LilleBall
Forumet er livet
Må bare "snakke" litt med dere jenter her inne!
Jeg savner hjemplassen min noe helt forferdelig. Jeg savner venninnen mine, jeg savener plassen og jeg savner pappa. Jeg savner og bo nærmere min bror slik at det bare er en 3 timer tur til han istede for 9 :'( Jeg er blitt deprimert pga dette og tatt det opp med bf, men han blir sint og sier han vil ta ifra meg ungene da. Jeg kan jo skjønne det for han er veldig knytta til ungene, men jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer og bo her. Jeg har holdt ut i 3år nå (siden jeg begynte og kjenne savnet) og for noen uker siden var jeg hjemme på besøk alene. Jeg var med venninnen mine og koste meg max, det føltes deilig ut og ha noen jeg kunne snakke med om alt. Jeg ler aldri slik her hjemme som jeg gjorde da.
Jeg og bestevenninna (som jeg sov hos) satt oppe og jeg delte ting med henne jeg ikke deler med noen! Hun kjenner alt ved meg og jeg savner ett slikt forhold her jeg bor. her har jeg bare noen overflatiske venninner som jeg ikke stoler på en plass.
Jeg valgte selv og flytte hit og få barn, men jeg angrer så på det nå. Ikke og få barn, men og flytte hit :'( Jeg kommer meg igjennom dagene, men jeg har mistet meg selv ett sted på veien. Eneste gangen jeg føler jeg har meg selv er når jeg er på hjemmlige trakter. Det er liksom der jeg hører til. Bestevenninna mi sa sist jeg var hjemme at hun kjente meg ikke helt igjen den første dagen jeg var der, men hun fant fort igjen jenta med masse liv og humør. Hjemme er jeg bare sliten, og sur.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg har til og med tenkt at kanskje ungene burde være igjen hos pappaen sin så kan de komme til meg i ferier, men det hadde jeg nok ikke klart. Og jeg vet iallefall eldste jente ville blitt knust. Jeg har ikke hjerte til det.
Så jeg er "fanget" på en plass jeg ikke føler meg hjemme eller har noe nettverk. Men slik er det vel bare og bli voksen :'(
Jeg savner hjemplassen min noe helt forferdelig. Jeg savner venninnen mine, jeg savener plassen og jeg savner pappa. Jeg savner og bo nærmere min bror slik at det bare er en 3 timer tur til han istede for 9 :'( Jeg er blitt deprimert pga dette og tatt det opp med bf, men han blir sint og sier han vil ta ifra meg ungene da. Jeg kan jo skjønne det for han er veldig knytta til ungene, men jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer og bo her. Jeg har holdt ut i 3år nå (siden jeg begynte og kjenne savnet) og for noen uker siden var jeg hjemme på besøk alene. Jeg var med venninnen mine og koste meg max, det føltes deilig ut og ha noen jeg kunne snakke med om alt. Jeg ler aldri slik her hjemme som jeg gjorde da.
Jeg og bestevenninna (som jeg sov hos) satt oppe og jeg delte ting med henne jeg ikke deler med noen! Hun kjenner alt ved meg og jeg savner ett slikt forhold her jeg bor. her har jeg bare noen overflatiske venninner som jeg ikke stoler på en plass.
Jeg valgte selv og flytte hit og få barn, men jeg angrer så på det nå. Ikke og få barn, men og flytte hit :'( Jeg kommer meg igjennom dagene, men jeg har mistet meg selv ett sted på veien. Eneste gangen jeg føler jeg har meg selv er når jeg er på hjemmlige trakter. Det er liksom der jeg hører til. Bestevenninna mi sa sist jeg var hjemme at hun kjente meg ikke helt igjen den første dagen jeg var der, men hun fant fort igjen jenta med masse liv og humør. Hjemme er jeg bare sliten, og sur.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg har til og med tenkt at kanskje ungene burde være igjen hos pappaen sin så kan de komme til meg i ferier, men det hadde jeg nok ikke klart. Og jeg vet iallefall eldste jente ville blitt knust. Jeg har ikke hjerte til det.
Så jeg er "fanget" på en plass jeg ikke føler meg hjemme eller har noe nettverk. Men slik er det vel bare og bli voksen :'(
