Hehe.... artig emne det der egentlig... For å få si det først som sist; Nei, jeg ville ikke vært foruten jentene mine for alt i hele verden! Så har vi det på det rene [:D]
Hva tenkte jeg når jeg så 2 spirer på UL-skjermen.... Jeg sa "Herregud" og "FY FAEN" og holdt kjeft i 15 minutter. Legen måtte tilslutt spørre om det gikk greit med meg og om hun skulle ringe mannen min[:D] Nå hører det til historien at jeg var sikker på at jeg hadde hatt en SA, og var innstilt på at jeg ikke var gravid i det hele tatt. Og da er sjokket stort når du ikke bare er gravid, men venter 2[:D]
De neste 2 ukene var nå så som så... Mammapanikken grep meg den dagen jeg hadde positiv test, var plutselig ikke klar for å bli mamma etter 1 år med prøving og feiling. Og nå skulle jeg få 2.... Jeg grein mye de første ukene.... og var glad.... og grein litt til.... hehe... Heldigvis var samboeren min helt i skyene, og klarte å gi meg mot til å tro at dette skulle vi klare! Vi to sammen, 2 enebarn, skulle klare den lille utfordringen det er å få tvillinger[:D]
Vi har klart oss fint vi... Og jeg syns faktisk det er mest kos med jentene... Kanskje fordi magene deres har ordnet seg, de er mer fornøyde for tiden, og mammaen er så i ammetåken at hun ikke husker hvor for JÆ.... det var for bare noen uker siden[:D] Jeg skal innrømme at jeg har sittet med jentene på fanget og felt utrolig mange tårer. Tårer fordi jeg er lykkelig, tårer fordi jeg ulykkelig. Tårer fordi jentene har det vondt, gledestårer fordi Mathilde for første gang har sett Norah og sender henne det vakreste smilet som bare Mathilde kan[:)] Jeg har felt tårer fordi jeg har hatt skyldfølelse som rett og slett har revet meg opp innvendig. Skyldfølelse fordi jeg ikke klarte å holde dem lengre inne i magen. Skyldfølelse fordi jeg ikke klarer å amme dem. Skyldfølelse når de har vondt i magen fordi det helt sikkert er noe jeg har spist...
Men alle tårene til tross, det er verdt det.... Fordi vi har så utrolig mye latter og glede. Livet vårt kunne ikke vært rikere akkurat nå. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det noe bedre, men legger til disse to diktene som forklarer mye hvordan jeg føler det:
There's two to wash
There's two to dry,
There's two who argue
There's two who cry.
One's in the mud
Having a ball
The other holds a crayon
Another marked wall.
Some days seem endless
My patience grows thin.
Why was I chosen
To be a Mother of Twins?
The answer comes clear
At the end of each day,
As I tuck them in bed
And to myself I say.
There's two to kiss
There's two to hug.
And best of all
There's two to love.
Listen, my friends and you will surely know
how parents survive with twins on the grow.
Day of leisure is now just a pleasant memory
when our double joy was born to us, you see!
One needs changing and the other to be fed;
the laundry to be done while they're in bed.
And a trip of any kind is a tale of it's own,
just getting them ready so we can be gone,.
Or do you remember when romance was once there?
Well, if I'm not too tired, tonight I might dare.
The grim I've told you, but please hear the other,
for such a wonder it is being a twin's Mother.
For along with the double trouble, it does so appear
comes plenty of double loving from those so dear.
And if people ask you, "how do you ever cope?"
Answer, "God sent a blessing and lots of hope."
Og nå sitter jeg og gråter igjen når jeg svarer på denne tråden....Linka, det er din feil[:D]
