Lundefjell
Flørter med forumet
Hallo damer, og god desember kveld.
Med snart 2 uker forsinket mens, til min store fortvilelse, tror jeg kanskje jeg skal flytte inn hit.
Har brukt noen minutter her inne nå, og lest innleggene deres, og det gjorde godt.
Fikk en god følelse av hvordan de 2 forrige svangerskapene har startet, med venting, testing og gleden/lykken.
Vi er en familie på 4, med en mamma og en pappa, en storesøster på 6 1/2 og en lillebror på 3 1/2. Mannen "overtalte" meg om at familien var komplett etter lillebror så verdens lys i mai 2013, men tidligere i høst Ble vi enige om at vi ønsket en til, men vi ville vente noen år til.
Var så mye annet som skulle skje nå, og selv om jeg elsker graviditeter, unger og familie virket nok en ny baby bare skummelt og langt fra fristende.
I oktober var mens 4 dager forsinket og dere kan tro jeg var nervøs, og lettelsen da den dukket opp var stor. 3 uker etter var den på plass igjen, 1 uke før tiden, og det var nok her ting kom ut av kontroll. Siste var altså 13. November, og her står jeg, med en klump i magen som faktisk kanskje nettopp er en klump i magen.
Heldigvis vet min bedre halvdel akkurat hva han skal si når jeg ikke klarer å holde tårene tilbake når vi legger oss for kvelden, eller når han spør meg etter jobb om "den" er kommet, og jeg ikke klarer å få frem et svar.
Og nå sitter jeg altså her, på babyverden, og begynner å kjenne at klumpen forvandler seg til små sommerfugler. Kanskje, kanskje er det noe der inne. Fra å ikke klare tanken på å skulle ta en test, bare for å sjekke, til å knapt nok kunne vente til i morgen med å få kjøpe en. Må. Ha. Svar.
Oppdatert: Jeg og mannen la oss i går kveld så lykkelige som bare vorende foreldre kan, så fikk faktisk en uventet reaksjon da jeg sto opp idag til tidenes blødning/mens. Nedtur, men har nok aldri vært noe der. Når man aldri har vært forsinket før, er to uker veldig lenge. Man får iallefall div. tanker.
Så da takker jeg for meg. Jeg som akkurat begynte å trives
Lykke til damer!
Med snart 2 uker forsinket mens, til min store fortvilelse, tror jeg kanskje jeg skal flytte inn hit.
Har brukt noen minutter her inne nå, og lest innleggene deres, og det gjorde godt.
Fikk en god følelse av hvordan de 2 forrige svangerskapene har startet, med venting, testing og gleden/lykken.
Vi er en familie på 4, med en mamma og en pappa, en storesøster på 6 1/2 og en lillebror på 3 1/2. Mannen "overtalte" meg om at familien var komplett etter lillebror så verdens lys i mai 2013, men tidligere i høst Ble vi enige om at vi ønsket en til, men vi ville vente noen år til.
Var så mye annet som skulle skje nå, og selv om jeg elsker graviditeter, unger og familie virket nok en ny baby bare skummelt og langt fra fristende.
I oktober var mens 4 dager forsinket og dere kan tro jeg var nervøs, og lettelsen da den dukket opp var stor. 3 uker etter var den på plass igjen, 1 uke før tiden, og det var nok her ting kom ut av kontroll. Siste var altså 13. November, og her står jeg, med en klump i magen som faktisk kanskje nettopp er en klump i magen.
Heldigvis vet min bedre halvdel akkurat hva han skal si når jeg ikke klarer å holde tårene tilbake når vi legger oss for kvelden, eller når han spør meg etter jobb om "den" er kommet, og jeg ikke klarer å få frem et svar.
Og nå sitter jeg altså her, på babyverden, og begynner å kjenne at klumpen forvandler seg til små sommerfugler. Kanskje, kanskje er det noe der inne. Fra å ikke klare tanken på å skulle ta en test, bare for å sjekke, til å knapt nok kunne vente til i morgen med å få kjøpe en. Må. Ha. Svar.
Oppdatert: Jeg og mannen la oss i går kveld så lykkelige som bare vorende foreldre kan, så fikk faktisk en uventet reaksjon da jeg sto opp idag til tidenes blødning/mens. Nedtur, men har nok aldri vært noe der. Når man aldri har vært forsinket før, er to uker veldig lenge. Man får iallefall div. tanker.
Så da takker jeg for meg. Jeg som akkurat begynte å trives Lykke til damer!
Last edited:
