Og har verdens svarteste samvittighet!
Jentungen (3,5 år) våkner med noen voldsomme raseriaanfall om natten. (Kan ha de om dagen også, men natten skjer nesten hver natt.) Hun hyler, skriker, sparker og slår, klatrer, dytter og drar i meg. Raser og er helt vill i blikket. Rullgardinen går helt ned, og det nytter ikke og snakke til henne på noen som helst måte.
Det er også umulig både og ta henne vekk fra situasjone, og også og gå fra situasjonen selv. Hun er ekstremt sterk når hun har disse raserianfallene sine, og eneste måten jeg kunne fjernet en av oss fra situasjonen hadde vært og låse henne eller meg inne på ett rom, og det gjør jeg ikke.
Det er veldig vanskelig og når det ikke er mulig og snakke med henne eller til henne. Har forsøkt og ta det opp når hun er rolig, og gi henne alternative metoder, som trampe i gulvet, gå og roe seg ned alene el. men uten nytte.
Etter at jeg har blitt sparket og slått i ti minutter, spesielt da på nattestid, hvor ingen av mine forsøk på og roe ned fungerer, så blir jeg sprø. I natt hylte jeg til henne at hun måtte gi seg, så jeg fikk vondt i halsen, så voldsomt skrek jeg. Da sluttet hun og sparke og slå, og la seg ned og gråt av tristet og sikkert også redsel. :(
Jeg VET at dette ikke er rette måten og takle det på! Jeg VET at det gjør ting værre! Jeg VET at det er totalt uakseptabelt! Jeg blir bare desperat for og få henne til og slutte og sparke og slå!
Vi venter på henvisning til Bup (psykologen på helsestasjonen skal henvise), men pga. sommerferieavviklinger tar jo ting tid. Har vært i samtaler både med denne psykologen på helsestasjonen, barnehagen ol. for hjelp til hvordan jeg kan håntere det, men uten og få noen konkrete råd.
Siden jeg er desperat etter og finne en annen måte og håndtere det på, så velger jeg og brette ut en av mine største og såreste feil her på bv, i håp om noen råd. Jeg håper også at jeg slipper og høre for mye om hvor uakseptabel min oppførsel er. Det trenger jeg nemlig ikke, siden jeg er fullstendig klar over det, det er nettopp derfor jeg blottlegger meg nå!
Jentungen (3,5 år) våkner med noen voldsomme raseriaanfall om natten. (Kan ha de om dagen også, men natten skjer nesten hver natt.) Hun hyler, skriker, sparker og slår, klatrer, dytter og drar i meg. Raser og er helt vill i blikket. Rullgardinen går helt ned, og det nytter ikke og snakke til henne på noen som helst måte.
Det er også umulig både og ta henne vekk fra situasjone, og også og gå fra situasjonen selv. Hun er ekstremt sterk når hun har disse raserianfallene sine, og eneste måten jeg kunne fjernet en av oss fra situasjonen hadde vært og låse henne eller meg inne på ett rom, og det gjør jeg ikke.
Det er veldig vanskelig og når det ikke er mulig og snakke med henne eller til henne. Har forsøkt og ta det opp når hun er rolig, og gi henne alternative metoder, som trampe i gulvet, gå og roe seg ned alene el. men uten nytte.
Etter at jeg har blitt sparket og slått i ti minutter, spesielt da på nattestid, hvor ingen av mine forsøk på og roe ned fungerer, så blir jeg sprø. I natt hylte jeg til henne at hun måtte gi seg, så jeg fikk vondt i halsen, så voldsomt skrek jeg. Da sluttet hun og sparke og slå, og la seg ned og gråt av tristet og sikkert også redsel. :(
Jeg VET at dette ikke er rette måten og takle det på! Jeg VET at det gjør ting værre! Jeg VET at det er totalt uakseptabelt! Jeg blir bare desperat for og få henne til og slutte og sparke og slå!
Vi venter på henvisning til Bup (psykologen på helsestasjonen skal henvise), men pga. sommerferieavviklinger tar jo ting tid. Har vært i samtaler både med denne psykologen på helsestasjonen, barnehagen ol. for hjelp til hvordan jeg kan håntere det, men uten og få noen konkrete råd.
Siden jeg er desperat etter og finne en annen måte og håndtere det på, så velger jeg og brette ut en av mine største og såreste feil her på bv, i håp om noen råd. Jeg håper også at jeg slipper og høre for mye om hvor uakseptabel min oppførsel er. Det trenger jeg nemlig ikke, siden jeg er fullstendig klar over det, det er nettopp derfor jeg blottlegger meg nå!
