S
sørlandssnuppa
Guest
Hopper inn til dere fra Juni 2017-forumet. På mandag var vi på ultralyd nr 2 etter ordinær, da de ikke klarte å måle hodet på den første ordinære (vi hadde ikke tidlig ul denne ganga, dette er barn nr 2). Jordmor fant først fin hjertelyd, masse bevegelse og aktivitet, men det stoppa da hun kom til hodet. Da hun sa at hun måtte hente en til fordi hun var litt i tvil om hva hun så, skjønte jeg med en gang at det var noe galt. De kom inn igjen, kikket på hodet og stoppet bildet, og da så vi at det ikke var noen hodeskalle der. Nevralrøret har ikke lukket seg på toppen, og hjernen er tæret bort. Beklager hvis dette blir for grafisk for noen, men jeg må bare få det ut et sted hvor andre kan forstå. Ingen utsikter til liv, og et totalt sjokk siden han var så livlig både på den første ul og på ul hos legen en uke senere. Kjenner fremdeles liv, disse babyene kan visstnok "leve" frem til fødsel og vokse og utvikle seg, selv om de ikke har hjernefunksjon. Er så sjeleglad at vi fikk nok en ul så vi slapp å få det sjokket, eller at babyen hadde dødd underveis i svangerskapet.
Har ventet siden mandag pga syk lege, men vi skal i nemnd fredag og etter det håper jeg alt går raskt så vi kan komme oss videre i sorgen. Storebror på snart fire er lei seg han også, han forstår ikke helt, men ser jo hvor knust vi er. Han foreslo å få en babykatt i stedet, og det sa vi oss enige i nokså umiddelbart
så får det bli nytt forsøk på lillebror eller lillesøster etterhvert. Heldigvis var ikke tilstanden verken arvelig, eller noe det var vanlig å oppleve flere ganger. Jeg kjenner til et par stykker som har opplevd det, men det er visst ikke mange hvert år. Ikke at det betyr noe, men det er godt å vite at vi ikke kunne gjort noe fra eller til. Jeg spiste folsyre fra mars da vi begynte å prøve, og de beroliget meg med at det ikke har hatt noen betydning i dette tilfellet.
Det verste er at han beveger seg, selv om han ikke har noen bevissthet. Jeg gruer meg sånn til fødsel, men det hjelper veldig å ha lest litt her inne. Trodde aldri dette skulle skje oss, men det gjør vel ingen.
Har ventet siden mandag pga syk lege, men vi skal i nemnd fredag og etter det håper jeg alt går raskt så vi kan komme oss videre i sorgen. Storebror på snart fire er lei seg han også, han forstår ikke helt, men ser jo hvor knust vi er. Han foreslo å få en babykatt i stedet, og det sa vi oss enige i nokså umiddelbart
så får det bli nytt forsøk på lillebror eller lillesøster etterhvert. Heldigvis var ikke tilstanden verken arvelig, eller noe det var vanlig å oppleve flere ganger. Jeg kjenner til et par stykker som har opplevd det, men det er visst ikke mange hvert år. Ikke at det betyr noe, men det er godt å vite at vi ikke kunne gjort noe fra eller til. Jeg spiste folsyre fra mars da vi begynte å prøve, og de beroliget meg med at det ikke har hatt noen betydning i dette tilfellet. Det verste er at han beveger seg, selv om han ikke har noen bevissthet. Jeg gruer meg sånn til fødsel, men det hjelper veldig å ha lest litt her inne. Trodde aldri dette skulle skje oss, men det gjør vel ingen.
Herlig med storebror som foreslår babykatt i stedet, da måtte jeg smile litt 
Håper fødselen går så bra som den kan og at dere får flinke leger/sykepleiere rundt dere. Lykke til!
