, var jeg så innstilt på at dette ikke skulle være noen utfordring, og mens jeg mistet og tiden rett etterpå gikk alt fint. Men så kom en liten etterreaksjon, mest pga skuffelsen og at man gleder seg så mye. vi var også inneforstått med at veldig mange mister, og at jaja, så var dette vår gang til å miste, og takknemlige for at det gikk så bra med førstemann (unnfanget pp 26), der hadde det vært mer kjedelig å miste. Når vi var innstilt på at det sikkert tok et år eller to å bli gravid på nytt, så var jo gleden og tryggheten stor i at dette var veldig positivt.

I morgen er jeg 6+0, som jo er da jeg mistet sist gang. Denne gangen har jeg hatt en del blødninger, og er kjemperedd for å miste igjen. Vet jo at det da betyr at embryoet ikke er forenelig med liv, men det er jo likevel kjipt

 

[Surrehuet]

Oppdaget MA i uke 12 i høst, da hadde vi prøvd over 1.5 år uten å bli gravide før det, var på tul uke 8 og alt så bra ut - så vi var overlykkelige og skulle hatt termin i April.
Så tør ikke helt å tro på dette svangerskapet eller glede meg like mye, føles helt uvirkelig egentlig - men tror jeg skal klare å føle på det og slippe jubelen løs dersom tul uke 12 går bra denne gangen men det er jo 7uker til!

 

[Lil-17]

Veldig glad for positiv test, og veldig redd for å miste. Løp på do ganske ofte for å sjekke at det ikke var blod som kom..
Etter hcg prøven roet jeg meg litt da den var veldig fin.
Symptomene er på plass. Så var jeg på tul og fikk se TO bankende hjerter, så nå ble plutselig dette et risikosvangerskap og det har ført til at jeg har begynt å engste meg igjen for å miste en eller begge.
Har mistet en tvilling 5+3 før, og en 8+3. Så ikke hjerteaktivitet på noen av de jeg mistet, så det går jo helst bra når man har sett hjertet slå

Da jeg mistet 8+3 ble jeg gravid igjen med en gang, og det gikk fint. Barnet er nå straks 8 år
Håper du klarer å nyte svangerskapet etterhvert

 

[Enkefalos]

Jeg synes det er ganske slitsomt med frykten for å miste. Da vi prøvde på førstemann, ble jeg gravid allerede i andre prøveperiode. Men jeg blødde en del, og fikk til slutt UL i uke 6. Da ble jeg satt tilbake 10-12 dager. Jeg var sikker på at det måtte bety at noe var galt, men jeg fikk ikke mer oppfølging enn de to ULene med en ukes mellomrom. Og jeg gikk helt til 12+6 før jeg mistet. Det var en ekstrem påkjenning, og jeg tok det kjempetungt. På den tiden hadde vi rukket å bli trygge på det og fortelle de fleste om det. Vi var så klare for å bli foreldre. Jeg husker at tiden frem mot opprinnelig termin var aller verst, for da kunne jeg relatere meg til andre gravide.

Så ventet to år uten en eneste positiv test, PCOS-diagnose.. Så til sammen ti hormonkurer, tre kjemiske, to prøverørsforsøk, men bare ett innsett som resulterte i den fjerde kjemiske på rad. Og mens vi ventet på nytt forsøk, fikk vi det til på egen hånd. Den gangen var alt helt annerledes enn de gangene det ikke hadde gått - tidlig klart positiv test, ingen blødning, kvalm osv. Jeg hadde også prøvd to medisiner som jeg ikke hadde prøvd før, så følelsen var hele veien overraskende god. Og det gikk jo hele veien

Denne gangen har vi bare prøvd i 7 mnd med bare et par hormonkurer og samme medisiner som sist, og jeg har spottet en del. Den hadde også vokst litt lite på UL i uke 6 og 7, og jeg har vært så sikker på å miste. SÅ mye mer usikker denne gangen enn sist. For hva er liksom oddsen for at det denne gangen skal gå på første forsøk? Vi må jo helt sikkert miste en gang først?

Men nå har spottingen roet seg en hel del, og på UL i går så hadde den tatt igjen all vekst. Så nå må jeg vel bare prøve å tro på det. Selv om jeg synes det er fryktelig skummelt, og jeg er langt fra trygg.

Det er en fryktelig tung bagasje å ha mistet før, og jeg synes det overskygger mye av gleden i de første ukene..

 

[Totti]

Jeg kjenner mye på frykten for at det skal gå galt Etter å ha prøvd mange år selv, så bestemte vi oss endelig for å søke hjelp. Ble gravid på første innsett, men mistet allerede 4+6. Ble gravid igjen nå, på andre innsett. Gleder meg litt mindre denne gangen, i tilfelle jeg blir skuffet igjen. Var også veldig vondt å se hvor lei seg mannen min ble når det gikk galt Så denne gangen prøver vi å ha en litt annen innstilling, at det som skjer det skjer. Bare håper det går bra denne gangen, da vi har ønsket dette alt for lenge nå

 

[HeltTexas]

Her var mye kjent.. Jeg forventer faktisk å miste! Dette er mitt 11 (tror jeg) svangerskap de siste 8 årene, og jeg har født et levende barn på denne tiden. Så et annet utfall er vanskelig å se for seg. Følelsene er blandet, dette er ikke et planlagt svangerskap, men nå som jeg vet at det er et lite liv i magen så er det også ønsket. Så, ja.. Slitsomme tider.

 

[Jimsik]

Jeg har en frykt for å miste, men jeg har en følelse på at det skal gå fint. Rart å føle begge deler.

 

[Aicelain]

Jeg er veldig redd for å miste. Altoppslukende frykt til tider. En kollega sa at jeg er jo så heldig som ikke føler meg i dårlig form. Jeg sa selvom jeg er i fysisk bra form, kan man ha det tungt psykisk. Skulle gjerne hatt massevis av symptomer, som kunne gitt trygghet. Gleder meg til 27 februar da det er ultralyd

 

[Minipie]

Er veldig redd for å oppleve MA igjen og skulle ha hatt termin 6 april 2018.
Gikk på tul for å finne ut om alt gikk bra og var gravid helt til uke 13 nå sist men spiren hadde sluttet å utvikle seg i uke 6+3. Det merkelige er at livmoren fortsatte å jobbe og ga meg graviditetsymptomer.
Denne graviditeten har jeg minimalt med symptomer og er bare veldig trøtt.

 

[vntrl]

Jeg er delt i to. Den ene halvdelen er håpefull og naiv og tenker at det går kjempefint. Dette er første gang vi prøver og det klaffet jo på første forsøk, så har ikke noe historikk med SA. En annen del av meg er livredd, tenker det er for utrolig at vi har greid det på første forsøk og at vi sikkert kommer til å miste eller noe annet gale skjer. Er ekstra redd nå som jeg har mindre symptomer og vi skal fortelle det til mannens foreldre neste helg. Selv om det er fullstendig ulogisk er jeg redd for å jinxe det da

 

[AnLinnea]

Jeg tror jeg bærer i meg en bekymring som de aller fleste. Det er en farefull reise de små spirene våre har startet.

Jeg er så heldig at jeg har vært gravid to ganger, og de har gått bra begge gangene. Nå er jeg riktignok eldre enn sist, pluss at jeg ikke husker helt hva jeg tenkte da.
Men sånn det er nå er jeg ganske rolig, og håper på det beste!

 

[annafk]

Jeg har fått noia for svangerskap utenfor livmor. Har litt milde magesmerter, særlig på venstre side, som av og til gjør at jeg må på do. I dag er jeg generelt uggen. Kjente plutselig vondt i skulder/øverste del av rygg. Da var det dumt jeg leste dette i går...

Er vel ingen grunn til at jeg er spes utsatt for det, men er vel mye man skal bekymre seg for her

 

[Liljekonvall17]

Jeg eg veldig redd for å miste lille i magen, har hatt 2 SA mellom første barn og denne graviditeten. Hver gang jeg er på toalettet må jeg sjekke for blod på papiret. Synes det er veldig slitsomt å gå å være redd og tenke så mye på dette som jeg gjør. Og jeg vet det bare kommer til å bli verre jo lenger ut i graviditeten jeg kommer.

Forje svangerskap var jeg veldig bekjymret og redd for at det skulle skje noe med baby i magen. Snakket med jordmor om dette, men følte ikke hun tok meg på alvor. Babyen endret hvordan hun oppførte seg i magen i uke 34-35, sparket og bevegde seg veldig lite i forhold til før. Jeg snakket med jordmor om dette og kontakter KK. Men de syntes ikke det var noe så jeg fikk ikke komme å ta sparketest.

36+ 0 våkner jeg om morningen og blør. Jeg var livredd. Ringte til kk, de mente det var helt normalt, fikk ikke komme opp da heller. Før jeg ringte opp noen timer seinere å løy om rier. Fikk da komme og det viste seg at jeg var i fødsel.

Det jeg tenker veldig mye på er at jeg ikke har fått noe svar på hvorfor det skjedde. Babyen hadde mye tegn til at jeg hadde svangerskapsdiabetes. Selv om testene av meg tidligere i svangerskapet sa nei. Jeg hadde 8,9 og grensen på diabetes er vist 9.

Jeg kvir meg til jeg kommer lengre ut i graviditetet å må forholde meg til helsepersonell jeg ikke føler tar meg på alvor eller erkjenner og forstår mine bekjymringer

Noen som tenker på sånt allerede?

 

[Enkefalos]

Jeg eg veldig redd for å miste lille i magen, har hatt 2 SA mellom første barn og denne graviditeten. Hver gang jeg er på toalettet må jeg sjekke for blod på papiret. Synes det er veldig slitsomt å gå å være redd og tenke så mye på dette som jeg gjør. Og jeg vet det bare kommer til å bli verre jo lenger ut i graviditeten jeg kommer.

Forje svangerskap var jeg veldig bekjymret og redd for at det skulle skje noe med baby i magen. Snakket med jordmor om dette, men følte ikke hun tok meg på alvor. Babyen endret hvordan hun oppførte seg i magen i uke 34-35, sparket og bevegde seg veldig lite i forhold til før. Jeg snakket med jordmor om dette og kontakter KK. Men de syntes ikke det var noe så jeg fikk ikke komme å ta sparketest.

36+ 0 våkner jeg om morningen og blør. Jeg var livredd. Ringte til kk, de mente det var helt normalt, fikk ikke komme opp da heller. Før jeg ringte opp noen timer seinere å løy om rier. Fikk da komme og det viste seg at jeg var i fødsel.

Det jeg tenker veldig mye på er at jeg ikke har fått noe svar på hvorfor det skjedde. Babyen hadde mye tegn til at jeg hadde svangerskapsdiabetes. Selv om testene av meg tidligere i svangerskapet sa nei. Jeg hadde 8,9 og grensen på diabetes er vist 9.

Jeg kvir meg til jeg kommer lengre ut i graviditetet å må forholde meg til helsepersonell jeg ikke føler tar meg på alvor eller erkjenner og forstår mine bekjymringer

Noen som tenker på sånt allerede?

Oi!! Det er veldig drøyt at du ikke ble tatt på alvor da du var redd for at babyen var mindre aktiv. Det er jo den beste indikatoren vi har i det daglige på om babyen har det bra eller ei. Jeg har opplevd det motsatte: at terskelen for å komme på sjekk har vært veldig lav. Og det er sånn den burde være!! Nesten grunn til å sende inn klage, det der. Skjønner godt at det gjør deg usikker, men jeg håper du blir bedre tatt vare på denne gangen

 

[MaiMamma2015]

Jeg eg veldig redd for å miste lille i magen, har hatt 2 SA mellom første barn og denne graviditeten. Hver gang jeg er på toalettet må jeg sjekke for blod på papiret. Synes det er veldig slitsomt å gå å være redd og tenke så mye på dette som jeg gjør. Og jeg vet det bare kommer til å bli verre jo lenger ut i graviditeten jeg kommer.

Forje svangerskap var jeg veldig bekjymret og redd for at det skulle skje noe med baby i magen. Snakket med jordmor om dette, men følte ikke hun tok meg på alvor. Babyen endret hvordan hun oppførte seg i magen i uke 34-35, sparket og bevegde seg veldig lite i forhold til før. Jeg snakket med jordmor om dette og kontakter KK. Men de syntes ikke det var noe så jeg fikk ikke komme å ta sparketest.

36+ 0 våkner jeg om morningen og blør. Jeg var livredd. Ringte til kk, de mente det var helt normalt, fikk ikke komme opp da heller. Før jeg ringte opp noen timer seinere å løy om rier. Fikk da komme og det viste seg at jeg var i fødsel.

Det jeg tenker veldig mye på er at jeg ikke har fått noe svar på hvorfor det skjedde. Babyen hadde mye tegn til at jeg hadde svangerskapsdiabetes. Selv om testene av meg tidligere i svangerskapet sa nei. Jeg hadde 8,9 og grensen på diabetes er vist 9.

Jeg kvir meg til jeg kommer lengre ut i graviditetet å må forholde meg til helsepersonell jeg ikke føler tar meg på alvor eller erkjenner og forstår mine bekjymringer

Noen som tenker på sånt allerede?

så utrolig trist at du opplevde det sånn man skal jo liksom bli tatt på alvor, men er så mange helsepersonell som tror de vet bedre, spesielt hvis man er førstegangs. Jeg hadde hatt rier i 24 timer da jeg ringte føden første gang, fikk beskjed om at de kom for sjeldent. Etter 5 timer til så var jeg ganske sliten, men riene kom ikke noe hyppigere - de var bare sterkere, så da jeg ringte føden så løy jeg og sa at jeg hadde flere rier enn det jeg hadde. Da fikk jeg komme inn, og det var bra for jeg hadde visst 6cm åpning førstegangs eller ikke, som regel så kjenner man seg selv best!

 

[Liljekonvall17]

Oi!! Det er veldig drøyt at du ikke ble tatt på alvor da du var redd for at babyen var mindre aktiv. Det er jo den beste indikatoren vi har i det daglige på om babyen har det bra eller ei. Jeg har opplevd det motsatte: at terskelen for å komme på sjekk har vært veldig lav. Og det er sånn den burde være!! Nesten grunn til å sende inn klage, det der. Skjønner godt at det gjør deg usikker, men jeg håper du blir bedre tatt vare på denne gangen

Ja jeg syns det var helt forferdelig. Når man er førstegangs så er jo man kanskje Mer usikker og bekymret, men man skal ikke bare få skubbet vekk følelsene og få beskjed om at alt er bra og normalt. Håper jeg blir bedre tatt vare på denne gangen, men har ikke helt troen på det. Og siden jeg ikke har fått noe «grunn» på hvirfor hun endret seg, og kom før blir ikkje redselen mindre ved denne graviditeten. Kk var også helt forferdelig etter fødsel, men det er en annen historie

 

[Liljekonvall17]

så utrolig trist at du opplevde det sånn man skal jo liksom bli tatt på alvor, men er så mange helsepersonell som tror de vet bedre, spesielt hvis man er førstegangs. Jeg hadde hatt rier i 24 timer da jeg ringte føden første gang, fikk beskjed om at de kom for sjeldent. Etter 5 timer til så var jeg ganske sliten, men riene kom ikke noe hyppigere - de var bare sterkere, så da jeg ringte føden så løy jeg og sa at jeg hadde flere rier enn det jeg hadde. Da fikk jeg komme inn, og det var bra for jeg hadde visst 6cm åpning førstegangs eller ikke, som regel så kjenner man seg selv best!

Ja, man blir jo helt matt av hvordan man blir behandlet av helsepersonell avogtil. Noen er bedrevitere. Skal jo ikke være sånn at man må lyge for å komme inn. Håper vi blir bedre tatt imot denne gangen.

 

[CCmil]

Livredd for å miste! Enda jeg er suuuperkvalm er jeg på do flere ganger om dagen for å sjekke at jeg ikke har begynt å blø. Før vi fikk lillebror hadde vi en blighted ovum, altså egget festet seg, men det utviklet aldri noe embryo, hadde symptomer av og på og spottet litt brunt bare. Ble oppdaget på ultralyd i uke 10. Ble sikkelig nedtur, følte meg så lurt av kroppen! Så etter det har jeg hatt angst for å miste! Så det blir ul både 7+5 og før vi sier noe til barna og familie i uke 12.