Hensyn/forståelse
- Trådstarter Fenomen
- Opprettet
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt "Graviditet er ikke en sykdom". Ikke fra kjæresten, men alle mulige slags folk der ute. Kolleger, venner, familie etc. Jeg har aldri gitt uttrykk for at jeg er "syk" heller, og vil jo helst bare være en sprettert under hele svangerskapet. Men dessverre er bekkenet mitt av det idiotiske slaget og da må man jo bare innfinne seg. Men det finnes jo også omsorgsfulle mennesker da, skal ikke bare klage 
Prøvedokka
Elsker forumet
Jeg har vært i så fin form til nå, at når jeg først er sliten, så blir det brukt mot meg. "Jammen, du har da ingen plager?"
Kan fortsatt bli sliten, selv om jeg har et velfungerende bekken osv..!
Kan fortsatt bli sliten, selv om jeg har et velfungerende bekken osv..!
Bubbly
ønsker meg en liten skatt
For det meste har venner, kolleger og familie vært veldig forståelsesfulle. Utrolig nok sjefen også.
Fikk bare noen kommentarer fra kolleger da jeg sa at det er vanlig at tvillinggravide blir automatisk sykemeldt rundt uke 23-26 pga risikosvangerskap. Da sa de at det må jo være bedre å være på jobb når man ikke føler seg dårlig. Nå viste det seg etter kontroll at jeg hadde kort livmorhals og ikke fikk lov å jobbe mer etter uke 23... hadde de ikke tilfeldigvis sjekket det og jeg hadde fortsatt i arbeid hadde kanskje barna vært ute nå... [emoji45] Etter det har det ikke vært noen spørsmål om hvorfor jeg er hjemme.
Fikk bare noen kommentarer fra kolleger da jeg sa at det er vanlig at tvillinggravide blir automatisk sykemeldt rundt uke 23-26 pga risikosvangerskap. Da sa de at det må jo være bedre å være på jobb når man ikke føler seg dårlig. Nå viste det seg etter kontroll at jeg hadde kort livmorhals og ikke fikk lov å jobbe mer etter uke 23... hadde de ikke tilfeldigvis sjekket det og jeg hadde fortsatt i arbeid hadde kanskje barna vært ute nå... [emoji45] Etter det har det ikke vært noen spørsmål om hvorfor jeg er hjemme.
Samboeren min er helt fantastisk. Han har full forståelse og er veldig flink til å gjøre husarbeid, lage middag, bære de tingene tingene osv. Jeg har ikke hørt fra sjefen min siden jeg ble sykmeldt men hun har to små barn og var endel sykmeldt selv så jeg regner med at hun forstår selv om hun ikke sier det. Jeg har et par kolleger som holder litt kontakten men de spør ikke hvordan det går eller viser noe særlig forståelse. Resten av kollegene vet jeg ikke hva mener eller synes, de har ikke sagt noe som vet om. Det er mange menn, da, så antagelig tenker de ingenting i det hele tatt.
Familien viser dessverre hverken noe særlig hensyn eller forståelse. De spør ikke hvordan det går og om de gjør det og jeg sier at formen ikke er noe særlig, så spør de: "Å, er du ikke i form? Hva er galt?" Nei, altså.. Jeg har vært sykmeldt i type 6 uker eller noe, da, og fortalt hvorfor maange ganger. Det går nok ikke over på mirakuløst vis når jeg bare blir større. Også kommer de med kommentarer som: "Du som bare går hjemme har jo all verdens tid." Ja, det har jeg jo men jeg er sykmeldt for en grunn, da, jeg har ikke ferie liksom. Selv om jeg har masse tid er det veldig lite jeg orker. De forventer at jeg skal hjelpe til med ting som før og tar det f. eks ikke som en selvfølge at jeg bør få den beste stolen, noe jeg faktisk synes at det burde være.
Jeg har noen venninner som forstår men også der føler jeg at veldig mange ikke skjønner greia. Med mindre man kaster opp hele døgnet eller går på krykker så skal man jobbe, liksom.
Familien viser dessverre hverken noe særlig hensyn eller forståelse. De spør ikke hvordan det går og om de gjør det og jeg sier at formen ikke er noe særlig, så spør de: "Å, er du ikke i form? Hva er galt?" Nei, altså.. Jeg har vært sykmeldt i type 6 uker eller noe, da, og fortalt hvorfor maange ganger. Det går nok ikke over på mirakuløst vis når jeg bare blir større. Også kommer de med kommentarer som: "Du som bare går hjemme har jo all verdens tid." Ja, det har jeg jo men jeg er sykmeldt for en grunn, da, jeg har ikke ferie liksom. Selv om jeg har masse tid er det veldig lite jeg orker. De forventer at jeg skal hjelpe til med ting som før og tar det f. eks ikke som en selvfølge at jeg bør få den beste stolen, noe jeg faktisk synes at det burde være.
Jeg har noen venninner som forstår men også der føler jeg at veldig mange ikke skjønner greia. Med mindre man kaster opp hele døgnet eller går på krykker så skal man jobbe, liksom.
Bubbly
ønsker meg en liten skatt
Uff... så trist at familien viser så lite forståelse. De virker jo ikke særlig interresert når de stadig glemmer at/hvorfor du er sykemeldt... og nei, det er ikke ferie å være sykemeldt og gå hjemme... det er jo en grunn til det som du sier.
Jeg blir faktisk stadig tilbudt den beste stolen hvis vi er på besøk hos familie på begge sider, så tror det er en selvfølge for de fleste å tilby det..
Godt du har en fantastisk samboer da! Det er kanskje det viktigste uansett? Min er også fantastisk, bærer alle posene fra butikken, lager mat og styrer og steller. Alt jeg gjør om dagen er å ta inn og ut av oppvaskmaskinen og vaske og brette klær. Det hadde han også gjort om jeg ikke hadde orket det.
Nå er det ikke lenge igjen med denne kroppen da [emoji5] vi er vel cirka 3/4 på vei, så forhåpentligvis blir formen din bedre etter fødselen. Og da blir alt fokuset på lille skatten [emoji847][emoji92]
Mannen har stor forståelse!
På jobb er det litt ymse.. lederene har full forståelse, men tror noen av kollegaene mine ikke forstår helt at jeg har smerter og ber meg om gjøre ting som gjør at smertene blir verre.
På jobb er det litt ymse.. lederene har full forståelse, men tror noen av kollegaene mine ikke forstår helt at jeg har smerter og ber meg om gjøre ting som gjør at smertene blir verre.
Ja, det er helt klart det viktigste
Det hadde vært veldig trist om det var han som var sånn.Jeg tror egentlig ikke de glemmer det, men det føles som de bagatelliserer det veldig. Sånn "Åja, du har fortsatt ikke kommet deg tilbake på jobb, nei..". Mamma jobbet til siste slutt da hun var gravid selv om hun spydde daglig så hun mener vel at jeg burde presset meg, da. Søsteren min er samme typen, bare at hun i tillegg aldri har vært gravid eller syk, så hun forstår vel rett og slett ikke hvordan det er. Jeg synes jo det burde være en selvfølge, spesielt når jeg er sykmeldt og ikke i toppform. Hadde jeg vært det hadde det vært noe annet. Jeg synes det er kjipt nok å være hjemme hver dag alene om ikke folk skal ha sånne holdninger og, liksom :/
Bubbly
ønsker meg en liten skatt
Ja, det er helt klart det viktigste
Jeg tror egentlig ikke de glemmer det, men det føles som de bagatelliserer det veldig. Sånn "Åja, du har fortsatt ikke kommet deg tilbake på jobb, nei..". Mamma jobbet til siste slutt da hun var gravid selv om hun spydde daglig så hun mener vel at jeg burde presset meg, da. Søsteren min er samme typen, bare at hun i tillegg aldri har vært gravid eller syk, så hun forstår vel rett og slett ikke hvordan det er. Jeg synes jo det burde være en selvfølge, spesielt når jeg er sykmeldt og ikke i toppform. Hadde jeg vært det hadde det vært noe annet. Jeg synes det er kjipt nok å være hjemme hver dag alene om ikke folk skal ha sånne holdninger og, liksom :/
Kjipt at de som liksom skal stå oss nærmest og alltid være der for hverandre viser så lite forståelse da... [emoji17] Hadde min familie vært sånn vet jeg ikke om jeg hadde orket å ha så veldig mye kontakt med dem. Tenker at når folk suger energien fra deg og får deg til å føle deg dårlig, så er det ikke vits i liksom. Men de tenker vel bare ikke lenger da?
Bubbly
ønsker meg en liten skatt
Hva gjør du da?
Sier du ifra at det kan du ikke gjøre, eller gjør du det til tross for smerter?
Spørs litt. Gjør som regel det, det er jo jobben min. Når jeg er på jobb må jeg yte 100% de få timene jeg er der. Viss ikke blir jeg 100% sykemeldt.
Dersom jeg ikke skal ha vondt er det eneste jeg kan gjøre, å sitte i ro på en stol..og det går ikke når jeg er på jobb.
Altså, er jeg 50% sykemeldt er jeg 50% på jobb, 50% hjemme. Ellers må jeg være på jobb 100% å yte 50%
Har vært hjemme et par dager da jeg ble helt ødelagt på jobb forrige uke. Får høre hva legen sier i morgen..
Bubbly
ønsker meg en liten skatt
Spørs litt. Gjør som regel det, det er jo jobben min. Når jeg er på jobb må jeg yte 100% de få timene jeg er der. Viss ikke blir jeg 100% sykemeldt.
Dersom jeg ikke skal ha vondt er det eneste jeg kan gjøre, å sitte i ro på en stol..og det går ikke når jeg er på jobb.
Altså, er jeg 50% sykemeldt er jeg 50% på jobb, 50% hjemme. Ellers må jeg være på jobb 100% å yte 50%
Har vært hjemme et par dager da jeg ble helt ødelagt på jobb forrige uke. Får høre hva legen sier i morgen..
Jeg syns ikke du skal gjøre ting som gjør vondt værre... lykke til hos legen.
Er heldig der, og har bare blitt møtt med forståelse. Har ikke vert så opptatt av at andre skal ta hensyn til meg i grunn. Vert litt mer opptatt av å ta hensyn for min egen helse osv selv. Men det er blitt mottat med forståelse. Og er det noen som ikke har hatt forståelse, så har vertfall ikke jeg tenkt over det, merket det eller hengt meg opp i det. 
Ja, det er veldig kjipt
Utfordringen er at (sånn jeg føler det, i hvert fall) det er mamma og søsteren min som er "verst" og det er de som står meg nærmest. Og etter at pappa døde er det ikke aktuelt å kutte ned på kontakten, selv om jeg i utgangspunktet er enig. Jeg tror ikke de mener noe vondt med det, de bare forstår det ikke fordi vi er så forskjellige og de ikke forstår hvordan det er. Jeg har snakket litt med mamma om det og hun sa ikke heelt det jeg ville men hun viste bittelitt mer forståelse, i hvert fall. Søsteren min prater jeg lite med, faktisk, og hun vet ikke at jeg føler det som jeg gjør. Jeg er litt konfliktsky..