Følte bare forå lufte hodet litt, og håper på gode råd.. Når jeg er gravid føler jeg alt så mye sterkere. Tøffe påkjenninger går fra å være vanskelige til uutholdelige.. Og det aller vanskeligste akkurat nå er forholdet mitt til mamma. Hun er egentlig en person som alle spør om råd, klok og fin å være sammen med. Livet har gitt henne mange slag, hun har vært alene med fire barn stort sett hele tiden (jeg er mye eldre enn de andre) noe som har gjort henne tøff og sterk på en måte, men samtidig veldig svak, sårbar og lite selvsikker. Hun kan være ganske eksplosiv, "klikker" før hun spør og sier aldri unnskyld. men også verdens varmeste og rauseste. Hele veien har jeg følt at hun er der om jeg har det vanskelig, men virker jeg lykkelig så "skaper" hun seg. Det føles som om hun misunner meg (selv om hun har sagt at alt hun ønsker er at jeg skal få det bedre enn hva hun har hatt det). da jeg møtte sambo for en del år siden, bodde jeg en kort periode i leilighet i huset hennes. Plutselig en dag, som lyn fra klar himmel, ba hun meg flytte ut (med datteren min). Hun var rasende fordi jeg sa hei på feil måte. hun bombaderte meg med tekstmeldinger om for et fælt menneske jeg er osv. så ble det stille. Det gikk noen mnd. og så normaliserte ting seg. Vi møtte hverandre i familieselskap osv. og uten å snakke mer om det som hadde skjedd var til slutt alt som vanlig. da hadde jeg flyttet inn hos kjæresten min. i høst kjøpte vi oss et nydelig hus. hun var storimponert og sa at dette unnet hun oss virkelig. hun feiret jul hjemme hos oss, og i romjulen dro vi på tur sammen og hadde det topp (trodde jeg da). Dagen før nyttårsaften fikk jeg en sms om jeg kunne kjøre og kjøpe en strømpebukse (hun bor to km fra butikken, jeg over en mil) til henne til nyttårsaften. hun sa at det var vanlig opningstid, men det viste seg at det ikke var det, så jeg fikk ikke tak i. (ikke krise, butikken var åpen dagen etter også). da ringte hun og brølte, om for et forferdelig menneske jeg er osv. jeg fikk åtte smsen om at jeg ikke bryr meg om henne, at jeg er utakknemlig, egoistisk, på romjulsturen hadde jeg unngått henne og det var som å være på tur alene, at hun skal fortelle alle hvem jeg egentlig er, hun liker ikke personen jeg har blitt, jeg er en vits osv.. Tenkte at hun sikkert var deppa, hadde drukket litt vin og at det hadde utløst det, så jeg svarte ikke. men da jeg sto opp dagen etter haglet det inn med mer.. slik fortsatte det i seks uker (utenom EN blid mld om vi ville komme på bursdag til nevøen min hjemme hos henne). Hun brukte alle ting jeg noen gang har betrodd henne, og sambo fikk også passet påskrevet (før dette skrøt hun til alle om for en fantastisk mann jeg hadde funnet meg). Og hun la et langt brev i bilen min en dag jeg var på jobb med samme greia. Jeg skrev en melding etter alle desse ukene med terror at nå var det nok, på en så respektfull måte som jeg fikk til. Hun ville at vi ikke skulle ha kontakt mer skrev hun, og at den eneste av oss hun kom til å savne var datteren min. Hun er en annen "sort" en meg.. nå har det vært stille noen uker, og i går var det igang igjen. Jeg handler så mye at vi kommer til å miste huset (basert på INGENTING), at jeg er et ondskapsfullt menneske som ikke lar henne se barnebarnet, håper at jeg er fornøyd med meg selv, jeg kommer til å sitte igjen alene.. Litt ekstra hormonell så svarte jeg. at jeg ikke har nektet henne å møte barnebarnet, hun har ikke spurt etter vesla en eneste gang i år, at økonomien vår er fin og den har hun ingenting med og at nå får nok være nok. Ikke lurt, for nå har jeg startet henne igjen.. hun vet at jeg er gravid og skal passe blodtrykket, men hun pøser på med hvor ond og kald jeg er. dette er bare vanvittig tøft, og jeg aner ikke hvordan jeg løser det... slapp, kvalm, og all energi til overs går til å stange hodet i veggen. Ikke sånn jeg hadde håpet at svangerskapet skulle bli... Har dessverre ingen far til å gi meg råd, bare de yngre søskenene mine, og de trår også varsomt rundt henne. Sambo (som hadde et veldig godt forhold til henne og hjelpte henne mye med handygreier i huset) sier bare at jeg ikke skal bry meg og at vi ikke skal ha noe med henne å gjøre, men det er enkelt å si når det ikke er hans mor det gjelder. alt jeg ønsker meg er at alt bare skal være normalt.. og vesla savner såklart mormor også.... Blir gal, har bare lyst å flykte langt vekk av og til... sitter bare å griner når det hagler inn med meldinger, og aner ikke hvordan man håndterer slikt.. Noen med gode råd?