Bkno9679282
Andre møte med forumet
Sniker meg inn til dere, og håper jeg blir værende her frem til termin som er 23.02.19 (vel, det er ihvertfall min menstermin).
Jeg må jo innrømme at jeg har kost meg med å lese masse her inne både nå i dette svangerskapet, og i mitt forrige svangerskap.. men har liksom ikke turt helt å melde meg inn før.
Litt om meg selv; Har en fantastisk samboer og vi bor på et flott sted, (men har en del utfordringer i forhold til oppussing av et gammelt hus).
Vi var så heldige å få verdens herligste gutt i februar 2017
Og i sommer kom det som et lite sjokk da testen plutselig viste positiv igjen
Det var alt annet enn planlagt, og mest av alt fordi forrige svangerskap var et lite mareritt.. Kastet opp i mange måneder, før jeg fikk kvalmestillende av legen.. og så endte jeg opp med å gå opp masse i vekt, så blæ.. (vi snakker opp 40kg+, og jeg har slitt mye med vekt/spise-problemer tidligere, så et nytt svangerskap var uaktuelt før både psyken og fysikken var klar...)
Men så satt jeg der da med denne positive testen, allerede 8-9 uker på vei (og ja, hadde en vanlig mens imellom, eller trodde ihvertfall det var en vanlig mens..) Og jeg som egentlig har følt at jeg har slitt med å bli gravid i mer eller mindre de siste ti årene.. Men akkurat nå, den ENE gangen vi var litt uforsiktig, og det virkelig ikke passet.. Da skulle spiren klamre seg fast
Jeg var vel egentlig aldri i tvil, og heldigvis ikke samboeren min heller. Økonomisk er det så mye som helst skulle vært annerledes denne gangen, og det samme gjelder huset, men har vi klart det før, så skal vi jammen klare det en gang til tenker jeg
Det aller største problemet har rett og slett vært kvalmen 24/7 og har kastet opp så mye og ofte at jeg mange dager har tenkt at dette klarer jeg bare ikke igjen!! Har fått enda flere kvalmestillende tabletter av legen denne gang, men det er først nå den siste halvannen uken, at jeg faktisk klarer å røre på meg uten å spy. Fosterstilling på sofaen er ikke akkurat optimalt med en aktiv krabat på 1,5 år.. Og med hormoner ut av en annen verden og ekstremt kort lunte når guttungen slår seg vrang = superdårlig samvittighet og føler meg som verdens verste mamma
Men heldigvis virker det som det værste er over nå i forhold til kvalmen, eller medisinen virker endelig..!
Og nå sitter jeg og gruer meg mest til oul i morgen.. Ble sendt inn på ultralyd etter en time hos jordmor, som da ikke klarte å finne hjertelyd i uke 17.. Så ble sjekk på ahus, og hun fant heldigvis hjertelyd, men målte fosteret til å være 15+0, altså satt tilbake to uker..
Og det VET jeg at ikke stemmer, så jeg begynte å spørre hva som kunne være årsaken til at fosteret kanskje ikke vokser som det skal.. Hun snakket om at kanskje et egg til hadde blitt sluppet utenom normal syklus eller noe, eller så kunne det jo være noen trisomi som var galt.. Må innrømme at jeg husker ikke så mye mer av hva hun sa etter det. Hun skulle høre med riksen om jeg kvalifiserte for en duotest der, siden jeg har søsken med downs.
For å gjøre lang historie kort, så fikk jeg tilbud om fostervannsprøve på riksen, siden jeg har kommet såpass langt i svangerskapet.. Men etter å ha lest og tenkt på dette i et par uker, så takket jeg nei. Er livredd sprøyter, og oddsen for at noe skulle være galt er jo mye mindre enn oddsen for at selve fostervannsprøven skulle føre til abort.. Og så tror jeg rett og slett ikke at jeg klarer å be om senabort og gjennomføre det. Huff, hvis noe er alvorlig galt, så håper jeg nesten at det dør av seg selv under svangerskapet eller noe..
Det er nok mange som ikke skjønner valget mitt, og som sikkert ville takket ja til prøven på riksen.. for det er jo på mange måter bedre å vite liksom..
Men jeg kjenner jo liv.. og jeg klarer ikke tanken på at jeg skal være den som bestemmer at han/hun ikke skal få leve dersom testen hadde gitt dårlig resultat...
Så nå bare krysser jeg alt for at de ikke finner noe alvorlig galt på oul i morgen..
Huff, dette ble forferdelig langt, men hadde litt mye på hjertet.. Håper noen tar seg tid til å lese da
Og er det noen flere enn meg som har blitt satt to uker tilbake, selv om alt har vært bra med babyen?
Jeg må jo innrømme at jeg har kost meg med å lese masse her inne både nå i dette svangerskapet, og i mitt forrige svangerskap.. men har liksom ikke turt helt å melde meg inn før.
Litt om meg selv; Har en fantastisk samboer og vi bor på et flott sted, (men har en del utfordringer i forhold til oppussing av et gammelt hus).
Vi var så heldige å få verdens herligste gutt i februar 2017
Og i sommer kom det som et lite sjokk da testen plutselig viste positiv igjen
Det var alt annet enn planlagt, og mest av alt fordi forrige svangerskap var et lite mareritt.. Kastet opp i mange måneder, før jeg fikk kvalmestillende av legen.. og så endte jeg opp med å gå opp masse i vekt, så blæ.. (vi snakker opp 40kg+, og jeg har slitt mye med vekt/spise-problemer tidligere, så et nytt svangerskap var uaktuelt før både psyken og fysikken var klar...)
Men så satt jeg der da med denne positive testen, allerede 8-9 uker på vei (og ja, hadde en vanlig mens imellom, eller trodde ihvertfall det var en vanlig mens..) Og jeg som egentlig har følt at jeg har slitt med å bli gravid i mer eller mindre de siste ti årene.. Men akkurat nå, den ENE gangen vi var litt uforsiktig, og det virkelig ikke passet.. Da skulle spiren klamre seg fast
Jeg var vel egentlig aldri i tvil, og heldigvis ikke samboeren min heller. Økonomisk er det så mye som helst skulle vært annerledes denne gangen, og det samme gjelder huset, men har vi klart det før, så skal vi jammen klare det en gang til tenker jeg
Det aller største problemet har rett og slett vært kvalmen 24/7 og har kastet opp så mye og ofte at jeg mange dager har tenkt at dette klarer jeg bare ikke igjen!! Har fått enda flere kvalmestillende tabletter av legen denne gang, men det er først nå den siste halvannen uken, at jeg faktisk klarer å røre på meg uten å spy. Fosterstilling på sofaen er ikke akkurat optimalt med en aktiv krabat på 1,5 år.. Og med hormoner ut av en annen verden og ekstremt kort lunte når guttungen slår seg vrang = superdårlig samvittighet og føler meg som verdens verste mamma
Men heldigvis virker det som det værste er over nå i forhold til kvalmen, eller medisinen virker endelig..!
Og nå sitter jeg og gruer meg mest til oul i morgen.. Ble sendt inn på ultralyd etter en time hos jordmor, som da ikke klarte å finne hjertelyd i uke 17.. Så ble sjekk på ahus, og hun fant heldigvis hjertelyd, men målte fosteret til å være 15+0, altså satt tilbake to uker..
Og det VET jeg at ikke stemmer, så jeg begynte å spørre hva som kunne være årsaken til at fosteret kanskje ikke vokser som det skal.. Hun snakket om at kanskje et egg til hadde blitt sluppet utenom normal syklus eller noe, eller så kunne det jo være noen trisomi som var galt.. Må innrømme at jeg husker ikke så mye mer av hva hun sa etter det. Hun skulle høre med riksen om jeg kvalifiserte for en duotest der, siden jeg har søsken med downs.
For å gjøre lang historie kort, så fikk jeg tilbud om fostervannsprøve på riksen, siden jeg har kommet såpass langt i svangerskapet.. Men etter å ha lest og tenkt på dette i et par uker, så takket jeg nei. Er livredd sprøyter, og oddsen for at noe skulle være galt er jo mye mindre enn oddsen for at selve fostervannsprøven skulle føre til abort.. Og så tror jeg rett og slett ikke at jeg klarer å be om senabort og gjennomføre det. Huff, hvis noe er alvorlig galt, så håper jeg nesten at det dør av seg selv under svangerskapet eller noe..
Det er nok mange som ikke skjønner valget mitt, og som sikkert ville takket ja til prøven på riksen.. for det er jo på mange måter bedre å vite liksom..
Men jeg kjenner jo liv.. og jeg klarer ikke tanken på at jeg skal være den som bestemmer at han/hun ikke skal få leve dersom testen hadde gitt dårlig resultat...
Så nå bare krysser jeg alt for at de ikke finner noe alvorlig galt på oul i morgen..
Huff, dette ble forferdelig langt, men hadde litt mye på hjertet.. Håper noen tar seg tid til å lese da
Og er det noen flere enn meg som har blitt satt to uker tilbake, selv om alt har vært bra med babyen?