Helt utenom tema...

Maria:)

Andre møte med forumet
Følte bare forå lufte hodet litt, og håper på gode råd.. Når jeg er gravid føler jeg alt så mye sterkere. Tøffe påkjenninger går fra å være vanskelige til uutholdelige.. Og det aller vanskeligste akkurat nå er forholdet mitt til mamma. Hun er egentlig en person som alle spør om råd, klok og fin å være sammen med. Livet har gitt henne mange slag, hun har vært alene med fire barn stort sett hele tiden (jeg er mye eldre enn de andre) noe som har gjort henne tøff og sterk på en måte, men samtidig veldig svak, sårbar og lite selvsikker. Hun kan være ganske eksplosiv, "klikker" før hun spør og sier aldri unnskyld. men også verdens varmeste og rauseste. Hele veien har jeg følt at hun er der om jeg har det vanskelig, men virker jeg lykkelig så "skaper" hun seg. Det føles som om hun misunner meg (selv om hun har sagt at alt hun ønsker er at jeg skal få det bedre enn hva hun har hatt det). da jeg møtte sambo for en del år siden, bodde jeg en kort periode i leilighet i huset hennes. Plutselig en dag, som lyn fra klar himmel, ba hun meg flytte ut (med datteren min). Hun var rasende fordi jeg sa hei på feil måte. hun bombaderte meg med tekstmeldinger om for et fælt menneske jeg er osv. så ble det stille. Det gikk noen mnd. og så normaliserte ting seg. Vi møtte hverandre i familieselskap osv. og uten å snakke mer om det som hadde skjedd var til slutt alt som vanlig. da hadde jeg flyttet inn hos kjæresten min. i høst kjøpte vi oss et nydelig hus. hun var storimponert og sa at dette unnet hun oss virkelig. hun feiret jul hjemme hos oss, og i romjulen dro vi på tur sammen og hadde det topp (trodde jeg da). Dagen før nyttårsaften fikk jeg en sms om jeg kunne kjøre og kjøpe en strømpebukse (hun bor to km fra butikken, jeg over en mil) til henne til nyttårsaften. hun sa at det var vanlig opningstid, men det viste seg at det ikke var det, så jeg fikk ikke tak i. (ikke krise, butikken var åpen dagen etter også). da ringte hun og brølte, om for et forferdelig menneske jeg er osv. jeg fikk åtte smsen om at jeg ikke bryr meg om henne, at jeg er utakknemlig, egoistisk, på romjulsturen hadde jeg unngått henne og det var som å være på tur alene, at hun skal fortelle alle hvem jeg egentlig er, hun liker ikke personen jeg har blitt, jeg er en vits osv.. Tenkte at hun sikkert var deppa, hadde drukket litt vin og at det hadde utløst det, så jeg svarte ikke. men da jeg sto opp dagen etter haglet det inn med mer.. slik fortsatte det i seks uker (utenom EN blid mld om vi ville komme på bursdag til nevøen min hjemme hos henne). Hun brukte alle ting jeg noen gang har betrodd henne, og sambo fikk også passet påskrevet (før dette skrøt hun til alle om for en fantastisk mann jeg hadde funnet meg). Og hun la et langt brev i bilen min en dag jeg var på jobb med samme greia. Jeg skrev en melding etter alle desse ukene med terror at nå var det nok, på en så respektfull måte som jeg fikk til. Hun ville at vi ikke skulle ha kontakt mer skrev hun, og at den eneste av oss hun kom til å savne var datteren min. Hun er en annen "sort" en meg.. nå har det vært stille noen uker, og i går var det igang igjen. Jeg handler så mye at vi kommer til å miste huset (basert på INGENTING), at jeg er et ondskapsfullt menneske som ikke lar henne se barnebarnet, håper at jeg er fornøyd med meg selv, jeg kommer til å sitte igjen alene.. Litt ekstra hormonell så svarte jeg. at jeg ikke har nektet henne å møte barnebarnet, hun har ikke spurt etter vesla en eneste gang i år, at økonomien vår er fin og den har hun ingenting med og at nå får nok være nok. Ikke lurt, for nå har jeg startet henne igjen.. hun vet at jeg er gravid og skal passe blodtrykket, men hun pøser på med hvor ond og kald jeg er. dette er bare vanvittig tøft, og jeg aner ikke hvordan jeg løser det... slapp, kvalm, og all energi til overs går til å stange hodet i veggen. Ikke sånn jeg hadde håpet at svangerskapet skulle bli... Har dessverre ingen far til å gi meg råd, bare de yngre søskenene mine, og de trår også varsomt rundt henne. Sambo (som hadde et veldig godt forhold til henne og hjelpte henne mye med handygreier i huset) sier bare at jeg ikke skal bry meg og at vi ikke skal ha noe med henne å gjøre, men det er enkelt å si når det ikke er hans mor det gjelder. alt jeg ønsker meg er at alt bare skal være normalt.. og vesla savner såklart mormor også.... Blir gal, har bare lyst å flykte langt vekk av og til... sitter bare å griner når det hagler inn med meldinger, og aner ikke hvordan man håndterer slikt.. Noen med gode råd?:anyone:arghh::eek::meh:
 
Uff... Dette var tungt å lese :( Jeg kan si så mye om at når jeg opplevde dette så ble jeg så psykisk nedbrudd at jeg måtte få hjelp til slutt (ble lagt inn på psykiater for noe veldig uhyggelig). Der fikk jeg hjelp av profesjonelle som snakket med meg og snakket med meg og mamma:) Nå er dette 10 år siden, jeg var bare 17år. Min mor ble syk da jeg var 13 år og jeg måtte hjelpe til med absolutt alt, fra påkledning til handling og vasking.. Da hun ble frisk, så hadde legene sagt at hun kom til å bli den personen hun var før hun ble syk.. Men det viste seg at hun ikke ble det (jeg hadde gledet meg til å få tilbake mamma). Hun krevde fortsatt mye fra meg (hadde ingen far innblandet og jeg er enebarn) og en da så sa det stopp for meg også...Det var enkelte ganger (som deg) at jeg fikk et par ufine tekstmeldinger og fikk høre hvor egoistisk og kald jeg var...

Eneste rådet mitt er å snakke med noen profesjonelle:) Før det går helt over stokk og styr, både for deg og fra moren din...
Du må tenke på ditt beste også! Stor klem til deg:love2
 
Uff. For en forferdelig situasjon. Det er helt tydelig at din mor sliter med noe, siden hun har behov for å stadig rakke ned på deg i meldinger. Dersom du fortsatt vil beholde kontakten med din mor vil jeg råde dere til å søke profesjonell hjelp. Skriv at du har lyst til å bygge opp den gode kontakten dere har hatt før og hør om hun har lyst til å bli med i familieterapi eller noe sånt. Da kan dere få sagt hva dere tenker å føler under kontrollerte former. (Egentlig mener jeg vel også at din mor burde gå i terapi for sin egen del, men det er det jo vanskelig for deg å få gjort noe med. Virker som om hun har et sterkt behov for å dra andre folk ned og da er det jo typisk at det går utover de nærmeste)

Ellers så må jeg jo si at jeg er enig med samboeren din om at dere helst ikke burde ha kontakt, men det er så klart utrolig vanskelig og sikkert ikke et alternativ da det tross alt er snakk om din egen mor her. Og ekstra synd at hun da skylder på deg og at det er du som nekter henne å se barnebarnet sitt, når det er hun som sender deg stygge beskjeder. Skjønner at dette er utrolig vanskelig. Mitt eneste råd er å prøve å få profesjonell hjelp, og det er tydelig at din mor har det vondt med seg selv.
 
Huff for en fæl situsjon! Jeg kjenner meg igjen i noe, selv om min situasjon er annerledes.
Men det høres jo ut som mammaen din ikke har det så godt psykisk og det er jo synd i henne! Alene med 4 barn har sikkert gjort sitt med psyken hennes.
Men for din egen del hadde jeg kuttet kontakt. Forklart evt hvorfor og rett å slett ha minst mulig med henner å gjør. Iallefall for en periode viss det skal tære slik på deg i svangerskapet!
Jeg kuttet selv kontakt med min mor når jeg var 18 år. Nå er det 11 år siden vi treftes sist. Vi har kontakt via sms/Facebook og hun sender gaver til barnebarna sine hun ikke har møtt. Det er til tider tøft, men det er tøffere og mer slitsomt å skulle ta seg av en mor som er så syk at det går utover en selv!
 
Off, dette hørest ikkje bra ut!
Eg har ingen gode råd å komme med, men håpar dokke finn ei løysing som du kan leve med. Tenk på deg sjølv, og vurder, heilt egoistisk, om det beste er å ha kontakt eller ikkje. Og om du virkelig vil ha kontakt så syns eg rådet lenger opp om profesjonell hjelp høyrest lurt ut.
 
Kjenner igjen litt av oppførselen til din mor fra min egen jeg. Min mor var stortsett rasende hele oppveksten og tok tak i oss. Ble litt bedre når jeg ble voksen men hun skylder fortsatt på hele verden og alle er imot henne. Jeg tror hun ønsker å være en bedre person men klarer det ikke. Hun eksploderer regelrett. Etter mye drama ble kontakten brutt når minst var 5 mnd og eldste 1,5 år. Det er over 5 år siden nå. Klart jeg savner å ha en mor og familie, jeg mista hele familien på morssiden når jeg brøt kontakt. Jeg har pappaen min og noen søsken, som forøvrig også ikke har hatt kontakt. Jeg må få si at det har hjulpet meg MYE psykisk og slippe den belastningen! Jeg er gladere og nyter virkelig livet uten drama. Jeg kjenner litt på sinnet som jeg kjenner igjen fra min mor nå den siste tiden, jeg skjønner ikke hvorfor den kommet nå, men har søkt veiledning på familiesenteret og håper jeg igjen vil finne igjen meg selv, med masse tålmodighet og logisk tenkning i stressede situasjoner.
En dag håper jeg barna mine vil møte mormoren sin, men jeg klarer ikke å involvere meg kjenner jeg. Jeg orker ikke drama og bli rakket ned på, når jeg vet hvor fint det er å ikke bli det. Hun har alltid hadde valget gjennom min søster men hun går heller rundt å sier jeg holder barnebarna borte fra henne. Det får være hennes valg.
 
Kan ikke komme med noen råd her, men sender deg ønsker om at det løser seg og du får ro i sjelen igjen. Det er vondt å ha splid og uro innad i familien... Lykke til <3
 
Følte bare forå lufte hodet litt, og håper på gode råd.. Når jeg er gravid føler jeg alt så mye sterkere. Tøffe påkjenninger går fra å være vanskelige til uutholdelige.. Og det aller vanskeligste akkurat nå er forholdet mitt til mamma. Hun er egentlig en person som alle spør om råd, klok og fin å være sammen med. Livet har gitt henne mange slag, hun har vært alene med fire barn stort sett hele tiden (jeg er mye eldre enn de andre) noe som har gjort henne tøff og sterk på en måte, men samtidig veldig svak, sårbar og lite selvsikker. Hun kan være ganske eksplosiv, "klikker" før hun spør og sier aldri unnskyld. men også verdens varmeste og rauseste. Hele veien har jeg følt at hun er der om jeg har det vanskelig, men virker jeg lykkelig så "skaper" hun seg. Det føles som om hun misunner meg (selv om hun har sagt at alt hun ønsker er at jeg skal få det bedre enn hva hun har hatt det). da jeg møtte sambo for en del år siden, bodde jeg en kort periode i leilighet i huset hennes. Plutselig en dag, som lyn fra klar himmel, ba hun meg flytte ut (med datteren min). Hun var rasende fordi jeg sa hei på feil måte. hun bombaderte meg med tekstmeldinger om for et fælt menneske jeg er osv. så ble det stille. Det gikk noen mnd. og så normaliserte ting seg. Vi møtte hverandre i familieselskap osv. og uten å snakke mer om det som hadde skjedd var til slutt alt som vanlig. da hadde jeg flyttet inn hos kjæresten min. i høst kjøpte vi oss et nydelig hus. hun var storimponert og sa at dette unnet hun oss virkelig. hun feiret jul hjemme hos oss, og i romjulen dro vi på tur sammen og hadde det topp (trodde jeg da). Dagen før nyttårsaften fikk jeg en sms om jeg kunne kjøre og kjøpe en strømpebukse (hun bor to km fra butikken, jeg over en mil) til henne til nyttårsaften. hun sa at det var vanlig opningstid, men det viste seg at det ikke var det, så jeg fikk ikke tak i. (ikke krise, butikken var åpen dagen etter også). da ringte hun og brølte, om for et forferdelig menneske jeg er osv. jeg fikk åtte smsen om at jeg ikke bryr meg om henne, at jeg er utakknemlig, egoistisk, på romjulsturen hadde jeg unngått henne og det var som å være på tur alene, at hun skal fortelle alle hvem jeg egentlig er, hun liker ikke personen jeg har blitt, jeg er en vits osv.. Tenkte at hun sikkert var deppa, hadde drukket litt vin og at det hadde utløst det, så jeg svarte ikke. men da jeg sto opp dagen etter haglet det inn med mer.. slik fortsatte det i seks uker (utenom EN blid mld om vi ville komme på bursdag til nevøen min hjemme hos henne). Hun brukte alle ting jeg noen gang har betrodd henne, og sambo fikk også passet påskrevet (før dette skrøt hun til alle om for en fantastisk mann jeg hadde funnet meg). Og hun la et langt brev i bilen min en dag jeg var på jobb med samme greia. Jeg skrev en melding etter alle desse ukene med terror at nå var det nok, på en så respektfull måte som jeg fikk til. Hun ville at vi ikke skulle ha kontakt mer skrev hun, og at den eneste av oss hun kom til å savne var datteren min. Hun er en annen "sort" en meg.. nå har det vært stille noen uker, og i går var det igang igjen. Jeg handler så mye at vi kommer til å miste huset (basert på INGENTING), at jeg er et ondskapsfullt menneske som ikke lar henne se barnebarnet, håper at jeg er fornøyd med meg selv, jeg kommer til å sitte igjen alene.. Litt ekstra hormonell så svarte jeg. at jeg ikke har nektet henne å møte barnebarnet, hun har ikke spurt etter vesla en eneste gang i år, at økonomien vår er fin og den har hun ingenting med og at nå får nok være nok. Ikke lurt, for nå har jeg startet henne igjen.. hun vet at jeg er gravid og skal passe blodtrykket, men hun pøser på med hvor ond og kald jeg er. dette er bare vanvittig tøft, og jeg aner ikke hvordan jeg løser det... slapp, kvalm, og all energi til overs går til å stange hodet i veggen. Ikke sånn jeg hadde håpet at svangerskapet skulle bli... Har dessverre ingen far til å gi meg råd, bare de yngre søskenene mine, og de trår også varsomt rundt henne. Sambo (som hadde et veldig godt forhold til henne og hjelpte henne mye med handygreier i huset) sier bare at jeg ikke skal bry meg og at vi ikke skal ha noe med henne å gjøre, men det er enkelt å si når det ikke er hans mor det gjelder. alt jeg ønsker meg er at alt bare skal være normalt.. og vesla savner såklart mormor også.... Blir gal, har bare lyst å flykte langt vekk av og til... sitter bare å griner når det hagler inn med meldinger, og aner ikke hvordan man håndterer slikt.. Noen med gode råd?:anyone:arghh::eek::meh:
Uff, absolutt ikke en hyggelig situasjon å sitte i... Jeg skjønner både deg og samboeren din ettersom jeg sitter i en lignende situasjon selv bare med min svigermor :/ men vi har nå gjort en avtale om at vi gjerne kan komme på besøk med barnebarnet men at vi ikke har noe kontakt utenom det. Jeg er hormonell og klarer ikke av problemene og samboeren går bare lenger og lenger ned i kjelleren. Men nå virker det iallefall som dette fungerer for nå, en slags sivilisert mellomvei der hun får se barnebarnet og hun ikke sier noe til oss. Vi føler at vi sitter igjen som taperne her men slipper iallefall å ha en trist liten gutt som spør hvor farmor er og vi slipper en drøss med kommentarer fra svigermor.
 
Sånt er utrolig vanskelig. Man blir ekstra sårbar som gravid, og enda mer når det handler om ens egen mor. Du har fått mange gode tips, håper inderlig det ordner seg så det ikke setter stort preg på tida som gravid. Klem!
 
Takk for svar og råd! Fikk nettopp en ny melding, Om hun kunne få ha barnebarnet en dag i påska. Så klart måtte hun slenge på at meg og sambo vil hun ikke se, vi er noen store egoister, han gjør narr av henne og jeg tråkker på henne. og nok en gang at hun håper at jeg er fornød med meg selv. Får liksom ikke så lyst å svare når hun ikke kan ha normal folkeskikk i et slikt spørsmål en gang.. var hos jordmor i dag, og var på nippet til å ta opp det som tynger meg,men fikk meg liksom ikke til det. Orket ikke at hun skulle få "ta over" den stunden også. Men jeg kunne nok absolutt trengt en profesjonell å snakke med. Er liksom det siste jeg har lyst til å tenke på eller bruke energien på.. Akkurat nå ønsker jeg ikke forsoning en gang, sorgen har gått over til sinne, og vil bare ha fred. Men vet jo innerst inne at jeg helst vil ha mammaen min (sånn hun var en gang) og at også resten av familien skal slippe at ting er som de er.. å ha en babyi magen som kanskje aldri får bli kjent med mormor er også fryktelig vondt å tenke på. Vi bor på et lite sted, og veiene våre krysses, garantert..
 
Har du prøv å si til hun at hun er upassende i meldingene sine? Og at det sårer deg? Skjønner jo godt hvis du synes det er vanskelig, men er kanskje verdt forsøket? Syns det er veldig rart at hun tror hun kan få passe barnebarnet når hun kommer med den etterpåmeldingen :O Virkelig kjinki situasjon :( Om du hverfall forteller det til Legen så får han/hun vurdere det og kanskje komme med noen råd, og evt vise han/hun noen av meldingene :) Hadde jeg vært ved deg hadde jeg gitt deg en stor god klem <3
 
Det er IKKE ok på noen som helst måte for en mor å skrive sånt til barnet sitt.

Ut i fra det du skriver så har moren din mye å jobbe med. Føler ikke at man skal kunne skylde på at hun har vært alene med fire barn og hatt det tøft. Det gir henne ingen rettighet til å oppføre seg sånn mot sitt eget barn.
Min svigermor var også alene med fire barn og hadde det tøft. Hun ville aldri oppført seg sånn mot noen av barna sine!

Jeg vet ikke hva du føler du vil gjøre.
Men om du er usikker så kan du jo i første omgang foreslå å dra til en psykolog for samtale sammen med moren din og prøve det.
Men om hun ikke vil det, så har du muligheten til å bryte kontakten. Ikke bra for et menneske å bli behandlet sånn av den som som skal elske deg høyeste og gi deg uendelig kjærlighet.

Jeg har kuttet kontakten med min mor. Ga henne mulighet til samtale med en psykolog. Det ville hun iallefall ikke være med på. Da orket jeg ikke mer. Og har hatt det så bra etterpå. Angrer ikke det spor på avgjørelsen jeg tok. Og barna mine har det mye bedre uten henne. Hun ville bare påført de løgner og skuffelser. Finnes mange andre mennesker i livene våre som kun gir barna mine godhet. Da velger jeg de fremfor biologisk familie som ikke kan gi de det. Blod er ikke alltid tykkere enn vann...

Men gjør det som føles riktig for deg. Du har ikke tidspress heller. Råder deg til å ta tiden du trenger til å virkelig tenke og føle på hva som blir riktig for deg å gjøre! ☺
Masse lykke til ☺
 
Blokker nummeret hennes, så slipper du disse ufyselige smsene. Det å være manna/mormor er ingen menneskerett, det er noe man gjør seg fortjent til. Jeg hadde holdt meg unna.
 
Går bedre her :) etter nesten tre mnd med nedpsykende meldinger fikk jeg plutselig : Hei. Håper at dere får en fin påske og at alt står bra til med den lille. Og at hun har liggende et påskeegg til vesla. Jeg takket for det, og skrev at det betyr mye. Og at vi blir borte hele påska så vesla får få det senere. Og ønsket henne også en god påske. Det er vel fem dager siden, hun sendte ikke mer etter det. Tar det som et tegn på at hun har det bedre. Usikker på hva jeg gjør videre, men et tonn er i alle fall fjernet fra skuldrene mine. :)
 
Går bedre her :) etter nesten tre mnd med nedpsykende meldinger fikk jeg plutselig : Hei. Håper at dere får en fin påske og at alt står bra til med den lille. Og at hun har liggende et påskeegg til vesla. Jeg takket for det, og skrev at det betyr mye. Og at vi blir borte hele påska så vesla får få det senere. Og ønsket henne også en god påske. Det er vel fem dager siden, hun sendte ikke mer etter det. Tar det som et tegn på at hun har det bedre. Usikker på hva jeg gjør videre, men et tonn er i alle fall fjernet fra skuldrene mine. :)
Så godt å høre :) Og at hun har det bedre og ikke minst at du føler det letter :) Har tenkt på deg hvordan det har gått,:) så beklager for sen melding :( Dere må ha en riktig god påske! :D
 
Trist
Det er IKKE ok på noen som helst måte for en mor å skrive sånt til barnet sitt.

Ut i fra det du skriver så har moren din mye å jobbe med. Føler ikke at man skal kunne skylde på at hun har vært alene med fire barn og hatt det tøft. Det gir henne ingen rettighet til å oppføre seg sånn mot sitt eget barn.
Min svigermor var også alene med fire barn og hadde det tøft. Hun ville aldri oppført seg sånn mot noen av barna sine!

Jeg vet ikke hva du føler du vil gjøre.
Men om du er usikker så kan du jo i første omgang foreslå å dra til en psykolog for samtale sammen med moren din og prøve det.
Men om hun ikke vil det, så har du muligheten til å bryte kontakten. Ikke bra for et menneske å bli behandlet sånn av den som som skal elske deg høyeste og gi deg uendelig kjærlighet.

Jeg har kuttet kontakten med min mor. Ga henne mulighet til samtale med en psykolog. Det ville hun iallefall ikke være med på. Da orket jeg ikke mer. Og har hatt det så bra etterpå. Angrer ikke det spor på avgjørelsen jeg tok. Og barna mine har det mye bedre uten henne. Hun ville bare påført de løgner og skuffelser. Finnes mange andre mennesker i livene våre som kun gir barna mine godhet. Da velger jeg de fremfor biologisk familie som ikke kan gi de det. Blod er ikke alltid tykkere enn vann...

Men gjør det som føles riktig for deg. Du har ikke tidspress heller. Råder deg til å ta tiden du trenger til å virkelig tenke og føle på hva som blir riktig for deg å gjøre! ☺
Masse lykke til ☺


Så trist situasjon for både deg og de andre som har skrevet her:( Kjenner så altfor godt til det. Jeg har selv kuttet kontakten med min mor for noen år siden. Nå venter jeg mitt første barn og det er ganske sårt at jeg ikke kan dele det med henne, men jeg har det best uten henne. Hun har tatt mange dårlige valg og ikke gjort barndommen til en trygg og god tid for mer.
Men jeg ser du skriver at du ville til psykolog og det jeg lurer på er hvordan man går frem ? Ringer man bare til en psykolog og bestiller en time? Jeg kunne tenke meg å foreslå det for mamma som et siste forsøk nå når hun tross alt skal bli bestemor.. :/
 
Back
Topp