Har fulgt med på forumet her lenge, men ikke skrevet så mye. Men jeg tenkte jeg kunne hilse på og presentere meg, for jeg tror jeg har lyst til å være med litt mer:
Jeg er en jente på 29 år gift med verdens beste mann på 39 år <3 Mannen min har en kronisk sykdom og har i perioder gått på svært sterke medisiner. Både sykdommen i seg selv og medisinene har resultert i svært dårlig sædkvalitet.
Jeg har på ingen måte den verste prøverhistorien å fortelle. Det er så mange her inne jeg er utrolig imponert over, som går igjennom nederlag etter nederlag, for bare å reise seg igjen enda sterkere for. Dere støtter hverandre, gråter med hverandre og jubler med hverandre uansett hva dere selv gjennomgår. All ære til dere flotte jentene <3
Men det er jo ingen konkurranse og man må sammenligne seg med seg selv og sine egne følelse og erfaringe opp mot sin normal. Så jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om veien vår igjennom gangene på Riksen, så dere kjenner meg litt bedre, for det hadde vært godt med noen å prate med innimellom som har kjent på kropp og sjel hvordan assistert befruktning kan være.
Etter mange år uten prevensjon startet vi utredning i januar 2010. Vi gjennomgikk vårt første forsøk i mai 2012 - halv ICSI og halv IVF. Jeg fikk ut 28 egg, 7 ble det gjort ICSI på og av disse ble 4 befruktet, men kun 2 overlevde natten. Jeg fikk satt inn 1 spire og 1 ble lagt på frys.
Bare 8 dager etter innsett ble det akutt innleggelse på Drammen sykehus med kraftig hyperstimulering. Høyre lunge kollapset og jeg gikk opp 30 cm rundt livet pga store væskeansamlinger i kroppen. Hadde enorme smerter. Lå mange dager med dren i lungene og i buken og de tappet ut 1 liter væske fra høyre lunge og 9 liter fra buken. Det ble et nesten 2 måneder langt opphold på rom 631 på Drammen sykehus.
Den lille spiren klorte seg fast til tross for en veldig syk rugemaskin <3 Men det ble et tungt svangerskap, for jeg kom meg aldri helt etter den tøffe starten. I tillegg slet jeg med kvalme til uke 16 og bekkenløsning fra uke 20. Midt i romjula 2012 og fem uker før termin orket ikke kroppen min mer, vannet gikk og en bittliten, men supersterk jente på 2300 gram og 43 cm kom til verden med haste KS.
Heller ikke keisersnittet forløp uten komplikasjoner. Jeg fikk en ukontrollert blødning og mistet 3 liter blod. Ble lagt i narkose og åpnet på nytt, men de kunne ikke finne ut hvor det blødde fra. De var bare minutter fra å fjerne livmoren min, da de omsider fant blødningen og fikk stoppet den. Etter flere dager på sykehus og 8 blodoverføringer kunne vi endelig reise hjem med babyen vår <3
Trodde aldri jeg skulle bli klar igjen - men man glemmer virkelig fort når miraklet endelig er der. Så før sommeren ringte vi og bestilte time for å få satt inn den ene lille eskimoen vi fikk på frys. Den 21. august startet jeg med Progynova. Mye bivirkninger - særlig hodepinen var ille, men 3. september ble det lille føret trygt plassert i magen min. Gleden var stor da sykepleieren på Riksen sa "Gratulerer, du er gravid"! Men gleden ble kortvarig - da jeg var 5+6 startet jeg å blø. På sykehuset kunne de ikke se noe fosteranliggende på UL og HCG-målinger viste synkende verdier. Så var det over for denne gang... Og jeg skriver dette fordi jeg ikke får sove pga magekramper og alt for mange tanker i hodet
Jeg har allerede ringt fastlegen og til uken går henvisning og søknad om søskenforsøk i posten til Riksen. Men jeg er redd... Red for å gjennomgå et nytt fullt forsøk. Redd for at jeg skal bli hyperstimulert igjen. Redd for å miste dyrebar til med jenta vår. Redd for å være en syk mamma i flere måneder av livet hennes... Men jeg er selv enebarn og savnet etter søsken har alltid vært stort. Så jeg håper hun vil tilgi meg for risikoen jeg tar ved å gjøre et nytt fullt forsøk og heller gleder seg over å få et søsken. Hun er vel så liten enda at hun ikke kommer til å huske... Er vel verst for mammahjertet <3
Dette ble visst langt... Det beklager jeg. Det er mye følelser i sving... Jeg synes denne prosessen er litt vanskelig... Håper det er lov å synes, selv om jeg ikke er noen versting her inne. Men til dere som har orket å lese - takk for at dere tok dere tid, og dette var litt om meg
Jeg er en jente på 29 år gift med verdens beste mann på 39 år <3 Mannen min har en kronisk sykdom og har i perioder gått på svært sterke medisiner. Både sykdommen i seg selv og medisinene har resultert i svært dårlig sædkvalitet.
Jeg har på ingen måte den verste prøverhistorien å fortelle. Det er så mange her inne jeg er utrolig imponert over, som går igjennom nederlag etter nederlag, for bare å reise seg igjen enda sterkere for. Dere støtter hverandre, gråter med hverandre og jubler med hverandre uansett hva dere selv gjennomgår. All ære til dere flotte jentene <3
Men det er jo ingen konkurranse og man må sammenligne seg med seg selv og sine egne følelse og erfaringe opp mot sin normal. Så jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om veien vår igjennom gangene på Riksen, så dere kjenner meg litt bedre, for det hadde vært godt med noen å prate med innimellom som har kjent på kropp og sjel hvordan assistert befruktning kan være.
Etter mange år uten prevensjon startet vi utredning i januar 2010. Vi gjennomgikk vårt første forsøk i mai 2012 - halv ICSI og halv IVF. Jeg fikk ut 28 egg, 7 ble det gjort ICSI på og av disse ble 4 befruktet, men kun 2 overlevde natten. Jeg fikk satt inn 1 spire og 1 ble lagt på frys.
Bare 8 dager etter innsett ble det akutt innleggelse på Drammen sykehus med kraftig hyperstimulering. Høyre lunge kollapset og jeg gikk opp 30 cm rundt livet pga store væskeansamlinger i kroppen. Hadde enorme smerter. Lå mange dager med dren i lungene og i buken og de tappet ut 1 liter væske fra høyre lunge og 9 liter fra buken. Det ble et nesten 2 måneder langt opphold på rom 631 på Drammen sykehus.
Den lille spiren klorte seg fast til tross for en veldig syk rugemaskin <3 Men det ble et tungt svangerskap, for jeg kom meg aldri helt etter den tøffe starten. I tillegg slet jeg med kvalme til uke 16 og bekkenløsning fra uke 20. Midt i romjula 2012 og fem uker før termin orket ikke kroppen min mer, vannet gikk og en bittliten, men supersterk jente på 2300 gram og 43 cm kom til verden med haste KS.
Heller ikke keisersnittet forløp uten komplikasjoner. Jeg fikk en ukontrollert blødning og mistet 3 liter blod. Ble lagt i narkose og åpnet på nytt, men de kunne ikke finne ut hvor det blødde fra. De var bare minutter fra å fjerne livmoren min, da de omsider fant blødningen og fikk stoppet den. Etter flere dager på sykehus og 8 blodoverføringer kunne vi endelig reise hjem med babyen vår <3
Trodde aldri jeg skulle bli klar igjen - men man glemmer virkelig fort når miraklet endelig er der. Så før sommeren ringte vi og bestilte time for å få satt inn den ene lille eskimoen vi fikk på frys. Den 21. august startet jeg med Progynova. Mye bivirkninger - særlig hodepinen var ille, men 3. september ble det lille føret trygt plassert i magen min. Gleden var stor da sykepleieren på Riksen sa "Gratulerer, du er gravid"! Men gleden ble kortvarig - da jeg var 5+6 startet jeg å blø. På sykehuset kunne de ikke se noe fosteranliggende på UL og HCG-målinger viste synkende verdier. Så var det over for denne gang... Og jeg skriver dette fordi jeg ikke får sove pga magekramper og alt for mange tanker i hodet
Jeg har allerede ringt fastlegen og til uken går henvisning og søknad om søskenforsøk i posten til Riksen. Men jeg er redd... Red for å gjennomgå et nytt fullt forsøk. Redd for at jeg skal bli hyperstimulert igjen. Redd for å miste dyrebar til med jenta vår. Redd for å være en syk mamma i flere måneder av livet hennes... Men jeg er selv enebarn og savnet etter søsken har alltid vært stort. Så jeg håper hun vil tilgi meg for risikoen jeg tar ved å gjøre et nytt fullt forsøk og heller gleder seg over å få et søsken. Hun er vel så liten enda at hun ikke kommer til å huske... Er vel verst for mammahjertet <3
Dette ble visst langt... Det beklager jeg. Det er mye følelser i sving... Jeg synes denne prosessen er litt vanskelig... Håper det er lov å synes, selv om jeg ikke er noen versting her inne. Men til dere som har orket å lese - takk for at dere tok dere tid, og dette var litt om meg