Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og trenger litt gode råd.
Så har det seg at mensen er forsinket med to dager. Det pleier aldri å skje, så jeg kjøpte en graviditetstest for å utelukke. Jeg var så sikker på at jeg ikke var gravid at jeg kjøpte en cider i tillegg som jeg drakk. Jeg har hatt alle symptomer på at jeg skal få mensen, alt har vært som vanlig bortsett fra at jeg har vært usedvanlig trøtt. Tok testen nå, og det er ingen tvil om at den er positiv.
Fra før av har jeg to barn. Ei på ti år og en som nettopp fylte ett. Kjæresten og jeg har nettopp gjort det slutt. Han har en hund jeg plutselig ble allergisk for, allergien blir verre, astmasymptomene sniker seg på og ingen medisiner hjelper, jeg har prøvd alt. Han vil ikke se for seg et liv uten hund, så da gjorde han et valg. Hunden hans har i tillegg aldri vært spesielt glad i barn, og har flere ganger glefsa i vei til han som er ett år. Uansett.
Nå sitter jeg her i et flyttekaos og har forsøkt å se for meg hvordan hverdagen skal gå opp med turnusjobben jeg skal tilbake i om en måned, og alt annet.
Herregud, hva skal jeg gjøre. Er det mulig å klare tre barn på egenhånd? Økonomien skriker allerede, og stedet jeg flytter til er allerede trangt. Jeg føler meg så dum som har latt dette skje. Tanken på at det er et bittelite frø inni magen min fyller meg med glede, men så sniker tankene om realiteten seg på.
Så har det seg at mensen er forsinket med to dager. Det pleier aldri å skje, så jeg kjøpte en graviditetstest for å utelukke. Jeg var så sikker på at jeg ikke var gravid at jeg kjøpte en cider i tillegg som jeg drakk. Jeg har hatt alle symptomer på at jeg skal få mensen, alt har vært som vanlig bortsett fra at jeg har vært usedvanlig trøtt. Tok testen nå, og det er ingen tvil om at den er positiv.
Fra før av har jeg to barn. Ei på ti år og en som nettopp fylte ett. Kjæresten og jeg har nettopp gjort det slutt. Han har en hund jeg plutselig ble allergisk for, allergien blir verre, astmasymptomene sniker seg på og ingen medisiner hjelper, jeg har prøvd alt. Han vil ikke se for seg et liv uten hund, så da gjorde han et valg. Hunden hans har i tillegg aldri vært spesielt glad i barn, og har flere ganger glefsa i vei til han som er ett år. Uansett.
Nå sitter jeg her i et flyttekaos og har forsøkt å se for meg hvordan hverdagen skal gå opp med turnusjobben jeg skal tilbake i om en måned, og alt annet.
Herregud, hva skal jeg gjøre. Er det mulig å klare tre barn på egenhånd? Økonomien skriker allerede, og stedet jeg flytter til er allerede trangt. Jeg føler meg så dum som har latt dette skje. Tanken på at det er et bittelite frø inni magen min fyller meg med glede, men så sniker tankene om realiteten seg på.
Last edited: