Uff det hørtes ut som en fryktelig vond opplevelse, kjære degjaaa altså jeg tar heller de tankene og bekymringene nå, enn å plutselig få alt etter at lille nurk har kommet til verden!
Det var ikke overskyggende altså, men tungt nok - og jeg tror for min del at det ikke hadde blitt så tungt dersom jeg hadde tenkt litt og jobba med meg sjøl rundt de tankene mens jeg var gravid og. Man er jo ganske følelsesmessig sårbar rett etter fødsel.
Og så tror jeg at noen bekymringer blir det vel sikkert gjennom hele livet, uansett, som forelder. Og det er jo ikke bra med bekymringer som får for stor plass, absolutt ikke hyggelig med den typen angst uansett når det er. Men så lenge det bare er litt innimellom og man greit får roa seg ned tror jeg faktisk det er et godt tegn - det er jo et tegn på at man tar inn over seg ansvaret, og innser at man har litt å lære. Det tror jeg er et veldig godt utgangspunkt som forelder!
