Hei! Jeg er ny her.. Og veldig lang intro om meg☺️

Bkno9679282

Andre møte med forumet
Sniker meg inn til dere, og håper jeg blir værende her frem til termin som er 23.02.19 (vel, det er ihvertfall min menstermin).
Jeg må jo innrømme at jeg har kost meg med å lese masse her inne både nå i dette svangerskapet, og i mitt forrige svangerskap.. men har liksom ikke turt helt å melde meg inn før.:sorry:

Litt om meg selv; Har en fantastisk samboer og vi bor på et flott sted, (men har en del utfordringer i forhold til oppussing av et gammelt hus).
Vi var så heldige å få verdens herligste gutt i februar 2017
Og i sommer kom det som et lite sjokk da testen plutselig viste positiv igjen:woot:
Det var alt annet enn planlagt, og mest av alt fordi forrige svangerskap var et lite mareritt.. Kastet opp i mange måneder, før jeg fikk kvalmestillende av legen.. og så endte jeg opp med å gå opp masse i vekt, så blæ.. (vi snakker opp 40kg+, og jeg har slitt mye med vekt/spise-problemer tidligere, så et nytt svangerskap var uaktuelt før både psyken og fysikken var klar...)

Men så satt jeg der da med denne positive testen, allerede 8-9 uker på vei (og ja, hadde en vanlig mens imellom, eller trodde ihvertfall det var en vanlig mens..) Og jeg som egentlig har følt at jeg har slitt med å bli gravid i mer eller mindre de siste ti årene.. Men akkurat nå, den ENE gangen vi var litt uforsiktig, og det virkelig ikke passet.. Da skulle spiren klamre seg fast:p

Jeg var vel egentlig aldri i tvil, og heldigvis ikke samboeren min heller. Økonomisk er det så mye som helst skulle vært annerledes denne gangen, og det samme gjelder huset, men har vi klart det før, så skal vi jammen klare det en gang til tenker jeg:smug:
Det aller største problemet har rett og slett vært kvalmen 24/7 og har kastet opp så mye og ofte at jeg mange dager har tenkt at dette klarer jeg bare ikke igjen!! Har fått enda flere kvalmestillende tabletter av legen denne gang, men det er først nå den siste halvannen uken, at jeg faktisk klarer å røre på meg uten å spy. Fosterstilling på sofaen er ikke akkurat optimalt med en aktiv krabat på 1,5 år.. Og med hormoner ut av en annen verden og ekstremt kort lunte når guttungen slår seg vrang = superdårlig samvittighet og føler meg som verdens verste mamma:(

Men heldigvis virker det som det værste er over nå i forhold til kvalmen, eller medisinen virker endelig..!

Og nå sitter jeg og gruer meg mest til oul i morgen.. Ble sendt inn på ultralyd etter en time hos jordmor, som da ikke klarte å finne hjertelyd i uke 17.. Så ble sjekk på ahus, og hun fant heldigvis hjertelyd, men målte fosteret til å være 15+0, altså satt tilbake to uker..
Og det VET jeg at ikke stemmer, så jeg begynte å spørre hva som kunne være årsaken til at fosteret kanskje ikke vokser som det skal.. Hun snakket om at kanskje et egg til hadde blitt sluppet utenom normal syklus eller noe, eller så kunne det jo være noen trisomi som var galt.. Må innrømme at jeg husker ikke så mye mer av hva hun sa etter det. Hun skulle høre med riksen om jeg kvalifiserte for en duotest der, siden jeg har søsken med downs.

For å gjøre lang historie kort, så fikk jeg tilbud om fostervannsprøve på riksen, siden jeg har kommet såpass langt i svangerskapet.. Men etter å ha lest og tenkt på dette i et par uker, så takket jeg nei. Er livredd sprøyter, og oddsen for at noe skulle være galt er jo mye mindre enn oddsen for at selve fostervannsprøven skulle føre til abort.. Og så tror jeg rett og slett ikke at jeg klarer å be om senabort og gjennomføre det. Huff, hvis noe er alvorlig galt, så håper jeg nesten at det dør av seg selv under svangerskapet eller noe..
Det er nok mange som ikke skjønner valget mitt, og som sikkert ville takket ja til prøven på riksen.. for det er jo på mange måter bedre å vite liksom..

Men jeg kjenner jo liv.. og jeg klarer ikke tanken på at jeg skal være den som bestemmer at han/hun ikke skal få leve dersom testen hadde gitt dårlig resultat...:banghead: :sorry:

Så nå bare krysser jeg alt for at de ikke finner noe alvorlig galt på oul i morgen..

Huff, dette ble forferdelig langt, men hadde litt mye på hjertet.. Håper noen tar seg tid til å lese da

Og er det noen flere enn meg som har blitt satt to uker tilbake, selv om alt har vært bra med babyen?
 
Hei

Skulle ønske jeg kunne si akkurat de rette ordene for å hjelpe deg, men tror ikke de finnes. Jeg håper bare at de bekymringene du har fått snart løser seg og at alt er bra med både deg og den lille i magen. Avstanden på terminen legen satte på meg og termin på ultralyd er faktisk på 2 uker, og alt ser helt bra ut.

Her i huset var vi forberedt på det meste og snakket om hvor vi ville gjort i de ulike tilfellene om noe var galt. Jeg gruet med noe vanvittig til ultralyd, og ble overrasket da alt var bra.

Krysser alt jeg har for at det går bra for dere i morgen!
 
Ja det ble jeg med min første, ble satt tilbake 2 uker, enda min mens alltid var klokkeklar før jeg ble gravid. Selv etter flere vekstestimeringer der de sa barnet skulle bli rundt 3700 gr ved termin kom hun 11 dager før termin 52 cm lang og 4,5 kg. De kan fort ta feil for babyer vokser ulikt føler jeg. De snakket noe om at egget kunne ha lagt "i dvale" etter befruktning.
Jeg skal krysse fingre og tær for deg i morgen, håper alt er bra med babyen uansett.
Tenker at prøver og diverse under svangerskapet du selv ikke vil ta og du ønsker å la livet gå sin gang er ditt valg, og det må du stå for. Er ditt liv og ditt valg :joyful: fikk også selv sjokk denne gangen, er mitt tredje barn og var nok ikke helt klar for å få en baby igjen nå som de 2 andre er blitt såpass store (5 og 6).
Masse lykkeønskninger og gode tanker til deg :happy:
 
Så var det en ting til jeg lurte på: kan dere ha snakket om hverandre på Ahus? Med tanke på at fosteret er et par uker yngre enn "gravidtiden". Som at jeg nå er 22 uker på vei, som tilsier at fosteret er 20 uker..
 
Så var det en ting til jeg lurte på: kan dere ha snakket om hverandre på Ahus? Med tanke på at fosteret er et par uker yngre enn "gravidtiden". Som at jeg nå er 22 uker på vei, som tilsier at fosteret er 20 uker..

Skjønner hva du mener, men nei, tror nok ikke det.. Man snakker jo alltid om hvilken uke man er i, og jeg var 17+0 da, og da sier hun at hun måler den til å være 15+0.. Hun tok mål og sjekket to ganger, så jeg synes det er rart hvis hun ikke hadde medregnet de to første ukene av sv.skapet.. Hun sa bare at terminen uansett ikke vil bli endret før oul.. Så blir spennende å se i morgen
 
Hei

Skulle ønske jeg kunne si akkurat de rette ordene for å hjelpe deg, men tror ikke de finnes. Jeg håper bare at de bekymringene du har fått snart løser seg og at alt er bra med både deg og den lille i magen. Avstanden på terminen legen satte på meg og termin på ultralyd er faktisk på 2 uker, og alt ser helt bra ut.

Her i huset var vi forberedt på det meste og snakket om hvor vi ville gjort i de ulike tilfellene om noe var galt. Jeg gruet med noe vanvittig til ultralyd, og ble overrasket da alt var bra.

Krysser alt jeg har for at det går bra for dere i morgen!

Tusen takk for svar!
Nei, det er vel ikke så mye man kan si eller gjøre fra eller til.. Har prøvd å slå meg til ro med at jeg ikke får gjort noe med det nå uansett. Det blir som det blir liksom. Prøver å være litt forberedt på at det kanskje kan være noe galt, men orker ikke bekymre meg mer..
Hyggelig at noen krysser fingre sammen med meg
 
Ja det ble jeg med min første, ble satt tilbake 2 uker, enda min mens alltid var klokkeklar før jeg ble gravid. Selv etter flere vekstestimeringer der de sa barnet skulle bli rundt 3700 gr ved termin kom hun 11 dager før termin 52 cm lang og 4,5 kg. De kan fort ta feil for babyer vokser ulikt føler jeg. De snakket noe om at egget kunne ha lagt "i dvale" etter befruktning.
Jeg skal krysse fingre og tær for deg i morgen, håper alt er bra med babyen uansett.
Tenker at prøver og diverse under svangerskapet du selv ikke vil ta og du ønsker å la livet gå sin gang er ditt valg, og det må du stå for. Er ditt liv og ditt valg :joyful: fikk også selv sjokk denne gangen, er mitt tredje barn og var nok ikke helt klar for å få en baby igjen nå som de 2 andre er blitt såpass store (5 og 6).
Masse lykkeønskninger og gode tanker til deg :happy:

Takk for beroligende svar!
Ja, jeg har også hørt noen si at egget kan ha ligget i ”dvale" en stund, og jeg har jo selvfølgelig googlet, og hørt om flere andre som har blitt satt tilbake opptil to uker, uten at de egentlig hadde tenkt tanken på at det kunne være noe alvorlig galt av den grunn. Men jeg ble jo selvfølgelig kjempenervøs når noe av det første legen/jordmoren nevnte var trisomier... Følte hun kunne spart seg litt for den. Var jo så nervøs da jeg kom inn, og livredd for at hjertet ikke slo, så både jeg og samboer begynte jo å grine med en gang hun sa at her slår hjertet helt fint! Så ble en ul som gikk fra nervevrak til overlykkelig til kjempenervøs igjen da vi dro derfra..
Men, men, nå er det jo ikke lenge til vi faktisk får vite litt mer da. Må vel prøve å få litt søvn først☺️
Tusen takk for alle lykkeønskninger og varme ord..
 
Først: hjertelig velkommen til termingruppa! :Heartred og så ønsker jeg deg bare masse lykke til i dag, og håper alt står bra til med lille! Skjønner veldig godt tanken din om at du uansett ikke ønsker å bestemme om lille skal leve eller ikke. Det blir jo et supervanskelig valg uansett, og nesten umulig etter man har begynt å kjenne liv. Men jeg krysser alle fingre og tær for at det ikke er noe du vil trenge å forholde deg til! Vi har forresten nesten jevnaldrende sønner fra før (min er fra april 2017) og kjenner meg veldig igjen i det du skriver om dårlig samvittighet. Var mye mer kvalm og svimmel i dette svangerskapet, og var en morgen i sommer der jeg hadde stått opp med lillegutt, og så måtte jeg plutselig løpe og spy, og han ble jo redd, og jeg følte meg som verdens mest mislykka mor som ikke klarte å ta vare på sønnen min en gang. Men vi mødre har nok en tendens til å være litt vel harde med oss sjøl, så nå prøver jeg heller å tenke på at jeg gir han et søsken og lekekamerat for livet, og det er jo en ganske flott ting :happy: masse lykke til i dag! :Heartred
 
Tusen takk for det Spinnelill Og ja, er litt enig i det at man har kanskje litt høye krav til seg selv som mor. Har mer enn én gang hatt sønnen min hakk i hæl når jeg må løpe og kaste opp, og mellom brekningene prøver jeg så godt jeg kan å berolige lillegutt med at det går helt bra med mamma! Det er ikke noe farlig, vennen! Før jeg fortsetter å spy..
Er jo nesten litt komisk å tenke på nå.. Men fy fader så grusomt det er når det er som verst.. En ting er ihvertfall sikkert, og det er at hvis det hadde vært menn som skulle gått gjennom å være gravid og så sykt dårlig form, og attpåtil en fødsel som avslutning.. ja, da hadde det ikke blitt født mange barn!

Og så er vi ferdig med ultralyden i dag! Og for en lettelse.. Har ikke ord for hvor lykkelig jeg er nå!! Alt ser helt perfekt ut, og vi venter nok en liten prins:Heartblue:Heartblue
Han ble målt til å være i uke 18+2, så han har ihvertfall fulgt sin egen vekstkurve siden sist. Men siden jeg vet dato for unnfangelse, så er det litt rart at terminen nå ble flyttet fra 19.02.19 til 08.03.19.. Men siden forrige graviditet også endte med en liten gutt på 2330g, så vil jeg bli fulgt opp med flere ultralyder for å følge med på vekst, så nå er det ny ul om 6 uker, og det er virkelig beroligende akkurat nå..

Tror jammen jeg skal begynne å nyte graviditeten fremover jeg nå...:)
 
Tusen takk for det Spinnelill Og ja, er litt enig i det at man har kanskje litt høye krav til seg selv som mor. Har mer enn én gang hatt sønnen min hakk i hæl når jeg må løpe og kaste opp, og mellom brekningene prøver jeg så godt jeg kan å berolige lillegutt med at det går helt bra med mamma! Det er ikke noe farlig, vennen! Før jeg fortsetter å spy..
Er jo nesten litt komisk å tenke på nå.. Men fy fader så grusomt det er når det er som verst.. En ting er ihvertfall sikkert, og det er at hvis det hadde vært menn som skulle gått gjennom å være gravid og så sykt dårlig form, og attpåtil en fødsel som avslutning.. ja, da hadde det ikke blitt født mange barn!

Og så er vi ferdig med ultralyden i dag! Og for en lettelse.. Har ikke ord for hvor lykkelig jeg er nå!! Alt ser helt perfekt ut, og vi venter nok en liten prins:Heartblue:Heartblue
Han ble målt til å være i uke 18+2, så han har ihvertfall fulgt sin egen vekstkurve siden sist. Men siden jeg vet dato for unnfangelse, så er det litt rart at terminen nå ble flyttet fra 19.02.19 til 08.03.19.. Men siden forrige graviditet også endte med en liten gutt på 2330g, så vil jeg bli fulgt opp med flere ultralyder for å følge med på vekst, så nå er det ny ul om 6 uker, og det er virkelig beroligende akkurat nå..

Tror jammen jeg skal begynne å nyte graviditeten fremover jeg nå...:)
Å så trolig herlig å høre at alt står bra til og gratulerer så mye med en prins på vei :joyful: :joyful:Da må du vel over til mars-gjengen, men ønsker deg masse masse lykke til kjære deg :cat::cat: nå kan du vel senke skuldrene og nyte tiden fremover vel vitende at alt er bra :joyful:
God klem:joyful:
 
Tusen takk for det Spinnelill Og ja, er litt enig i det at man har kanskje litt høye krav til seg selv som mor. Har mer enn én gang hatt sønnen min hakk i hæl når jeg må løpe og kaste opp, og mellom brekningene prøver jeg så godt jeg kan å berolige lillegutt med at det går helt bra med mamma! Det er ikke noe farlig, vennen! Før jeg fortsetter å spy..
Er jo nesten litt komisk å tenke på nå.. Men fy fader så grusomt det er når det er som verst.. En ting er ihvertfall sikkert, og det er at hvis det hadde vært menn som skulle gått gjennom å være gravid og så sykt dårlig form, og attpåtil en fødsel som avslutning.. ja, da hadde det ikke blitt født mange barn!

Og så er vi ferdig med ultralyden i dag! Og for en lettelse.. Har ikke ord for hvor lykkelig jeg er nå!! Alt ser helt perfekt ut, og vi venter nok en liten prins:Heartblue:Heartblue
Han ble målt til å være i uke 18+2, så han har ihvertfall fulgt sin egen vekstkurve siden sist. Men siden jeg vet dato for unnfangelse, så er det litt rart at terminen nå ble flyttet fra 19.02.19 til 08.03.19.. Men siden forrige graviditet også endte med en liten gutt på 2330g, så vil jeg bli fulgt opp med flere ultralyder for å følge med på vekst, så nå er det ny ul om 6 uker, og det er virkelig beroligende akkurat nå..

Tror jammen jeg skal begynne å nyte graviditeten fremover jeg nå...:)
Å, så utrolig herlig!!! Gratulerer med ny gutt på vei! :Heartblue:Heartblue:Heartblue
 
Gratulerer så mye, så at det hadde gått fint på oul i dag :Heartred
Masse lykke til videre i svangerskapet :)
 
Tusen takk alle sammen!!
Ja, det var virkelig en lettelse å bli ferdig med oul.. trodde ikke det var mulig å grue seg så fælt til det. Vanligvis hadde jeg nok bare gledet meg, men etter de siste ukene med nerver i høyspenn og en intens frykt for at det sannsynligvis var noe alvorlig galt med babyen, og hvordan man evt skulle ha taklet det igjen..
Nei, huff nå har jeg vært så forberedt på det aller verste i flere uker, så det tok litt tid før det faktisk gikk opp for meg at alt er bra med lillegutt.. så da vi kom hjem i går, så sovnet jeg på sofaen og sov i fem-seks timer i strekk!! :joyful:

Ja, jeg må vel over i mars-gruppa jeg nå, men blir nok hengende litt her også, hvis det er greit? Jeg har nå mest tro på min egen termin uansett..:oops: (eller det viktigste er nå at han kommer når han har vokst seg så stor og sterk som mulig;))
 
Gratulerer så mye :)
 
Gratulerer så mye :)
Takk for det, Victoria! Har forresten fulgt hele tråden din om vakre Leah:) Er jo helt utrolig hvor sterk og tøff hun er enda hun kom til verden så tidlig!! Har jo fulgt historien til Rolf også, og dere er noen herlige mennesker som deler så mye og lar alle oss andre få et innblikk i hvordan livet er når disse små kommer ut alt for tidlig:) Sååå glad for at alt endte godt med dere begge:happy:
 
Gratulerer og forstår valget godt om å ikke vite for å slippe å ta et valg;)

Takk:) Ja, etter å ha vurdert opp og ned i mente, så kom jeg frem til at jeg ikke ville klart å gjennomføre det.. Da håpet jeg nesten at den heller ville dø av seg selv i magen, som jo er det de sier at stort sett skjer i de verste tilfellene.
Men herregud, jeg dømmer absolutt ingen andre som "velger" å utføre en senabort, noe som sikkert er det tøffeste valget man noengang kan få..
Men for meg hadde valget blitt umulig.. :sorry:
 
Back
Topp