Hemmelig eller åben?

Stjernestrikk

Stjernestrikk

Elsker forumet
⭐ Julestjernene 2020 ⭐️
Nysgjerrig på hvor mange av oss her inne som er åbne om prøving og behandling, hvorfor/hvorfor ikke?

Selv har vi ikke delt det med noen, ikke at vi prøver en gang. Men vi har "kun" prøvd siden 15.12.17. Jeg har PCOS og har ikke hatt en eneste menstruasjon siden pilleslutt, nå venter vi på forsamtale den 2. august. Grunnen til at vi ikke har sagt noe er egentlig fordi jeg ville ha lov til å kunne overraske familien sånn som "alle" andre, spesielt fordi det blir første barnebarn/oldebarn.
Nå kjenner jeg at det begynner å bli vanskelig, men samtidig aner jeg ikke hvordan vi eventuelt skal si det, alle tror vi venter et par år fordi det et mest praktisk i forhold til studie og arbejd.. Dessuten er jeg faktisk redd for at ingen vil forstå hvor mye det fyller og hvor vanskelig jeg synes det er, fordi vi jo kun har vært prøvere i 7 måneder. Vet ikke helt om jeg orker å skulle forsvaret valget om å få hjelp allerede nå. Logisk gir det veldig god mening, men jeg tror bare ikke alle vil kunne forstå det.

Hva med resten av dere? [emoji4]
 
Vi har vært veldig åpne om det! Både til familie, nære venner og sjefer/arbeidskollegaer vi jobber tettest med! Vi har bare positive erfaringer med der[emoji5] ingen har mast på oss om prøving, vi har ikke blitt spurt ut om hvordan vi ligger ann i prosessen, og vi har hatt mange å støtte oss på når ting har vært vanskelig!
 
Ikke åpen. Hverken om at vi prøver, eller at vi sliter. Ikke til familie, venner eller kollegaer.

Tanken på å skulle fortelle at vi prøver til familien føles veldig unaturlig og rar. Har ikke et nært forhold til noen i familien.
Å fortelle om ivf kommer ikke på tale. Mine foreldre er i mot alt slikt, og vil ikke forstå. Hjelpes viss de hadde fått greie på dette..

Føler at babylaging er privat, og det er ekstra privat (tabu) å slite. Mannen som er årsaken til at vi må ha ivf, og han tar det svært tungt, at det er han liksom..føler seg litt ''mindre mann'', og vil ikke at vi skal være åpen.

Da ferskforsøket gikk i dass, ble jeg deprimert og var veldig langt nede, lenge.
Sjefen min skjønte på egenhånd hva jeg drev med (altså at vi holdt på med ivf), og var en enormt støtte oppi alt dette.
Fortalte det til min nærmeste leder siden det var så tydelig at jeg hadde det vondt, da vi har et nært forhold, og jeg visste at hun også har slitt i mange år før hun ble mor.
Desse to fikk vite at jeg var gravid samme morgen som jeg fikk positiv test. Familien fikk vite i uke 12.

I etterkant delte jeg det med ei venninne som selv sliter med å få nr.3. Hun hadde vært på sykehuset og kom gråtende på jobb.
Har lyst å fortelle henne at vi skal ha FER-forsøk nå, men dropper det med mindre hun spør om vi skal ha flere.
Blir jeg gravid med tredjemann, så får hun vite det etter tul, så slipper hun å bli satt ut/bli lei seg når jeg evt. offentliggjør det på jobb (vi er tette kollegaer) Vet så altfor godt hvordan det er å få gravidannonseringer i fleisen når man selv ikke får det til.
 
Vi var ikke så veldig åpne det første forsøket. Kun sjefene til kjæresten min og noen få andre som visste noe, men etterhvert som vi har hatt noen forsøk så er det flere og flere som vet om det. Men kun de nærmeste rundt oss. Jeg har ikke fortalt noe på jobb, orker ikke at noen skal mase etc. Det er jo litt en privatsak og...
 
Vi var veldig åpne til venner, familie, sjef og kolleger første gangen, og er om mulig enda mer åpen denne gangen. Var veldig godt å kunne snakke åpent om det, opp og nedturer.
 
lmn86 skrev:
Vi har vært veldig åpne om det! Både til familie, nære venner og sjefer/arbeidskollegaer vi jobber tettest med! Vi har bare positive erfaringer med der[emoji5] ingen har mast på oss om prøving, vi har ikke blitt spurt ut om hvordan vi ligger ann i prosessen, og vi har hatt mange å støtte oss på når ting har vært vanskelig!
Klikk for å utvide …
Så bra å høre at dere kun har positive erfaringer og god støtte rundt dere [emoji4]
 
Stjernestrikk skrev:
Nysgjerrig på hvor mange av oss her inne som er åbne om prøving og behandling, hvorfor/hvorfor ikke?

Selv har vi ikke delt det med noen, ikke at vi prøver en gang. Men vi har "kun" prøvd siden 15.12.17. Jeg har PCOS og har ikke hatt en eneste menstruasjon siden pilleslutt, nå venter vi på forsamtale den 2. august. Grunnen til at vi ikke har sagt noe er egentlig fordi jeg ville ha lov til å kunne overraske familien sånn som "alle" andre, spesielt fordi det blir første barnebarn/oldebarn.
Nå kjenner jeg at det begynner å bli vanskelig, men samtidig aner jeg ikke hvordan vi eventuelt skal si det, alle tror vi venter et par år fordi det et mest praktisk i forhold til studie og arbejd.. Dessuten er jeg faktisk redd for at ingen vil forstå hvor mye det fyller og hvor vanskelig jeg synes det er, fordi vi jo kun har vært prøvere i 7 måneder. Vet ikke helt om jeg orker å skulle forsvaret valget om å få hjelp allerede nå. Logisk gir det veldig god mening, men jeg tror bare ikke alle vil kunne forstå det.

Hva med resten av dere? [emoji4]
Klikk for å utvide …


BI valgte å ikke si noe til familie, men info noen få venner og arbeidsplassene våre.

Det var ingen barnebarn fra tidligere på min manns side, men hadde fra begge sider et veldig sterkt forventningspress.

Vi er glade for at vi holdt det sånn i ettertid og underveis. Det tok ganske lang tid og mange forsøk før vi fikk nr 1. Nå som vi tenker på en nr2 kan det være aktuelt å fortelle mine svigerforeldre dette, da det er kjekt om noen passer mini mens vi reiser til utlandet for innsett.
 
Bjørka skrev:
BI valgte å ikke si noe til familie, men info noen få venner og arbeidsplassene våre.

Det var ingen barnebarn fra tidligere på min manns side, men hadde fra begge sider et veldig sterkt forventningspress.

Vi er glade for at vi holdt det sånn i ettertid og underveis. Det tok ganske lang tid og mange forsøk før vi fikk nr 1. Nå som vi tenker på en nr2 kan det være aktuelt å fortelle mine svigerforeldre dette, da det er kjekt om noen passer mini mens vi reiser til utlandet for innsett.
Klikk for å utvide …
Det jeg tenker på også, at hvis det tar lang tid vil jeg helst ikke at familiene våre skal være like utålmodige som oss. Nå har de slått seg rimelig godt til ro med at vi har sagt at vi venter 1-2 år før vi prøver. Så før vi heller ta det der hvis vi stadig ikke har vært heldig til den tid
 
Høres ut som dere har tenkt gjennom det :-)

Jeg synes prøvetiden ble veldig ensomt da vi holdt det for oss selv. Jeg bar på en ganske stor sorg som ingen andre enn mannen visste om.

Så det ble litt lettere for oss :-) Men samtidig så skjønner liksom ikke folk hvor lang tid en slik IVF-prosess er.. Ble gravid ca 1 år etter forsamtalen og vi hadde en ganske "enkel" IVF-reise. Så jeg kjenner igjen tankene om at folk blir utålmodig og presset på at det må klaffe øker.

Men vi valgte å ikke fortelle om forsøkene etterhvert, sa at vi tok oss en pause. Da forsvant maset.
 
solidarisk skrev:
Høres ut som dere har tenkt gjennom det :-)

Jeg synes prøvetiden ble veldig ensomt da vi holdt det for oss selv. Jeg bar på en ganske stor sorg som ingen andre enn mannen visste om.

Så det ble litt lettere for oss :-) Men samtidig så skjønner liksom ikke folk hvor lang tid en slik IVF-prosess er.. Ble gravid ca 1 år etter forsamtalen og vi hadde en ganske "enkel" IVF-reise. Så jeg kjenner igjen tankene om at folk blir utålmodig og presset på at det må klaffe øker.

Men vi valgte å ikke fortelle om forsøkene etterhvert, sa at vi tok oss en pause. Da forsvant maset.
Klikk for å utvide …
Å si at dere holdt pause høres ikke helt dumt ut, litt som oss hvor vi skylder på dårlig timing med studier. Jeg er bare ikke helt god til det med hvite løgner, føler litt på det innimellom [emoji28][emoji85]
 
Under forsøket fortalte vi det til nærmeste kollegaer/sjefer, mine foreldre og våre nærmeste venner. Etterpå har vi vært åpne om at vi har vært gjennom assistert befruktning.
Skal snart igjennom søskenforsøk nå, og familie på begge sider, nærmeste kollegaer/sjefer og nærmeste venner vet om det.
 
Her er jeg veldig åpen om alt. For meg var det godt å vite at folk visste om hva vi gikk igjennom i form av støtte og forståelse samt at ingen kom med tankeløse kommentarer om når vi skulle få barn. Jeg ønsket også å være åpen for å gi andre informasjon og dele erfaringer rundt det å være langtidsprøver og hvilke utfordringer man kan møte på, samt «ufarliggjøre» ivf prosessen litt. Veldig glad for at jeg har vært såpass åpen, og har i ettertid vært flere som har åpnet seg til meg om sine utfordringer og tanker rundt det å være prøver.
Nå ble vi faktisk gravide på egenhånd syklusen før oppstart av sprøyter vi da, så har ikke vært gjennom et forsøk, men planen var å være like åpen når det gjaldt den biten og.
 
Stjernestrikk skrev:
Nysgjerrig på hvor mange av oss her inne som er åbne om prøving og behandling, hvorfor/hvorfor ikke?

Hva med resten av dere? [emoji4]
Klikk for å utvide …

Vi var ikke kjempeåpne om det da vi begynte å prøve, noen få som visste om det.
Første svangerskapet endte i senabort i uke 19, etter det har de fleste bare forventt at vi prøver.
Da vi mistet Zelda bestemte vi oss for å prøve og være en del av de som fjerner tabuet om å miste barn og snakke om dem [emoji173]

Da jeg ble gravid igjen delte vi det med familien fort, jeg sa det til noen utvalgte kollegaer, og vi mistet i uke 6.

Så ble jeg gravid i våres og det ble masse ekstra timer hos medisinsk genetikk, samtidig som vi ikke ønsket å sitte alene med det. Delte nyheten etter tul i uke 9 med kollegaer og familie.
Da det viste seg i uke 14 at også Heike hadde kromosomavvik uforenelig med liv valgte vi å dele tapet igjen.

Vi skal nå over til preimplantasjonsdiagnostikk og jeg har valgt å starte en liten blogg på facebook.
Den er først og fremst tenkt for de nærmeste som ønsker en oppdatering (tenker å oppdatere etter forsamtale, når vi har timer og hvordan prosessen går), samtidig som vi vil bruke det som et sted å gå ut informasjon og fjerne stigma [emoji4]

Såå ja, veldig åpen [emoji28]
 
Vi delte det kun med to av mine nærmeste venner i starten. Men etterhvert som nedturene kom og ting ikke gikk bra bestemte vi oss for å åpne oss for flere og flere. Når du ikke har det bra er det greit å ha en forklaring til de nærmeste. Så nå snakker vi helt åpent om det med de fleste av venner og familie - og alle er utrolig støttende og interesserte i veien videre. Det føles godt å ha så mange på lag :)
 
wag skrev:
Vi delte det kun med to av mine nærmeste venner i starten. Men etterhvert som nedturene kom og ting ikke gikk bra bestemte vi oss for å åpne oss for flere og flere. Når du ikke har det bra er det greit å ha en forklaring til de nærmeste. Så nå snakker vi helt åpent om det med de fleste av venner og familie - og alle er utrolig støttende og interesserte i veien videre. Det føles godt å ha så mange på lag :)
Klikk for å utvide …
Helt enig!
Arbeidsplassen min har vært ekstremt støttende og tenker det blir viktig når vi skal i gang med behandling [emoji4]

Er man åpen føler jeg at man får mer forståelse for dårlige dager, sykemeldinger i forbindelse med behandling (kontra når ingen hvorfor man er borte) og det er en stor del av livet vårt!
For meg ville det blitt veldig rart å ikke snakke om [emoji4]
 
Tusen takk til alle som deler, det gir mye nytt å tenke på, for det er fordeler og ulemper med alle måter å gjøre tingene på [emoji85]
Er ikke kun enkelt i alle fall..
 
Stjernestrikk skrev:
Det jeg tenker på også, at hvis det tar lang tid vil jeg helst ikke at familiene våre skal være like utålmodige som oss. Nå har de slått seg rimelig godt til ro med at vi har sagt at vi venter 1-2 år før vi prøver. Så før vi heller ta det der hvis vi stadig ikke har vært heldig til den tid
Klikk for å utvide …


Enig. Her tok det lang tid før vi fikk barn. Type 9 forsøk i tillegg til tre år egenprøving.

Merket meg at svigerfamilien hintet/spurte OL jeg ville ha vin til maten når vi kom hjem på besøk. De var veldig søte sånn sett og spurte aldri direkte før vi offentliggjorde vår graviditet.
 
Stjernestrikk skrev:
Nysgjerrig på hvor mange av oss her inne som er åbne om prøving og behandling, hvorfor/hvorfor ikke?

Selv har vi ikke delt det med noen, ikke at vi prøver en gang. Men vi har "kun" prøvd siden 15.12.17. Jeg har PCOS og har ikke hatt en eneste menstruasjon siden pilleslutt, nå venter vi på forsamtale den 2. august. Grunnen til at vi ikke har sagt noe er egentlig fordi jeg ville ha lov til å kunne overraske familien sånn som "alle" andre, spesielt fordi det blir første barnebarn/oldebarn.
Nå kjenner jeg at det begynner å bli vanskelig, men samtidig aner jeg ikke hvordan vi eventuelt skal si det, alle tror vi venter et par år fordi det et mest praktisk i forhold til studie og arbejd.. Dessuten er jeg faktisk redd for at ingen vil forstå hvor mye det fyller og hvor vanskelig jeg synes det er, fordi vi jo kun har vært prøvere i 7 måneder. Vet ikke helt om jeg orker å skulle forsvaret valget om å få hjelp allerede nå. Logisk gir det veldig god mening, men jeg tror bare ikke alle vil kunne forstå det.

Hva med resten av dere? [emoji4]
Klikk for å utvide …

Vi holdt på med IVF i ett år før vi var åpne om det. Mye av grunnen var at jeg ville ha muligheten til å overaske med nyheten. Men etterhvert som tiden strakk ut, ble det tyngre for oss å skjule det fra familie og de nærmeste vennene våre. Vi valgte å aldri være åpne om tidspunkt i prosessen, det ble for mye press og oppdatere andre osv. Sa bare takk for at du spør, men vi vil holde for oss selv når neste forsøk er. Når vi omsider lykktes etter 2 år på IVF karusellen og kunne dele den gledelige nyheten, ble alle veldig glade på våre vegne og mange ble oppriktig overasket allikevel, ikke av at vi skulle ha barn, men at vi skulle ha barn akkurat nå. :)
 
Nå er ikke vi helt i gang enda, men jeg tenker å være ganske åpen om det. Jeg er veldig åpen som person, og synes at det er lettere at folk vet. Jeg har en usynlig sykdom, som fører til mye sykehus og medisiner. Vært vekke fra jobb en dag annen hver uke i et halvt år nå pga medisinering. Har valgt å være åpen om det, og svart alle som har spurt. Elevene mine vet også hvorfor jeg har vært vekke, og jeg synes det er best sånn. Synes det er ubehagelig når folk lurer, og rykter begynner å svirre. Har vært borti det før, og det var vondt. Ble beskyldt for å skulke av medelever på VGS, mens jeg lå hjemme i store smerter.
 
Back
Topp