Hei!

[RainbowHope]

Hei!
Jeg har «sneket» her i 3 uker. Har egentlig ikke hatt lyst å engasjere meg på forum fordi jeg har gjort det før, men synes det har vært en av de vonde tingene med å miste i MA. At man ikke lengre er en del av det «nettverket».
Så hadde ikke tenkt å engasjere meg, men nå kjenner jeg at jeg har behov for det.

Føler meg veldig ensom i denne graviditeten, da ingen av mine venninner eller andre forstår hvordan jeg har det og jeg tror de er litt lei av å høre om mine svangerskap og ufrivillige aborter. Mannen min har også en filosofi om at vi ikke skal engasjere oss så veldig i dette svangerskapet før vi vet om det går bra. Men det er 5(!) uker igjen til uke 12 og jeg er helt utslått av kvalme, ømme bryster, trøtthet og blir andpusten for ingenting. Må bare ta en dag av gangen. Så jeg kjenner svangerskapet (heldigvis) så utrolig på kroppen og har behov for å få luftet ting rundt det.

Så jeg tenkte bare jeg skulle si hei
Er det forresten andre som føler seg ensom som gravid?

 

[Martemor2015]

Hei!
Jeg har «sneket» her i 3 uker. Har egentlig ikke hatt lyst å engasjere meg på forum fordi jeg har gjort det før, men synes det har vært en av de vonde tingene med å miste i MA. At man ikke lengre er en del av det «nettverket».
Så hadde ikke tenkt å engasjere meg, men nå kjenner jeg at jeg har behov for det.

Føler meg veldig ensom i denne graviditeten, da ingen av mine venninner eller andre forstår hvordan jeg har det og jeg tror de er litt lei av å høre om mine svangerskap og ufrivillige aborter. Mannen min har også en filosofi om at vi ikke skal engasjere oss så veldig i dette svangerskapet før vi vet om det går bra. Men det er 5(!) uker igjen til uke 12 og jeg er helt utslått av kvalme, ømme bryster, trøtthet og blir andpusten for ingenting. Må bare ta en dag av gangen. Så jeg kjenner svangerskapet (heldigvis) så utrolig på kroppen og har behov for å få luftet ting rundt det.

Så jeg tenkte bare jeg skulle si hei
Er det forresten andre som føler seg ensom som gravid?

Klem til deg. Har du tatt kontakt med helsestasjon? Det km være godt å ha noen å snakke med. Det kan gå galt hele graviditeten, også etter uke 12. Jeg tenker det uansett blir en sorg å miste. Du har masse symptomer, så jeg ville ikke uroet meg. Du kan jo også ta kontakt med lege for å ha noen å snakke med

 

[RainbowHope]

Klem til deg. Har du tatt kontakt med helsestasjon? Det km være godt å ha noen å snakke med. Det kan gå galt hele graviditeten, også etter uke 12. Jeg tenker det uansett blir en sorg å miste. Du har masse symptomer, så jeg ville ikke uroet meg. Du kan jo også ta kontakt med lege for å ha noen å snakke med

Takk
Nei, har ikke tatt kontakt med helsestasjonen enda. Har snakket med flere jordmødre der i tidligere svangerskap og kommer ikke til å gå dit før jeg nærmer meg fødsel. Jeg synes ikke de er noe flinke på å lytte og ta ting på alvor. Fastlegen er på ferie, så må vente 3 uker med å ringe dit.

Vet at det kan gå galt etter uke 12 også, men sjansen er lavere da. Kan ikke holde pusten og ikke glede meg før babyen er her. Må kunne ha noen gleder ved å være gravid også

 

[BatLion]

For ein kjip situasjon å være i! skjønner at du helst vil glede deg over svangerskapet! Men det er ikke lett med en historie av abort! Folk tror kanskje det blir lettere for hver gang, men det er lika jævlig og sårt for hver gang!
Men så "bra" at du kjenner på litt ulike Tegn! Har du vert å teste hcg? Du har vel rett på tettere oppfølging når du har mistet så mange ganger før?

Eg tenker at du må kunne snakke med noen om det du føler på! Om ikke du har en veninne der for deg, så må du jo fortelle til din kjære hva du føler på! eller en psykolog, bare for å lette på trykket! men du har alltid oss!

 

[RainbowHope]

For ein kjip situasjon å være i! skjønner at du helst vil glede deg over svangerskapet! Men det er ikke lett med en historie av abort! Folk tror kanskje det blir lettere for hver gang, men det er lika jævlig og sårt for hver gang!
Men så "bra" at du kjenner på litt ulike Tegn! Har du vert å teste hcg? Du har vel rett på tettere oppfølging når du har mistet så mange ganger før?

Eg tenker at du må kunne snakke med noen om det du føler på! Om ikke du har en veninne der for deg, så må du jo fortelle til din kjære hva du føler på! eller en psykolog, bare for å lette på trykket! men du har alltid oss!

Ja, det føles litt dritt akkurat nå. Alt blir jo bare vondere etter hvert som tiden går. Håper dette svangerskapet får en Happy ending.
Ja, veldig glad for at jeg har mange symptomer. Jeg har ikke tatt noen HCG-målinger, men jeg var på TUL forrige uke og da så alt helt normalt ut Jeg får hyppig oppfølging med ultralyd annenhver uke og oftere ved behov. Skal også få tettere oppfølging av fastlegen, men hun er på ferie så jeg må vente noen uker med å ringe å bestille time.

Ja, jeg burde hatt noen å prate med, men det er ikke så lett å få til. Har prøvd å sette ord på det til mannen flere ganger, men han går rett til problemløsning og hans løsning på problemet er at vi får holde hodet kaldt frem til etter uke 12, eller i alle fall etter ultralyd i uke 9, da det tidligere har gått galt. Tror ikke psykolog er løsningen for meg akkurat nå.

Takk for gode ord

 

[Druesaft]

Hei!
Jeg har «sneket» her i 3 uker. Har egentlig ikke hatt lyst å engasjere meg på forum fordi jeg har gjort det før, men synes det har vært en av de vonde tingene med å miste i MA. At man ikke lengre er en del av det «nettverket».
Så hadde ikke tenkt å engasjere meg, men nå kjenner jeg at jeg har behov for det.

Føler meg veldig ensom i denne graviditeten, da ingen av mine venninner eller andre forstår hvordan jeg har det og jeg tror de er litt lei av å høre om mine svangerskap og ufrivillige aborter. Mannen min har også en filosofi om at vi ikke skal engasjere oss så veldig i dette svangerskapet før vi vet om det går bra. Men det er 5(!) uker igjen til uke 12 og jeg er helt utslått av kvalme, ømme bryster, trøtthet og blir andpusten for ingenting. Må bare ta en dag av gangen. Så jeg kjenner svangerskapet (heldigvis) så utrolig på kroppen og har behov for å få luftet ting rundt det.

Så jeg tenkte bare jeg skulle si hei
Er det forresten andre som føler seg ensom som gravid?

Skjønner hvordan du har det. Har mistet tre ganger på rad, sist i mars i uke ti. Jeg føler ikke for å si noe om denne graviditeten til noen før i uke 14. Og da blir det nok bare å si det til de jeg må. Jeg føler det er godt med forumet, for her kan man skrive anonymt og være åpen på en annen måte enn man er komfortabel med i den virkelige verden. Hvis det går galt igjen så er man ikke alene om det, det er dessverre mange her inne som har mistet. Her kan man telle ned til 12 uker, prate om både fine og vanskelige ting. Man er jo forskjellig, men for min del ønsker jeg ikke at venner og familie skal vite, begynne å glede seg, ringe for å høre hvordan det går osv. Da er det så mange man må både skuffe og fortelle hvis det går dårlig. Sånn føler jeg det i alle fall.

 

[BatLion]

Ja, det føles litt dritt akkurat nå. Alt blir jo bare vondere etter hvert som tiden går. Håper dette svangerskapet får en Happy ending.
Ja, veldig glad for at jeg har mange symptomer. Jeg har ikke tatt noen HCG-målinger, men jeg var på TUL forrige uke og da så alt helt normalt ut Jeg får hyppig oppfølging med ultralyd annenhver uke og oftere ved behov. Skal også få tettere oppfølging av fastlegen, men hun er på ferie så jeg må vente noen uker med å ringe å bestille time.

Ja, jeg burde hatt noen å prate med, men det er ikke så lett å få til. Har prøvd å sette ord på det til mannen flere ganger, men han går rett til problemløsning og hans løsning på problemet er at vi får holde hodet kaldt frem til etter uke 12, eller i alle fall etter ultralyd i uke 9, da det tidligere har gått galt. Tror ikke psykolog er løsningen for meg akkurat nå.

Takk for gode ord

Så bra at du får den tette oppfølginga som du har krav på! Me må berre kryssa fingrane for at alt går bra!

Burde sagt at eg føler det sånn og sånn, og det gjør til at eg går rundt å har det sånn, og akkurat nå har eg mer behov for forståelse og omsorg, enn at det er et problem som må løses!
Har du vurdert å snakka med din mor?

Vi kan krysse fingrene sammen!

 

[Krepsen89]

De første tolv ukene er jo innmari ensomme i utgangspunktet. Når man i tillegg har en historie og frykt som din vil det jo føles ut som at "alle andre får det til,det er bare jeg som har det sånn" ettersom det er fortsatt SÅtabu å snakke om SA og MA. Jeg kjenner meg igjen med at det å måtte "melde seg ut" av termingruppe er noe av det som suger med SA/MA. Med sønnen min ble jeg ikke aktiv før etter uke 12, var ikke innom og kikket engang, og nektet å laste ned apper som fulgte svangerskapet . Det er tøft å ha det sånn! Det kan bli bedre, jeg lover!! Lykke til.

 

[StjerneRose]

Hei, jeg ville bare si at jeg kjenner igjen den følelsen av å være litt alene om ting.
Vi har to barn fra før og var egentlig godt fornøyd med det, men så dukket det opp en liten surprise til. Med de to andre prøvde vi jo, så da kunne jeg og kjæresten min glede oss sammen, og han var veldig grei og omsorgsfull og var sammen om alt av kontroller osv.

Denne gangen er det litt annerledes, for han var virkelig ikke klar for en til, og iallfall ikke nå. Egentlig ikke jeg heller da, men synes jo det er koselig når det først er som det er.
Vet jo at han kommer til å synes det er koselig etterhvert han også, (han er en superfantastisk far for de to vi har, og en fantastisk kjæreste), men denne gangen er han svært lite opptatt av å snakke om og bry seg om denne graviditeten.
Føles noen ganger som han fortrenger det litt, og vil helst snakke om noe annet om jeg nevner noe.
Da er det vanskelig når man er kvalm og sliten og får null forståelse for det. Jeg kjenner det jo hele tiden på kroppen, så vanskelig for meg å ikke tenke på det.

Kjenner meg igjen i den ensomheten du beskriver.
Vanskelig for deg å ikke «engasjere deg så veldig i svangerskapet» når du føler det på kroppen hele tiden!
Ønsker og håper at det blir bedre for deg etterhvert! Ikke så lenge igjen til uke 12 da

Vi har heller ikke fortalt det til noen ennå, og det gruer jeg meg egentlig litt for å gjøre. Synes det blir litt vanskelig siden kjæresten ikke synes det er så «gledelige nyheter» som det jo burde være når en forteller om noe så stort.

Og om det ikke går bra, så blir det jo også en veldig stor sorg å bære helt alene!
Men får jo satse på at det går fint!

 

[RainbowHope]

Skjønner hvordan du har det. Har mistet tre ganger på rad, sist i mars i uke ti. Jeg føler ikke for å si noe om denne graviditeten til noen før i uke 14. Og da blir det nok bare å si det til de jeg må. Jeg føler det er godt med forumet, for her kan man skrive anonymt og være åpen på en annen måte enn man er komfortabel med i den virkelige verden. Hvis det går galt igjen så er man ikke alene om det, det er dessverre mange her inne som har mistet. Her kan man telle ned til 12 uker, prate om både fine og vanskelige ting. Man er jo forskjellig, men for min del ønsker jeg ikke at venner og familie skal vite, begynne å glede seg, ringe for å høre hvordan det går osv. Da er det så mange man må både skuffe og fortelle hvis det går dårlig. Sånn føler jeg det i alle fall.

Ja, det er akkurat dette som er så sårt. Man vil jo heller ikke ta med andre inn i den følelsesmessige berg- og dalbanen ved å håpe og så miste. Hvis det går bra har jeg også lyst å holde mest mulig for meg selv. Er ikke så glad i at andre skal ha meninger om hva jeg skal eller ikke skal gjøre osv.
Trist å høre at du også har mistet

 

[RainbowHope]

Så bra at du får den tette oppfølginga som du har krav på! Me må berre kryssa fingrane for at alt går bra!

Burde sagt at eg føler det sånn og sånn, og det gjør til at eg går rundt å har det sånn, og akkurat nå har eg mer behov for forståelse og omsorg, enn at det er et problem som må løses!
Har du vurdert å snakka med din mor?

Vi kan krysse fingrene sammen!

Ja, vi får gjøre det
Ja, det burde vært nok å si det, men vi takler ting forskjellig og jeg får bare akseptere at sånn er det.
Nei, jeg har ikke så nært forhold til henne dessverre. Jeg har prøvd å snakke med alle jeg har rundt meg før når jeg har vært gravid og mistet, men det er som om de er lei av å høre det og at det ikke lenger er noe tema etter jeg mister. Som om svangerskapet aldri har vært. Og det sårer, så da er det best noen ganger å holde det for seg selv enn å bli skuffet. Jeg vil jo ikke miste de jeg har rundt meg heller, så prøver å skåne de mot mye.

 

[RainbowHope]

De første tolv ukene er jo innmari ensomme i utgangspunktet. Når man i tillegg har en historie og frykt som din vil det jo føles ut som at "alle andre får det til,det er bare jeg som har det sånn" ettersom det er fortsatt SÅtabu å snakke om SA og MA. Jeg kjenner meg igjen med at det å måtte "melde seg ut" av termingruppe er noe av det som suger med SA/MA. Med sønnen min ble jeg ikke aktiv før etter uke 12, var ikke innom og kikket engang, og nektet å laste ned apper som fulgte svangerskapet . Det er tøft å ha det sånn! Det kan bli bedre, jeg lover!! Lykke til.

Takk for at du deler
Huff, ja det er ensomt og vondt. Så godt å høre at du fikk en sønn. Håper det går bra denne gangen også

 

[RainbowHope]

Hei, jeg ville bare si at jeg kjenner igjen den følelsen av å være litt alene om ting.
Vi har to barn fra før og var egentlig godt fornøyd med det, men så dukket det opp en liten surprise til. Med de to andre prøvde vi jo, så da kunne jeg og kjæresten min glede oss sammen, og han var veldig grei og omsorgsfull og var sammen om alt av kontroller osv.

Denne gangen er det litt annerledes, for han var virkelig ikke klar for en til, og iallfall ikke nå. Egentlig ikke jeg heller da, men synes jo det er koselig når det først er som det er.
Vet jo at han kommer til å synes det er koselig etterhvert han også, (han er en superfantastisk far for de to vi har, og en fantastisk kjæreste), men denne gangen er han svært lite opptatt av å snakke om og bry seg om denne graviditeten.
Føles noen ganger som han fortrenger det litt, og vil helst snakke om noe annet om jeg nevner noe.
Da er det vanskelig når man er kvalm og sliten og får null forståelse for det. Jeg kjenner det jo hele tiden på kroppen, så vanskelig for meg å ikke tenke på det.

Kjenner meg igjen i den ensomheten du beskriver.
Vanskelig for deg å ikke «engasjere deg så veldig i svangerskapet» når du føler det på kroppen hele tiden!
Ønsker og håper at det blir bedre for deg etterhvert! Ikke så lenge igjen til uke 12 da

Vi har heller ikke fortalt det til noen ennå, og det gruer jeg meg egentlig litt for å gjøre. Synes det blir litt vanskelig siden kjæresten ikke synes det er så «gledelige nyheter» som det jo burde være når en forteller om noe så stort.

Og om det ikke går bra, så blir det jo også en veldig stor sorg å bære helt alene!
Men får jo satse på at det går fint!

Gratulerer med overraskelsesspire
Det skjønner jeg. Det høres vondt ut at han tar så mye avstand når han har vært så engasjert tidligere. Håper han snart vender seg til tanken og at han blir glad for den lille til dere skal dele nyheten
Ja, veldig vanskelig å ikke få forståelse for det. Det er tøft å være gravid i 1.trimester og det er så sårbart når man ikke får forståelse når det står på som verst. Kjenner jeg har følelsene omtrent utenpå kroppen.
Takk for det Vi får virkelig håpe det går bra ja

 

[BatLion]

Ja, vi får gjøre det
Ja, det burde vært nok å si det, men vi takler ting forskjellig og jeg får bare akseptere at sånn er det.
Nei, jeg har ikke så nært forhold til henne dessverre. Jeg har prøvd å snakke med alle jeg har rundt meg før når jeg har vært gravid og mistet, men det er som om de er lei av å høre det og at det ikke lenger er noe tema etter jeg mister. Som om svangerskapet aldri har vært. Og det sårer, så da er det best noen ganger å holde det for seg selv enn å bli skuffet. Jeg vil jo ikke miste de jeg har rundt meg heller, så prøver å skåne de mot mye.

Ser den! Det er jammen ikkje lett!
Bare Håper at alt går bra og at spiren klamrer seg fast!

 

[Cora]

Jeg har også mistet en del ganger, MA hver gang. Av samme grunn som deg, så har jeg bare lest rundt på forum til nå. Har svart litt generelt, kanskje, men ikke deltatt aktivt i termingrupper o.l. Jeg synes også det å melde seg ut igjen gjør det hele ekstra tungt og tomt.

Ingen finner ut hvorfor det som oftest går til grunne for min del. Heldigvis har jeg flaks innimellom, så jeg har barn. Hvis dette går bra, blir det siste barnet vårt og jeg kan heldigvis sette strek over en vanskelig del av livet for godt. Hvis det ikke går bra, tror jeg vi gir oss og sier oss fornøyd med de vi har uansett. Men da vil det kanskje alltid «mangle en».

Jeg håper vi kommer over målstreken, begge to!

 

[RainbowHope]

Jeg har også mistet en del ganger, MA hver gang. Av samme grunn som deg, så har jeg bare lest rundt på forum til nå. Har svart litt generelt, kanskje, men ikke deltatt aktivt i termingrupper o.l. Jeg synes også det å melde seg ut igjen gjør det hele ekstra tungt og tomt.

Ingen finner ut hvorfor det som oftest går til grunne for min del. Heldigvis har jeg flaks innimellom, så jeg har barn. Hvis dette går bra, blir det siste barnet vårt og jeg kan heldigvis sette strek over en vanskelig del av livet for godt. Hvis det ikke går bra, tror jeg vi gir oss og sier oss fornøyd med de vi har uansett. Men da vil det kanskje alltid «mangle en».

Jeg håper vi kommer over målstreken, begge to!

Så leit å høre Så bra at det har gått bra for dere før. Vi får virkelig håpe denne spiren klamrer seg fast også Det må være utrolig vondt å leve resten av livet med å mangle en. Håper det løser seg på beste vis