Har du måttet omplassere hund?

[Caressa]

Dere som har måttet omplassere hunden, hvordan taklet dere det? Hvordan klarte dere det? Tenker på samvittighet og tilknytningen man har..

Og hva var grunnen?

Vi må mest sannsynlig omplassere elsklingen vår, og jeg gråter bare ved tanken Mye som spiller inn, lite tid med jobb, studier, ett barn og en nyfødt, hun må trenes mye da hun har problemer med sosialisering, andre mennesker. Og det er noe som må trenes skikkelig hver dag, og vi har falt så tilbake på det Har også altfor liten plass med våre 70 kvm og ingen tilgjengelig her som kan passe ved behov. Og må flytte til våren, og blir vanskelig å få leie med hund.Flyttet hit med henne 50 mil "hjemmefra" da hu var bitteliten valp, og bor så øde til så vi traff jo ikke mennesker da hun var valp, og dermed så har sosialisering blitt ett stort problem, møter aldri på folk nesten. Vi har en hundetrener som driver ett pensjonat som har hjulpet oss og satt i gang ett treningsopplegg, men tiden har bare ikke strukket til og hun får ikke det hun trenger. Og interessen ligger mer hos meg enn mannen.

Er så vanskelig å få trent henne med mennesker da vi ikke har noen å trene med/på her og nærmeste sentrum med noe folk er en halvtimes kjøretur unna. Blir så vanskelig å få noen framgang

Jeg bare føler at jeg svikter "barnet" mitt ved omplassering, og det er så vondt og vanskelig samtidig vet jeg at slik som det er nå så er det ikke bra nok for henne. Hun er verdens snilleste hund og jeg vet jo at hun vil få det godt hos de hun evt kommer til (er hundetreneren som onplasserer via pensjonatet sitt, og er veldig selektiv på på de som adopterer og hjelper de med trening etc. Samt at hvis de ikke kan ha henne lenger vil hun komme tilbake til pensjonatet og vi blir kontaktet)

Åh, det er så vanskelig Håper noen har erfaringer å dele
Sent from my HTC One X+ using BV Forum mobile app

 

[Caressa]

Hun er forresten en nydelig schæfertispe

 

[kattemamma]

Jeg måtte omplassere hunden min for mange år siden. Hadde hatt han i fem år, og måtte gi han fra meg da jeg begynte å studere og så at det ble umulig å fortsatt ha han. Hadde ikke lenger noe hjelp fra familien til pass og kos og fikk ikke nok tid selv og hadde konstant dårlig samvittighet for at jeg hadde for lite tid til han.

Det var virkelig et av de vanskeligste valgene jeg har tatt . Han var verdens beste hund og min beste venn. Men jeg visste det var det riktige for oss begge. Det gikk kjempebra med han da. Jeg stortuta da jeg forlot han, men han fikk en kjempefin ny familie med en hjemmeværende mor han kunne være med nesten hele tida. Jeg besøkte dem noen ganger, og han huska meg alltid, kom løpende og hilste, og jeg så hvor bra han hadde det. Så alt i alt var det en positiv opplevelse, selv om jeg måtte gi fra meg bestevennen min

 

[Caressa]

Jeg måtte omplassere hunden min for mange år siden. Hadde hatt han i fem år, og måtte gi han fra meg da jeg begynte å studere og så at det ble umulig å fortsatt ha han. Hadde ikke lenger noe hjelp fra familien til pass og kos og fikk ikke nok tid selv og hadde konstant dårlig samvittighet for at jeg hadde for lite tid til han.

Det var virkelig et av de vanskeligste valgene jeg har tatt . Han var verdens beste hund og min beste venn. Men jeg visste det var det riktige for oss begge. Det gikk kjempebra med han da. Jeg stortuta da jeg forlot han, men han fikk en kjempefin ny familie med en hjemmeværende mor han kunne være med nesten hele tida. Jeg besøkte dem noen ganger, og han huska meg alltid, kom løpende og hilste, og jeg så hvor bra han hadde det. Så alt i alt var det en positiv opplevelse, selv om jeg måtte gi fra meg bestevennen min

Takk for at du deler erfaringer nettopp det som er her og, og den dårlige samvittigheten gnager hver dag og problemene med mennesker er ett problem, og må trenes, og vi har ikke fått det til å strekke til håpløst med besøk nesten! Hun er veldig skeptisk og knyttet til "flokken", beskyttende. Men godt å høre at du hadde en god opplevelse med å omplassere Hvor lang tid tok det før savnet ble mindre og lettere?hadde du noengang dårlig samvittighet for å ha gjort det? Føler meg så ussel om vi "forlater" henne men det går jo ikke slik det er nå. Huff, er så vanskelig dette her, blir jo like glad i de firbeinte som de tobeinte <3

Sent from my HTC One X+ using BV Forum mobile app

 

[Wannebe]

Jeg måtte omplassere min hund for noen år tilbake, hadde rett og slett ikke tid til han Angrer som et uvær den dag i dag selvom det var det beste for han. Man kan jo ikke tenke på seg selv i slike situasjoner.. Men nå har situsjonen min endret seg, så nå har jeg to nye "barn" som jeg er kjemp glad i! det hjelper litt..

 

[Caressa]

Jeg måtte omplassere min hund for noen år tilbake, hadde rett og slett ikke tid til han Angrer som et uvær den dag i dag selvom det var det beste for han. Man kan jo ikke tenke på seg selv i slike situasjoner.. Men nå har situsjonen min endret seg, så nå har jeg to nye "barn" som jeg er kjemp glad i! det hjelper litt..

Nei det er vanskelig Man blir jo så knyttet Men man må jo tenke på deres beste..Hvorfor angrer du?

Sent from my HTC One X+ using BV Forum mobile app

 

[Bruker616oyd]

Dette er ting som må vurderes når man tar det valget om å skaffe hund! Skjønner det kan være vanskelig, men jeg skjønner ikke hvordan man kan omplassere sin beste og mest lojale venn. Vet jeg setter ting på spissen nå og jeg beklager det, men jeg får så vondt av alle hunder som blir omplassert pga tulleting! Skaffer vi oss hund så har vi en forpliktelse vet jeg får mye pes nå, men ok! Beklager....


Sent from my iPhone using BV Forum mobile app

 

[Caressa]

Dette er ting som må vurderes når man tar det valget om å skaffe hund! Skjønner det kan være vanskelig, men jeg skjønner ikke hvordan man kan omplassere sin beste og mest lojale venn. Vet jeg setter ting på spissen nå og jeg beklager det, men jeg får så vondt av alle hunder som blir omplassert pga tulleting! Skaffer vi oss hund så har vi en forpliktelse vet jeg får mye pes nå, men ok! Beklager....


Sent from my iPhone using BV Forum mobile app

Nei, er helt enig med deg Husdyr er dessverre for mange "bruk og kast" :-( er av akkurat samme oppfatning. Men noen ganger så kommer det ting i veien og situasjoner som man ikke har noen kontroll over. Når vi fikk vår elskling så var det både gjennomtenkt og planlagt, og situasjonen var en ganske annen. Men så skjedde det ganske drastiske forandringer som vi ikke hadde regnet med, som har gjort at vi ikke får gitt henne det hun behøver. Mener også at det er fælt å omplassere pga "tulleting" når man faktisk kan få det til å fungere. Men her er det mer enn en faktor som spiller inn, og det er ikke tulleting altså!

Blir litt lei meg av at du virker å være av den oppfatning at jeg vurderer omplassering uten grunn og ikke forstår ansvaret vi har etc. For vi har brukt tusener på trening og prioriterer henne så langt det lar seg gjøre, og hun er en så stor del av familien vår. Dette er ufattelig tungt valg og det river i sjela mi at vi kanskje må gi henne bort,samtidig som at jeg har dårlig samvittighet konstant.
Jeg sliter hardt med dette, og ville derfor høre hvordan andre har klart å takle det valget. Det å få høre at du ikke skjønner hvordan man kan gjøre noe sånt etc gjør bare at jeg føler meg enda verre innvendig og dette var ikke ment som noen tråd om andres meninger om å omplassere.

Du kjenner ikke vår situasjon, og hadde du gjort det ville du visst at denne hunden står høyere hos meg enn mange andre for å si det slik. Vi har ett så tett bånd, og derfor er det veldig hardt Men vi må tenke på alles beste, både oss selv, barna, og hunden. Og derfor er det noe vi vurderer, ja.


Sent from my HTC One X+ using BV Forum mobile app

 

[kattemamma]

Takk for at du deler erfaringer nettopp det som er her og, og den dårlige samvittigheten gnager hver dag og problemene med mennesker er ett problem, og må trenes, og vi har ikke fått det til å strekke til håpløst med besøk nesten! Hun er veldig skeptisk og knyttet til "flokken", beskyttende. Men godt å høre at du hadde en god opplevelse med å omplassere Hvor lang tid tok det før savnet ble mindre og lettere?hadde du noengang dårlig samvittighet for å ha gjort det? Føler meg så ussel om vi "forlater" henne men det går jo ikke slik det er nå. Huff, er så vanskelig dette her, blir jo like glad i de firbeinte som de tobeinte <3

Sent from my HTC One X+ using BV Forum mobile app

Det tok vel egentlig mange år før savnet ble helt borte, uten at jeg helt kan si hvor mange. Nå er det over 10 år siden, og nå kan jeg si at jeg ikke føler noe savn For min del ble det jo lettere siden han fikk en ny familie veldig fort og som jeg fikk besøke og fikk se at han hadde det bedre der enn hva jeg kunne tilby. Så det var jo bare for meg det gjorde vondt. Jeg angret ikke, eller hadde dårlig samvittighet, siden jeg visste det var det riktige valget. Nå var han "verdens beste hund" (selvsagt ), veldig tillitsfull, snill, godt gemytt, og den familien han havnet hos ville egentlig ha en valp men falt altså pladask for en femåring.

 

[*Høna*]

Vi omplasserte hunden vår for 2,5 år siden. Vi valgte helt feil rase da vi skulle kjøpe hund, en beagle, som ikke ble brukt til jakt og ikke var vi særlig aktive (vi skulle egentlig ha en sofahund, men min mann ville gjerne ha en beagle, og vi leste flere steder at beagler var fine sofahunder- MEN da måtte de få den treningen og stimuleringen de trenger, det gjorde den ikke. Det endte med en hund som hele tiden bar preg av at han var understimulert, han stresset hele tiden og det ble mye kjeft og mas.
Etter Benjamin ble født ble det enda mindre tid til hunden, så til slutt bestemte vi oss for å omplassere Nemo, både for hans del og vår. Det skal også sies at jeg helt fra han var liten var litt skeptisk til han, jeg følte hele tiden at jeg ikke kunne "stole" på han, vet man aldri skal stole 100% på en hund, men jeg turte ikke snu meg fra Benjamin når Nemo var i samme rom (vi hadde et par episoder før Benjamin ble født hvor han knurret og gikk til "angrep" pga noen hundebein).
Vi brukte foreningen for omplassering av dyr, Nemo flyttet først til en jente i Oslo, det var så forferdelig å levere han, selv om jeg visste at det var det riktige for alle var det så vondt. Etter 1 helg ringte jenta og sa at det ikke fungerte fordi han bare bjeffet når hun ikke var hjemme og hun hadde fått nabovarsler (hun bodde i en blokk), vi måtte derfor reise og hente han igjen. Da fant vi ut at vi skulle prøve igjen fordi vi orket ikke gå gjennom det en gang til, det gikk bra en stund men etter ca 6 mnd var vi tilbake til start, bare kjeft og mas.
Da tok tanta til mannen min han til seg, hun bor i nord-norge og har ikke så veldig mye kontakt med familien, hun er veldig glad i hunder så vi visste at han ville få det bra der. Da han hadde bodd der i litt over 1 år bet han en 3 åring i ansiktet og ble avlivet, jeg vet ikke omstendighetene rundt dette, vi fikk bare beskjed om at han ikke levde lenger et par mnd etter han døde.

I dag er jeg ikke i tvil om at vi gjorde det riktige da vi valgte å gi han fra oss!