Har fortalt det til storebrødre:)

[Litamor1107]

Det er egentlig altfor tidlig (er 6+3), men jeg har vært så mye dårlig at vi fant ut det var like greit å si det. Skulle uansett fortelle det neste helg når jeg er 8 fordi vi skal ha et stort familieselskap da.
Vi snakket mye om hvor lite frøet var nå og at det ikke enda var sikkert at det kom til å gå bra, og det virket som om de forsto det.
Men reaksjonene deres var fantastiske Eldstemann på snart ni gliste og gråt samtidig, og var bare overlykkelig. Han strøk meg på magen og sa hei til babyen, og at han håpte det kom til å gå bra<3 Minstemann på 7 ble også kjempeglad og hoppet rundt. De spør mye, og det er jo bra.
Angrer litt på at vi fortalte det, for nå er jeg jo plutselig 1000 ganger mer bekymret for om dette skal gå bra Men samtidig er de så store at de ville få med seg at vi ble triste hvis det ikke gikk bra, så nå er de i hvert fall med i prosessen- uansett hvordan det går.
Jeg har jo ikke noen forhistorie med mange SA osv, så håper det går fint

 

[SeptemberSurprise]

Det var tidlig! :O Men om du er av typen som liker at andre vet det og ikke har noe problem med at alle vet om det mot formodning går galt, er det jo ingen problem med å fortelle det tidlig Vi kommer ikke til å si det til noen utenom nære venner før 12 uker, etter 12 uker kommer vi til å fortelle de vi har å gjøre med til daglig, barnehagen feks. De kommer jo til å se det også tenker jeg. Familien får nok en overraskelse til jul tenker jeg, da har vi hatt OUL og er klar for å dele til resten Barna, eldste på 4,5, kommer vi til å vente så lenge det lar seg gjøre. Men hun skjønner det vel uansett etterhvert Jeg har to barn og aldri opplevd sa, men er likevel ganske så livredd. Har heller ikke lyst at noen skal vite hvis det hadde skjedd en sa. Jeg er nok litt for privat for det. Uansett supert at de ble så glade! Det er jo definitivt enklere å forholde seg til de rundt om de vet hva som skjer. Mine er heldigvis så små at de kan tro jeg bare er syk om jeg må ha noen dager på sofaen. Det er nesten sånn at jeg ikke hadde lyst å fortelle mannen før de værste 7 ukene var godt Vi kommer

 

[gullkorn]

Gleder meg til vi skal fortelle!! Tenker vi venter til uke 12, siden jeg er livredd etter MA i uke 11 sist:/ men gleder meg sånn til å se reaksjonen til storebror!! Han snakker om at mamma skal få baby i magen hele tiden, tipper han blir kjempestolt

 

[Happiness36]

Sist sa jeg det så tidlig til mine barn og fordi jeg var så dårlig. Har to gutter på samme alder og ei stor jente. Da jeg mista så gråt eldste gutten og jeg ble veldig bekymra for hvordan han skulle takle dette. De var forberedt på at til 12 så kunne babyen dø om noe gikk galt. Jeg ble veldig deprimert og gråt lenge. Ca en mnd etterpå sa jeg til han på da 8 år at du vet jo hvorfor mamma er lei seg. Pga babyen? Ja.. Ja, men det er jo så lenge siden nå, var hans svar. Så tror vi voksne ofte bekymrer oss mest

 

[Litamor1107]

Det var tidlig! :O Men om du er av typen som liker at andre vet det og ikke har noe problem med at alle vet om det mot formodning går galt, er det jo ingen problem med å fortelle det tidlig

Kan ikke si at jeg helst vil at alle skal vite det, og har derfor bedt guttene om å vente med å si noe til vi sier det er greit. Er klar over at det kanskje blir for vanskelig for dem, men vi har sagt at de kan prate med oss om det og spørre oss så mye de vil Ideelt sett hadde vi nok helst ventet til uke 12, men formen min har en ganske stor innvirkning på daglige rutiner for tida og da føltes det riktig

 

[Litamor1107]

Sist sa jeg det så tidlig til mine barn og fordi jeg var så dårlig. Har to gutter på samme alder og ei stor jente. Da jeg mista så gråt eldste gutten og jeg ble veldig bekymra for hvordan han skulle takle dette. De var forberedt på at til 12 så kunne babyen dø om noe gikk galt. Jeg ble veldig deprimert og gråt lenge. Ca en mnd etterpå sa jeg til han på da 8 år at du vet jo hvorfor mamma er lei seg. Pga babyen? Ja.. Ja, men det er jo så lenge siden nå, var hans svar. Så tror vi voksne ofte bekymrer oss mest

Tror du har rett i at vi bekymrer oss mer enn nødvendig Jeg er kanskje mer bekymret over hva vi skal gjøre hvis det går galt fordi vi i utgangspunktet har snakket om å ikke prøve på nytt da. Tror det vil være verre for guttene å godta, så vi får vel revurdere hvis det blir aktuelt. Begynner jo å dra på årene nå, så dette var på en måte en siste runde. Gikk det ikke, så skulle vi bare la det være med det.

 

[SeptemberSurprise]

Kan ikke si at jeg helst vil at alle skal vite det, og har derfor bedt guttene om å vente med å si noe til vi sier det er greit. Er klar over at det kanskje blir for vanskelig for dem, men vi har sagt at de kan prate med oss om det og spørre oss så mye de vil Ideelt sett hadde vi nok helst ventet til uke 12, men formen min har en ganske stor innvirkning på daglige rutiner for tida og da føltes det riktig

I de alle aller fleste tilfeller går jo det akkurat etter planen da Nå vet jeg ikke hvor store de andre barna er, men de plukker jo fort opp om det er noe. Men jeg var 14 da min mor og far bestemte seg for en atpåklatt, jeg og mine storesøsken hadde ingen ide før de kom å fortalte det etter fostervannsprøven var tatt og bestått. Men hvis du er så dårlig at dere må legge om hverdagen så er det jo litt annerledes. Vil tro det er litt godt å glede seg over dette sammen også

 

[Oh Dear]

Så koselig, ble helt rørt

 

[Smuta]

Det er egentlig altfor tidlig (er 6+3), men jeg har vært så mye dårlig at vi fant ut det var like greit å si det. Skulle uansett fortelle det neste helg når jeg er 8 fordi vi skal ha et stort familieselskap da.
Vi snakket mye om hvor lite frøet var nå og at det ikke enda var sikkert at det kom til å gå bra, og det virket som om de forsto det.
Men reaksjonene deres var fantastiske Eldstemann på snart ni gliste og gråt samtidig, og var bare overlykkelig. Han strøk meg på magen og sa hei til babyen, og at han håpte det kom til å gå bra<3 Minstemann på 7 ble også kjempeglad og hoppet rundt. De spør mye, og det er jo bra.
Angrer litt på at vi fortalte det, for nå er jeg jo plutselig 1000 ganger mer bekymret for om dette skal gå bra Men samtidig er de så store at de ville få med seg at vi ble triste hvis det ikke gikk bra, så nå er de i hvert fall med i prosessen- uansett hvordan det går.
Jeg har jo ikke noen forhistorie med mange SA osv, så håper det går fint

Så fint! Forstår godt at de fortalte det så tidleg når formen din er dårleg. Er forresten også 6+3 i dag! Kan for øvrig legga til at eg har to storebrødre som var 6 og 9 år då eg blei fødd, så nesten samme aldersforskjell som hos dykk altså. Var veldig fint å ha to storebrødre!! Og no når me er blitt vaksne betyr aldersforskjellen mindre og mindre. Kryssar fingrane for at alt går bra for dykk!

 

[mikkia]

Jeg har også gutter på 7 og 9 år, + en på 4 da
Vi fortalte det også i uke 6 pga jeg har vært så dårlig. De 2 yngste klarte ikke holde på hemmeligheten Men jeg syntes ikke det gjør så mye om folk vet. Men enda litt mer bekymret for å miste nå da.. Bare positive reaksjoner her også <3

 

[Litamor1107]

Jeg har også gutter på 7 og 9 år, + en på 4 da
Vi fortalte det også i uke 6 pga jeg har vært så dårlig. De 2 yngste klarte ikke holde på hemmeligheten Men jeg syntes ikke det gjør så mye om folk vet. Men enda litt mer bekymret for å miste nå da.. Bare positive reaksjoner her også <3

Haha, det er ikke så greit med hemmeligheter i den alderen Her har de klart det (så vidt jeg vet) enn så lenge. Men neste helg får resten av familien vite det, og da er det ikke SÅ farlig om flere får vite det. Jeg ble også mer bekymret for å miste når vi hadde fortalt det. Ble liksom litt mer virkelig da, siden det da ville ha en innvirkning på dem også hvis det går galt. So far so good

 

[Ønsker oss en til]

Jeg var gravid i vår, men babyen var syk, ikke forenelig med liv, aborterte i uke 14, da hadde jeg allerede fortalt de nærmeste at jeg var gravid. Men de var med oss gjennom sorgen også vår lille treåring. Men kommer nok til å vente til jeg er minst tolv uker og jeg har vært på ul før gutten vår får vite det denne gangen. Men er glad noen kjenner til historien vår og at vi hadde fortalt til noen, er ikke så lett å si det i etterkant heller.....
Jeg trodde jeg var trygg og at alt var bra, men tolv uker er ingen garanti....

 

[Litamor1107]

Jeg var gravid i vår, men babyen var syk, ikke forenelig med liv, aborterte i uke 14, da hadde jeg allerede fortalt de nærmeste at jeg var gravid. Men de var med oss gjennom sorgen også vår lille treåring. Men kommer nok til å vente til jeg er minst tolv uker og jeg har vært på ul før gutten vår får vite det denne gangen. Men er glad noen kjenner til historien vår og at vi hadde fortalt til noen, er ikke så lett å si det i etterkant heller.....
Jeg trodde jeg var trygg og at alt var bra, men tolv uker er ingen garanti....

Uff, så trist Da skjønner jeg godt at du vil vente nå. Det er jammen et tveegget sverd det der! Fint at noen vet, men samtidig vanskelig... Krysser fingrene for at det går bra for dere denne gangen

 

[Mummmimamma]

Det er egentlig altfor tidlig (er 6+3), men jeg har vært så mye dårlig at vi fant ut det var like greit å si det. Skulle uansett fortelle det neste helg når jeg er 8 fordi vi skal ha et stort familieselskap da.
Vi snakket mye om hvor lite frøet var nå og at det ikke enda var sikkert at det kom til å gå bra, og det virket som om de forsto det.
Men reaksjonene deres var fantastiske Eldstemann på snart ni gliste og gråt samtidig, og var bare overlykkelig. Han strøk meg på magen og sa hei til babyen, og at han håpte det kom til å gå bra<3 Minstemann på 7 ble også kjempeglad og hoppet rundt. De spør mye, og det er jo bra.
Angrer litt på at vi fortalte det, for nå er jeg jo plutselig 1000 ganger mer bekymret for om dette skal gå bra Men samtidig er de så store at de ville få med seg at vi ble triste hvis det ikke gikk bra, så nå er de i hvert fall med i prosessen- uansett hvordan det går.
Jeg har jo ikke noen forhistorie med mange SA osv, så håper det går fint

Så utrolig artig at de ble så glade <3

Jeg tror det er lurt å involvere andre, også hvis det blir en SA. Da har man et nettverk rundt som forstår. Men dere bør vel kanskje ikke kalle det en baby ennå feks? Jeg ser for meg at det blir så mye tristere om noe skjer.

 

[elisa81]

Så koselig at de ble så glade, venter med og fortelle det til gutta en stund til, litt usikker på hvordan reaksjonen blir he he

 

[Litamor1107]

Så utrolig artig at de ble så glade <3

Jeg tror det er lurt å involvere andre, også hvis det blir en SA. Da har man et nettverk rundt som forstår. Men dere bør vel kanskje ikke kalle det en baby ennå feks? Jeg ser for meg at det blir så mye tristere om noe skjer.

Enig! Vi kalte det et lite frø

 

[bondemamma85]

Så utrolig artig at de ble så glade <3

Jeg tror det er lurt å involvere andre, også hvis det blir en SA. Da har man et nettverk rundt som forstår. Men dere bør vel kanskje ikke kalle det en baby ennå feks? Jeg ser for meg at det blir så mye tristere om noe skjer.

Det var et godt tips,det skal jeg ta med meg videre heller kalle det frø eller noe?

 

[Musketer]

Suzanne kaluza har skrevet fint om hvordan man snakker med eldre søsken om potensiell SA, tror hun kaller det et frø som kanskje kan bli en baby, men at det ikke er alltid at frøet får blomstre/gå ut av dvalen eller noe sånn

 

[Litamor1107]

Vi forklarte at det bare er et lite frø nå, og at det i løpet av de neste ukene skal utvikle alt det trenger for leve. Hjerte, lunger osv. Noen ganger utvikler ikke frøet alt det trenger, og da blir det ikke noen baby. De spurte mye, spesielt eldstemann. Han lurte på om jeg kunne gjøre noe for at frøet skulle utvikle alt det trenger. Jeg forklarte at det var det ikke. Kroppen bestemmer selv. Så lurte han på om det hadde vært samme fare de første ukene når jeg var gravid med han og broren, og jeg bekreftet det. Da sa han at han ble litt lettet, for da visste han liksom at det kunne gå helt fint