Happy ending av seg selv - men følelser å fordøye i etterkant

En tråd i 'Vi som har prøvd lenge (over 1 år)' startet av verpesyk, 24 Okt 2019.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
Tags: Add Tags
  1. verpesyk Elsker forumet ❤ Aprilbarna19 ❤ Sensommerbarna 2016

    Vi prøvde i nærmere tre år før vi ble gravide, og hadde da vært gjennom en runde IVF, uttak, innsett, ble ikke gravid og hadde ingen på frys. Ventet på ny runde. Det er nå fire år siden i disse dager at jeg holdt på med medisinene, og jeg ble sittende i dag å se på bilder. Mannen min taklet ikke prøverørsforsøket noe bra, og prøvde blant annet å stikke av fra meg da vi var på vei til samtale i Porsgrunn høsten 2015. Tenker på hvor nære jeg var til å gi opp, og faktisk gå fra han da han var så uvillig. Jeg hadde vært til lap den sommeren og fått konklusjon uforklarlig kvinnelig infertilitet, mens han hadde fått nedsatt sædkvalitet (nok antall, men få som svømte rett). Klarte oss gjennom en tøff høst da, og mannen har i ettertida sagt at han er glad det ikke ble IVF-barn for usikkert om han kunne elsket de like høyt, og det er det som gjør at jeg mister litt respekten for han den dag i dag :-(

    For vi ble nemlig naturlig gravide en mnd etter mislykket forsøk! :eek: Har en gutt som nettopp ble tre nå i høst. Og da tenkte jeg selvfølgelig at vi ikke burde vente for lenge med å prøve på neste for det ville kanskje ta tid, men det gjorde det faktisk ikke, for neste gutt satt på pp uten noe hjelp (eller brukte conceive plus faktisk da fra Komplett Apotek).

    Nå sitter jeg her altså med to flotte gutter, og tenker på den høsten med prøverør og de tunge årene før :( Tenker på at jeg aldri helt har funnet tilbake til mannen slik vi en gang hadde det. To tøffe svangerskap, første kostholdsregulert svangerskapsdiabetes og den siste ganga ble det insulin. Igangsatte fødsler, og to vanvittige fine gutter! Jeg har vært heldig!!! En dag skal jeg fortelle om det vi var gjennom, og håper en dag jeg om mannen kan prate mer om det enn vi har gjort til nå. Han bli nesten «grå» og sint av å snakke om IVF :( Sier at jeg tok feil for vi kunne jo få!

    Noen flere som har vært gjennom noe lignende?
    Føler meg litt stuck i memories! :(

    Vil ikke virke utakknemlig for jeg har jo vært heldig, men prosessen med UFB ødela noe mellom oss som par, selv om jeg tror selv det har gjort meg sterkere som person!
     
    • Hjertelig Hjertelig x 3
  2. Babydrøm2020 Elsker forumet ❤️ Augustlykke 2020 ❤️

    Så hyggelig at du har fått to fine gutter. Vanskelig å råde deg til hva du bør gjøre med mannen, men tenker jeg kanskje ville snakket med han og si at du reagerte litt på utsagnet hans og lurte på hvorfor han ikke ville hatt et IVF-barn? Sett fra utsiden vil jeg nok tro at det bare er tøft for menn å få vite at svømmerne er av lavere kvalitet. At de kanskje føler seg litt mindre mann og at de ikke får snakket om det med de andre gutta, fordi menn ofte ikke snakker sammen om sånt. Kanskje han har litt stolthet i å kunne si at barna var lagd naturlig og ikke med IVF?

    Min mann syntes det var ganske tøft da han skulle teste sin sædkvalitet, og selv om han bare var rett under referanseverdien, så brukte han litt tid på å fordøye resultatet. I tillegg ser jeg også at menn som gjør jenta gravid på første syklus føler seg ganske stolt fordi de har gode svømmere og er skikkelig «mann» som fikk det til med en gang.

    Dette er bare mine erfaringer og tolkninger selvfølgelig og er ikke sikkert det har noe med din situasjon å gjøre, men oppsummert ville jeg tenkt at det viktigste er å prate sammen om hva man føler og tenker.

    Håper dere finner ut av det ❤️

    PS. Jeg tror dere har vært igjennom noen tøffe år med prøving og så to små barn, og har hørt en fertilitetspodkast om at mange som har prøvd lenge føler de må være lykkelig når det først går, men at det veldig vanlig å være sliten av det man har vært igjennom og at man har dårlig samvittighet for å ikke være lykkelig med en gang. Særlig når folk sier «nå må jo du være så lykkelig som har fått det til» og man føler kanskje et press på at man bør være lykkelig ☺️
     
    • Enig Enig x 1
  3. Miss_30 Forumet er livet Septembergull'17

    For en dust. Vi måtte ha IVF med yngste og samboer sa til folk at det var pga meg. Det stemte ikke. Var pga begge, men mest han. Han har en tendens til å si sånne dumme ting som ødelegger mine følelser for han. Tar jeg det opp med han, så var det ikke sånn han mente eller så nekter han for at han har sagt det. Tar aldri selvkritikk og kan aldri innrømme noe. Veldig irriterende!
     
  4. verpesyk Elsker forumet ❤ Aprilbarna19 ❤ Sensommerbarna 2016

    Rart det skal være så vanskelig å si at det er pga seg selv :( og da tenker jeg at man like gjerne kan holde det helt skjult, feil å gå rundt å si det var bare pga deg :eek:
     
    • Enig Enig x 1
  5. verpesyk Elsker forumet ❤ Aprilbarna19 ❤ Sensommerbarna 2016

    Jo, kanskje noe der, han har jo blant annet sagt jeg har ødelagt manndommen hans pga testingen :( og mitt ønske om den prosessen. Tror nok at han var veldig stolt da andre ble til så raskt, og da kommer igjen mange og sier at jeg sikkert bare har stresset første gangen, legger skylden på meg..... For jeg har aldri sagt om hans sædkvalitet til noen :( så da er det liksom nærliggende å tro at det var pga meg plutselig.

    Og er nok veldig noe i det, at man føler man må være så SYKT lykkelig liksom, og for meg endte det med førstemann med en skjult fødselsdepresjon jeg gjemte for meg selv for skjemtes så over at jeg ikke var så lykkelig som jeg burde, kom til overflaten i svangerskap nummer to så heldigvis har jeg ikke følt ting så tøft denne gangen. Og ja, skjems jo nesten med å legge ut innlegget her for jeg vet jeg bør være lykkelig liksom, men tror kanskje flere vil kjenne seg igjen på en måte her :)
     
  6. Babydrøm2020 Elsker forumet ❤️ Augustlykke 2020 ❤️

    Huff, det var jo virkelig ikke noe hyggelig sagt av mannen din. Du skal IKKE føle på at det er din skyld på grunn av stress eller at du har ødelagt manndommen hans. Jeg blir faktisk skikkelig provosert selv når folk vi snakker med om at vi har prøvd en liten stund (bare et halvt år) sier at vi bare må senke skuldrene og stresse litt mindre. Som regel er det hormonubalanse/mangel, endometriose, PCOS eller sædkvalitet som gjør at det er vanskeligere for noen å bli gravid enn andre, det er ikke stress som gjør det. Vil jo tippe alle i utgangspunktet er like (lite) stresset ved første forsøk for da antar man jo at alt er i orden - så hvorfor går det for noen og ikke andre da? Har i tillegg hørt en podkast fra babyverden om en forskning i USA på stress, som viste at det ikke hadde en betydning.

    Trist at han var valgt å legge skylden på deg i en tid som er vanskelig for begge, i stedet for at man har vært et team og stått i det sammen. Men det har vel kanskje vært tøft for han og så har han valgt en dårligere måte å håndtere det på. Hva med å snakke med noen profesjonelle om dette? Har hørt om flere som har gått til psykolog eller parterapi har fått skikkelig god hjelp.
     
    • Enig Enig x 1
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  7. verpesyk Elsker forumet ❤ Aprilbarna19 ❤ Sensommerbarna 2016

    Ja, veldig frustrerende at folk antar ting som de ikke har villeste anelser om! Og da jeg faktisk ble gravid første gang har jeg vel aldri vært mer stresset, for da stod vi jo på vent mellom to forsøk!!! :eek: Skulle gjerne hørt den podkasten!!!

    Dette var et tema jeg snakket med jordmor jeg gikk til før forrige fødsel, sa jeg hadde hadde en fødselsdepresjon med første barn jeg ikke skjønte var der før etter maaange måneder, og snakket gjennom masse og hun sa det kanskje kunne påvirket meg at vi slet med ting høsten før, og foreslo også familiesenteret, men problemet er at mannen ikke kan se det er et problem for vi har da to barn og alt er jo fint liksom...... Er jo «for GOD sick» en skam om vi skulle oppsøkt hjelp for å prate om høsten 2015.... :( men har håp om at jeg kommer over dette også. Vært i tankene min hver høst siden 2015, og bare vi bikker nyttår så bedres det. Hvem vet, kanskje det vil bli sånn for alltid.
     
  8. Tigerbaby Forumet er livet Tilgangsansvarlig Himmelbarn Oktoberlykke 2019 Novemberbarna 19 Assistert-jentene

    Uff det var vondt å høre, måtte lese det for mannen også, og her får du virkelig medfølelse :Heartred
    Det er ikke en selvfølge at man er superlykkelig og ikke har det vondt når man får barn selv om de er kjempeønsket, men man får alltid høre at man skal være takknemlig og whatnot!
    Synes det er skikkelig dårlig gjort av mannen din å si at han ikke hadde vært like glad i ivf-barn som ikke-ivf-barn, det kjente jeg at provoserte meg skikkelig!

    Vi er enige om at vi kommer aldri til å legge skjul på at frøkna er ivf-barn hverken til henne eller dem rundt oss, fordi den prosessen har gjort mye med oss, vi har hatt oppturer og nedturer. Når jeg forteller om veien hit vi har kommet så blir folk veldig overrasket, og det er mer medfølelse når jeg har dårlige dager og er nervevrak i redsel for at noe skal skje.. fordi det gjør noe med forholdet, absolutt, og oss som mennesker.. men her virker det vel egentlig som om mannen din også sliter med noe har kanskje skulle hatt noen å prate med om, fremfor å holde det inne?
     
  9. Bruspulver Forelsket i forumet

    Menn altså...
    Men må spørre, er mennene deres "yngre"?
    Jeg synes, det er helt merkelig at en faktor man ikke kan gjøre noe med (lav spermkvalitet ) skal ha så mye å si.
    Men det går jo igjen.

    Min mann på 36 var ikke vanskelig på å ta testen. Og tror han hadde handlet et dårlig resultat greit. Da hadde vi en grunn. Men merket at han på en måte var litt stolt da prøvene kom tilbake normale.

    Jeg snakket en del om adopsjon, og det slet han med å forholde seg til. At han ikke hadde blitt like glad i det barnet.
     
  10. verpesyk Elsker forumet ❤ Aprilbarna19 ❤ Sensommerbarna 2016

    Takk for medfølelse. Av og til tenker jeg at jeg har vært den urimelige som ønsket å gå den veien når han ikke ville, og mulig vi bare skulle skilt lag, men er jo glad i vi ikke gjorde også! Men vondt å vite at det lille frøet jeg fikk ha inni meg den korte stunden og som dessverre ikke ble noe av skulle vært mindre verdt i hans øyne enn guttene vi har fått. Tenker så på hva det ville blitt om det hadde fått være der, men vet også da at vi ikke hadde hatt vår fantastiske treåring....

    Tror det er lurt å være åpne med barnet om IVF. Kjenner ei som ikke hadde sagt det da jenta ble 10 :eek: Lettere å vite hele veien tenker jeg :) Viser bare hvor mye dere ønsket henne! Skjønner godt din redsel, satt selv med den følelse til jeg hadde første gutt i armene!!!! Vi er ulike, og jeg er nok mer tilhenger av å prate gjennom ting enn min mann...
     
  11. verpesyk Elsker forumet ❤ Aprilbarna19 ❤ Sensommerbarna 2016

    Min mann var 35 år det året vi holdt på med IVF og jeg ble 29 år senere den høst.

    Er 39 og 32 nå (blir 33 straks) :)

    Så i den tiden vi strevde var han mellom 33-35 år.
     
    • Liker Liker x 1

Del denne siden