Er det flere enn meg som opplever det første trinesteret og all usikkerheten i denne fasen som veldig vanskelig?
Jeg ser andre omtaler seg som kommende mammaer og omtaler embryoet som kommende baby og planlegger innkjøp etc. Jeg er livredd og tør ikke å tenke på tingen i magen min som en baby. Det er fjerde gangen i år at jeg er gravid. De tre første gangene var det kjemiske graviditeter, men jeg merker graviditeten så tidlig at det ikke er noen tvil om at jeg er gravid selv om det ikke vises med en gang på testene. Det lengste jeg kom var 4+3. Nå er jeg på ca 7+5 eller noe (har ikke fått så god info om akkurat dette på TUL, så vet ikke nøyaktig hva de mener), og har derfor kommet over tre uker lenger enn før. Jeg får ultralyd hver uke, og begge undersøkelsene jeg har vært på har alt sett fint ut og hjertet banker. Likevel går jeg bare og venter på at det skal gå galt. Som legen som tok UL sa denne uka så er ingenting sikkert før uke 12, og det er ikke engang sikkert da. Jeg er kvalm og utmattet og har bekkensmerter og får ikke gjort noe fornuftig, og har derfor fortalt folk jeg omgås om at jeg er gravid så de vet hvorfor jeg ikke fungerer. Jeg kan tåle å være dårlig hvis jeg vet at det ender godt, men synes det er helt forj*vlig å være så dårlig at jeg ikke klarer noen ting uten å vite om det kommer noe godt ut av det. Jeg gruer meg til å fortelle noen av dem at det gikk galt.
Jeg er bitter, og blir irritert når venner sammenligner det med sine graviditeter fordi jeg mener de ikke kan relatere. Min erfaring med graviditet er at det "alltid" går til grunne, mens de som kun har opplevd vellykkede graviditeter ikke har opplevd den samme bekymringen og smerten. Det gjør meg til en utrolig dårlig venn. Jeg ønsker jo ikke å konkurrere om å ha det verst, men jeg klarer ikke å la være å bli sint når de sammenligner. De fikk babyene sine. Det vet jeg ikke om jeg gjør noen gang.
Når jeg ser andre sier "gratulerer" når noen får positiv test kjenner jeg at jeg blir stressa og uvel, for for meg er ikke en positiv test noe å rope hurra for. Jeg kommer ikke til å juble før jeg er godt over uke 12. Og går det til grunne igjen nå som jeg har kommet nesten til uke 8 så tror jeg ikke at jeg takler å prøve på nytt. Tre måneder med kvalme, utmattelse, bekkensmerter og usikkerhet en en lang oppladning til skuffelse og sorg...
Hvordan takler dere andre det? Er det bare jeg som ikke er overlykkelig og tør å tenke at jeg skal bli mamma? Skal sies at jeg klarer å tenke litt på andre ting innimellom, men etter en natt med dårlig søvn så kjenner jeg at følelsene har tatt litt overhånd.
Jeg ser andre omtaler seg som kommende mammaer og omtaler embryoet som kommende baby og planlegger innkjøp etc. Jeg er livredd og tør ikke å tenke på tingen i magen min som en baby. Det er fjerde gangen i år at jeg er gravid. De tre første gangene var det kjemiske graviditeter, men jeg merker graviditeten så tidlig at det ikke er noen tvil om at jeg er gravid selv om det ikke vises med en gang på testene. Det lengste jeg kom var 4+3. Nå er jeg på ca 7+5 eller noe (har ikke fått så god info om akkurat dette på TUL, så vet ikke nøyaktig hva de mener), og har derfor kommet over tre uker lenger enn før. Jeg får ultralyd hver uke, og begge undersøkelsene jeg har vært på har alt sett fint ut og hjertet banker. Likevel går jeg bare og venter på at det skal gå galt. Som legen som tok UL sa denne uka så er ingenting sikkert før uke 12, og det er ikke engang sikkert da. Jeg er kvalm og utmattet og har bekkensmerter og får ikke gjort noe fornuftig, og har derfor fortalt folk jeg omgås om at jeg er gravid så de vet hvorfor jeg ikke fungerer. Jeg kan tåle å være dårlig hvis jeg vet at det ender godt, men synes det er helt forj*vlig å være så dårlig at jeg ikke klarer noen ting uten å vite om det kommer noe godt ut av det. Jeg gruer meg til å fortelle noen av dem at det gikk galt.
Jeg er bitter, og blir irritert når venner sammenligner det med sine graviditeter fordi jeg mener de ikke kan relatere. Min erfaring med graviditet er at det "alltid" går til grunne, mens de som kun har opplevd vellykkede graviditeter ikke har opplevd den samme bekymringen og smerten. Det gjør meg til en utrolig dårlig venn. Jeg ønsker jo ikke å konkurrere om å ha det verst, men jeg klarer ikke å la være å bli sint når de sammenligner. De fikk babyene sine. Det vet jeg ikke om jeg gjør noen gang.
Når jeg ser andre sier "gratulerer" når noen får positiv test kjenner jeg at jeg blir stressa og uvel, for for meg er ikke en positiv test noe å rope hurra for. Jeg kommer ikke til å juble før jeg er godt over uke 12. Og går det til grunne igjen nå som jeg har kommet nesten til uke 8 så tror jeg ikke at jeg takler å prøve på nytt. Tre måneder med kvalme, utmattelse, bekkensmerter og usikkerhet en en lang oppladning til skuffelse og sorg...
Hvordan takler dere andre det? Er det bare jeg som ikke er overlykkelig og tør å tenke at jeg skal bli mamma? Skal sies at jeg klarer å tenke litt på andre ting innimellom, men etter en natt med dårlig søvn så kjenner jeg at følelsene har tatt litt overhånd.
Krysser fingrene!
