Har dere fortalt noen at dere prøver?

M

Moderator Stine

Guest
"Foreningen for ufrivillig barnløse (FUB) anbefaler at hvis du er i tvil om du vil gjøre andre kjent med problemet, kan du fortelle det til én venn eller ett familiemedlem som du stoler på, og som du vet kan holde på en hemmelighet. De fleste vil oppleve en lettelse ved å få snakke med noen om dette. Erfaringene du gjør i den første samtalen vil fortelle deg om du skal innvie flere etter hvert."


Les mer her:
http://www.babyverden.no/Prover/Helse/Skal-vi-fortelle-at-vi-prover/
 
Vi har endt opp med å være helt åpne, og er veldig fornøyde med det. Har sluttet å synes at dette er flaut, det har blitt en helt naturlig del av oss. Når andre snakker om sine barn, så snakker vi om barnløsheten vår... Og vi velger helt selv om/hva/hvor mye vi vil si ved hver anledning, og det er helt greit for oss å si at vi ikke orker å snakke om det akkurat nå. Vi har makten selv på en måte. Men det har tatt tid å komme dit altså... Vi er åpne med slekt, venner og kollegaer, og folk vi møter på vår vei. Utrolig hvor mye omsorg og medfølelse vi får<3 Det kan jo skje at noen er tankeløse, men da pleier jeg å tenke at de ikke kan vite bedre. Noen av dem som har kommet med negative bemerkninger, har etter litt tid snudd - vi lærer jo alle noe nytt av det som er fremmed og skummelt.
 
Nei, jeg er ikke åpen om det. Da kommer folk bare til å jakte på symptomer på at jeg er gravid. Dèt orker jeg ikke. Syns folk generelt har veldig lite forståelse for det å være ufrivillig barnløs. Sikkert fordi det er en så privat ting, private ting er ofte tabu. Sånne som meg som ikke er åpne bidrar jo dessverre bare til å forsterke tabuet da... Skal snakke helt åpent om det den dagen jeg har fått de barna jeg ønsker meg.

Èn av venninnene mine vet det.
 
Vi har vært åpne om det fra starten og jeg synes det har vært en lettelse fremfor å være hemmelighetsfull og finne på ting i forbindelse med jobb feks. Jeg har aldri opplevd noe negativt med det, heller det motsatte. Mange er veldig nysgjerrige og har mange spørsmål og det synes jeg er bra. Enkelte har også åpnet seg og fortalt at de også er i prosessen, men ikke har noen å snakke med om dette. Alle er forskjellige, men for meg har det aldri vært noe tema å tie det ihjel. Igår så en barnehagepappa på magen min og sa "jasså, hva har du drevet med da?" -Har vært en tur på Riksen, svarte jeg og så ble det litt stille ;-) Han har adoptivbarn selv så jeg tipper han skjønte hva jeg mente.
 
Vi har valgt å være åpne om det og jeg er glad for det. Både under hormonkjøret og når det dessverre endte i SA så er det godt at de rundt vet hvorfor jeg ikke er helt på plass. Opplever også at noen åpner seg og forteller om sitt og ellers at det er veldig lit kunnskap om det og det synes jeg er ganske trist når det faktisk er såpass vanlig som det er.
 
Vi var helt åpne om det den gangen vi var i prosessen. Den pågikk over flere år, så det var ingen grunn til å holde det skjult. Det gjorde det mye enklere både for oss selv og for de rundt oss at de visste, for da slapp vi å finne på unnskyldninger/løgner hver gang vi skulle opereres/til undersøkelse/kontroll osv. Fikk stor forståelse fra alle rundt oss, men hadde uansett taklet det godt om enkelte ikke hadde forstått. Selvsagt kan ingen andre enn dem som selv har gjennomgått noe lignende sette seg helt inn i alle følelsene og tankene man kan ha gjennom en slik prosess, men da var det opp til meg å fortelle om det om jeg/den andre parten ønsket det.
 
De på jobb vet det ikke. på grunn av mange negativa opplevelser i forbindelse med en graviditet som skjedde naturlig før jeg måtte operere bort eggleder har vi valgt å innvie bare en venninne av meg og et familiemedlem som bor i nærheten og kan være med på sykehuset hvis mannen ikke får fri til å være med på ultralyder og innsett. Ellers vil vi gjerne holde noenlunde skjult, for å miste i uke 12 var helt jævli når vi endelig hadde klart det og "alle" spurte hvordan det gikk med lille når den ikke var der mer. Det blir lettere å tenke og snakke om andre ting og fokusere på noe annet enn forsøk når folk ikke vet. Gir meg en mulighet til å slappe av og gjøre noe annet.
 
Har fortalt et par venninner og en god kollega bare. Orker ikke så mye spørsmål rundt det, eller medlidende blikk når andre blir gravide
 
I har vært åpne om hele prosessen hele veien... Det har vært godt og folk har forstått! Nå som vi endelig har lykkes er folk utrolig glade på våre vegne :) skulle dette vært hemmelig ville jeg tru alt hadde vært mye vanskligere og vi hadde ikke hatt noen og snakke med det om,.. Vi har fått høre av folk at det står stor respekt av oss som er åpne om prosessen og at dette kan hjelpe andre som også sliter!
 
Våre nærmeste vet hva som foregår, men har valgt å ikke være helt åpen da vi ikke orker spørsmål og nysgjerrige kommentarer fra alle. Vi har begge jobber hvor vi omgås med svært mange mennesker og ønsker ikke at alle skal vite. Det er en god støtte i å kunne snakke om det til de nærmeste, også for å slippe lurerier og hvite løgner hver gang vi skal avgårde og trenger hundepass ;)
 
Jeg har i utgangspunktet valgt å holde det hemmelig, men nå er det en del som vet om det. Spesielt fordi jeg bor så klønete til, at det krever mye logistikk. Selv om mange nå vet at jeg prøver, kommer jeg nok til å fortsette å prøve å holde detaljer om fremtidige forsøk for meg selv.
 
Har bare sagt det til mamma og noen gode venninner, og en kollega.
Men sambo har ikke sagt det til sin mamma eller familie og jeg tror ikke han vil det heller. Jeg skulle gjerne snakket med svigermor om det, men føler at sambo bør få ta den avgjørelsen. Det er ikke lett for ham, og han liker ikke snakke om sånt . Jeg er veldig glad jeg har noen å snakke med. Spesielt kollegaen min :)
 
Jeg har sagt det til ganske mange, men er ikke helt åpen om det til alle. Vi er ikke i gang enda, men jeg tror ikke jeg vil at alle som vet at vi skal til samtale skal vite detaljene om når alt skjer. Ser for meg at det kan bli litt slitsomt med andres spenning/nysgjerrighet/håp/skuffelse om det ikke går veien.
 
Jeg har sagt det til ganske mange, men er ikke helt åpen om det til alle. Vi er ikke i gang enda, men jeg tror ikke jeg vil at alle som vet at vi skal til samtale skal vite detaljene om når alt skjer. Ser for meg at det kan bli litt slitsomt med andres spenning/nysgjerrighet/håp/skuffelse om det ikke går veien.
 
Jeg har sagt det til noen av venninnene mine, men mannen vil helst ikke at folk skal vite, så de fleste vet ikke hos oss. Tror han synes det er flaut at vi ikke klarer det selv..
 
Back
Topp