hei dere her inne:)

[Floken]

jeg hadde angst å depresjoner for ca 3 år siden. har ikke kjendt noe til depresjonen mer enn det som er ''normalt'' i perioder. men nå. kommer den sigende innover igjen.
hadde jeg bare visst for 2 år siden hvor vanskelig livet er så hadde jeg ikke sittet barn til verden kun får å skåne han. huff.. kjønner at tanken er fæl men jeg ser rett å slett ingen utvei for tiden. det vises ikke utenifra (håper jeg) men sliter utrolig med hjertebank og det surrer så mye tanker oppi hodet mitt at jeg tror det sprenger snart.. det som surrer mest er økonomien, redd for sykdom, redd for døden, redd for at noe skal skje med ungen min, redd for å gå ut døren, redd for å kjøre bil, ja, rett å slett redd for allt. jeg har så mye beskymringer at det fins ingen ende. og at allt skal surre oppi mitt hodet. er aldri i godt humør lengre. bare surmuler og gjør livene til alle andre rundt meg trist. det er ingen som vet om dette her. har hintet litt til sambo. men tørr rett å slett ikke å fortelle det til noen. jeg vet jeg burde snakke med psykologen igjen. men jeg har rett å slett ikke råd. jeg har ikke 500 kr å slenge ut for å snakke med noen utenforstående. så jeg vet rett å slett ikke i hvilken ende jeg skal begynne.
 
angsten er bare verst. å føle at noen kommer inn i leiligheten min. føler at det kommer noen bak meg osv osv.. det er den verste følelsene jeg noen gang har hatt. greit nok. jeg har det ikke så veldig gale i forhold til hva andre sliter med. det er levelig. men hvorfor være så trist å redd hele tiden?? orker rett å slett ikke det mer..
 
takk for at dere gadd å lese. og råd og erfaringer mottas med takk

 

[unemoren]

uff fælt at du ikke tør fortelle noen at du sliter...
Jeg sliter selv med angst,fikk det i sommer har visst hatt det en stund før det men ikke skjønt det før jeg fikk det for fult i sommer etter ett sykehusopphold.Ikke noe kjekt når det står på heldigvis går det mye bedre med meg nå.Har dårlige dager men på langt nær like mange og lane som jeg hadde i begynnelsen.Har vært sykemeldt fra jobb siden i sommer.Skal prøve meg på jobb i aktiv sykemeld fra 11 jan gleder meg til det samtidg som jeg gruer meg litt redd for å ikke klare det selv om jeg innerts inne vet at det kommer til å gå fint.
For min del har det hjulpet masse å snakke med de rundt meg.
Prøvde healing det funket delvis men fant ut at det ikke var godt nok så begynte hos psykolog går der nå 1 gang i uken har valgt å gjøre det privat så betaler 700 kr gangen er mye penger ja men ser på det som en invenstering i helsen min og sparer heller inn på andre ting.
Synes det er så dumt at det skal være så sinnsyk lang vente tid når man får henvisning fra legen[:@]skulle ikke vært sånn.Har du en grei fastlege som du evt kan snakke med?Er viktig å få snakket om det og ikke gå å bære det helt alene hvertfall.En venninne sa til meg når det stod på som verst at husk at bak hver en gråværsky er det alltid sol[:)]



Sender deg en goood klem

 

[Bøtta]

Uff føler veldig med deg og skjønner deg veldig godt, kjener meg godt igjen i det du skriver... Har ikke så mye råd og tips og komme med men det er ikke dumt å fortelle det du har på hjertet til sambo, det har jeg gjort og det er mye greiere å ha en rundt deg som vet hvordan du har det og kan ta hensyn til at du har gode og dårlige dager. Da er det lettere for han og forstå også.

Sender deg en god klem

 

[Anis]

Synes du skal vise samboeren din det du skrev her!
Viktig at de som er nær deg forstår hva du sliter med.
Ellers bør du kanskje få deg en legetime..?

Goood klem!!![:)]