Han viser NULL interesse... *oppdatert*

  • Trådstarter Trådstarter Byebye
  • Opprettet Opprettet
B

Byebye

Guest
Her kommer nok en sytetråd fra lille meg... Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre lenger...

sambo viser null interesse når det kommer til meg og babyen... jeg har tenkt at han kanskje trenger litt tid til å vende seg til tanken, men nå vet jeg ikke hva jeg skal tro lenger...

Jeg satt og snakka om fødselsforberedende kurs og det har jeg veldig lyst å gå på, men han gidder ikke å dra med meg for han mener at det ikke angår han i det hele tatt...

Han gidder ikke skaffe seg noe jobb her nede (flytter fra hammerfest til østlandet 1juni) fordi han har planer om å prøve å få seg jobb i hammerfest fra begynnelsen av september... så det vil si at om han får den jobben der oppe så er han borte nesten hele september, dvs han er ikke hjemme dagene før termin eller på termindatoen... Han vet dette godt selv og for meg så virker det som om han håper på å misse fødselen og det irriterer vettet av meg...

Sånn som ting er nå kunne jeg like godt vært alenemor... Han bryr seg jo ikke uansett så han er mer byrde enn støtte for meg...

Vurderer nesten å gå fra han, men det strider mot alt jeg står for... jeg vil jo jobbe med dette, men det nytter ikke når det bare er jeg som prøver og han ikke gidder å snakke me meg om ting en gang.... [:(]

Trur dere han "allerede har gått fra meg" ?


_________________________________________________________________________________--

jeg sa at om han ikke har tenkt å bry seg om oss og heller prioriterer en 2mnd jobb fremfor sønnen sin fødsel så syns jeg han kan bli i hammerfest... da sa han "jammen så tar jeg ikke den jobben da" med en kvass tone... jeg sa han var nødt å tenke litt på hvordan jeg føler det og sånn og da sa han bare "du tenker for mye" "du har det jo aldri bra" "ingenting er bra nok for deg"
jeg sa til slutt "jeg gidder ikke dette" og gikk opp...

jeg sa også at det hadde vært fint om vi kunne snakka normalt sammen om sånne ting, men han svarer bare med frekk tone og ser en annen vei...
 
Jeg har tenkt at jeg vil gi han fram til barnet er født, men jeg begynner å tvile... da jeg testa positivt var han kjempe glad, men det gikk ca 1mnd også ble han stille og totalt uinteressert...

Jeg orker ikke være alene om det med en mann ved min side... da vil jeg heller bare være helt alene... han skaper bare stoore bekymringer for meg sånn han oppfører seg...

At han driter i om han får blitt med på fødselen eller ikke gjør meg dritforbanna...

Og om det er noen i dette forholdet som har vært bekymra for om dette skal gå bra og om vi virkelig er klare for å få barn så er det meg... etter hans mening har han aldri vært i tvil om at dette er det han  vil...
 
[&o] Så trist....har du pratet med han om det? Han er ikke redd da??? For det å bli pappa, bli en familie...miste "sin" tid...redd for fødselen. Mange gutter som tenker sånn.
 
Det går ikke ann å prate med han om det... om jeg nevner noe av mine tanker og følelser så sier han bare "du tenker for mye" "slutt å tenke så mye, det er ikke bra for deg" osv... han ser ikke hva jeg mener...

Jeg har spurt han om det skremmer han med denne store forrandringa og sagt det skremmer meg, men han sier bare at det ikke skremmer han i det hele tatt...

Han er fast bestemt på å jobbe turnus sånn at han er borte fra meg 2uker i mnd og hjemme 2uker i mnd og for meg så virker det som om han vil det for å slippe å være sammen me meg...
 
Er lov å klage litt når du har en sambo som oppfører seg slik!! Synes du skal spørre han rett ut hva han vil også få en avklaring på de så slipper du hvertfall å gå slik du gjør nå!!
 
Jeg lurer på om jeg ska si til han at før han pakker tinga sine der i hammerfest så skal han tenke seg godt om hva han vil for hvis han ikke har tenkt å bry seg om meg og barnet så vil jeg ikke ha han her nede!!!
 
Synest du skal kreve å få vite hva han vil. Si at du ikke kan ha det lik som dere har det, og at du vil ha avklart det nå- og ikke når barnet er født!
Du må sette deg og barnet først, skape et godt liv for dere to! Er det i nærheten av familien din, uten ham så gjør det.
Ikke la barnet bli født inn i en dysfunksjonell familie med en ulykkelig mamma. Du kommer til å klare deg kjempe bra uansett!!!!![;)]
Synest samboeren din oppfører seg totalt UAKSEPTABELT!!!!![:@]
Stor klem
 
Jeg føler bare det er veldig vanskelig å si det til han for jeg begynner bare å gråte og da føler jeg at han kanskje ikke tar meg seriøst... 
 
Kjære søte snille deg... Du har krav på å få vite hva han føler.. Snakk skikkelig med han og be han om å være ærlig..

MEN, av erfaring vet jeg at det kan være litt vanskelig å knytte seg til et ufødt barn for mannen, første gangen... Min var heller ikke den mest begeistra, men det kom seg etterhvert som han kjente spark utenpå osv.. Jeg vet om mange menn som ikke klarer å forholde seg til barnet før det er ute, men da blir han superpappa![:)]

Ang dette med turnus er vel ikke jeg den rette å snakke med, da jeg er storfornøyd med at min man jobber turnus.. Vi har veldig godt av å være fra hverandre, misforstå meg rett [;)] Og jeg liker å være alene hjemme med Patrick... Jeg tror ikke det er for å være borte fra deg, men for å kunne være tilstede 24t i døgnet når han først har fri.. Han er faktisk mer hjemme av barnets våkne tid om han jobber turnus, en om han jobber dagtid [:)] Har han fri kan han også ta barnet om natten. Det kan man oftest ikke om man skal på jobb dagen etter [:)]

Ta et snakk med han, og finn ut hva dere vil. Det er nok det beste.. Masse lykke til! Klem
 
Jeg har vendt meg til tanken om at han ska jobbe turnus, men jobben han vil ha er en engasjement stilling... han har jobba et par mnd nå også tok det slutt nå og de starter opp for et par mnd igjen i september... greit for meg at han jobber turnus, men vil jo helst at han ska ha fast jobb så jeg har noe å forholde meg til... er så usikkert med sånne engasjement stillinger...
 
Uff, syns synd på deg:( Kanskje du kan vise han hva du har skrivd innpå her, og hvordan folk har reagert på det. Så kanskje han tar til vett og åpner seg litt opp. Eg ikke bra for verken deg eller den lille i magen at du går rundt med en slik ekkelt følelse i magen.. Du må nyte denne tiden, så lenge den varer! Og han må jo nyte den med deg:)
 
Klarforbaby: da hadde han blitt sint ass... jeg har prøvd en gang å skrive ned følelsene mine fordi jeg har syntes det har vært vanskelig å snakke om det ettersom jeg er så følsom at jeg bare begynner å grine, men da ble han bare sint og droppa å lese det... han sa at det ikke var noe vits å skrive ting når man kunne snakke...
 
Ja forstår den.. Men barn i hus er det veldig viktig med en fast inntekt og da.. Men hva jobber han med..? Kan han ikke f.eks få seg reisejobb i nordsjøen? Det er jo en mye bedre rotasjon også...!
 
uff[:o] vet ikke helt hva jeg skal si...
 
kan ikke være lett å være deg når han er sånn...
 
enn om du spør han rett ut om hva han egentlig vil? vet ikke om du har gjort det, eller om du får de svarene du ønsker....
 
sender deg en stor *KLEM*
 
Huff jeg skjønner du er lei deg altså. Har du snakket med han om hva du tenker og føler? Og hvorfor du føler på den måten? F.eks at du synes det er dumt det ang jobben. Jeg ville sakt det til han og forklart min side av saken og hvorfor jeg ser ting på den måten. De mannfolka tenker helt anneledes vet du [;)] Og hvis du ikke kommer noen vei med det så har du jo alltids kvinnelisten. Hehe.... Det enkleste er å få de til å tro at noe er dems ide, men egentlig så har du ledet han "rett" vei. Kanskje litt sleipt, men de må ledes noen ganger har jeg inntrykk av....! [:D]
 
ORIGINAL: MiniGull

Klarforbaby: da hadde han blitt sint ass... jeg har prøvd en gang å skrive ned følelsene mine fordi jeg har syntes det har vært vanskelig å snakke om det ettersom jeg er så følsom at jeg bare begynner å grine, men da ble han bare sint og droppa å lese det... han sa at det ikke var noe vits å skrive ting når man kunne snakke...


Hmm... Dumt av han å bli sint da, men kanskje han ble litt frustrert over å få vite fakta og ikke visste helt hvordan han skulle takle dette? Nå vet jeg jo ikke hvordan han er som person, men det er jo en mulighet at det var derfor han ble sint?
 
ORIGINAL: MiniGull

Det går ikke ann å prate med han om det... om jeg nevner noe av mine tanker og følelser så sier han bare "du tenker for mye" "slutt å tenke så mye, det er ikke bra for deg" osv... han ser ikke hva jeg mener...

Jeg har spurt han om det skremmer han med denne store forrandringa og sagt det skremmer meg, men han sier bare at det ikke skremmer han i det hele tatt...

Han er fast bestemt på å jobbe turnus sånn at han er borte fra meg 2uker i mnd og hjemme 2uker i mnd og for meg så virker det som om han vil det for å slippe å være sammen me meg...


Nå er kanskje jeg en ganske bastant dame, men det utsagnet der ville blitt det siste samboeren min hadde kommet med for å si det sånn. Før han hadde fått juling ...( ikke bokstavelig da, men det ville vært eneste alternativet hvis jeg ikke hadde hivi han ut)


Men vi jenter er også forskjellig , og det er jo ikke bare å gå fra noen når man er med barn.
Håper dette bare er en fase og at han kanskje bare er litt redd for forandringen som kommer osv.
Hadde jeg vært deg ville jeg vært litt kvass og satt det litt på spissen for å få hans oppmerksomhet, for så og si at det funker ikke sånn det er nå, så han får samle seg og si hva han egentlig tenker.
For selv om du ikke er typen som går fra barnefaren , så er det ikke verdt å være sammen hvis man er så ulykkelig. Og det blir jo bare verre hvis du skal hele tiden gå og håpe at det blir bedre men alltid får det slengt i fleisen.

Tror du må manne deg skikkelig opp og si det du har på hjertet, tross hva han prøver å stoppe deg med...for det kan jo ikke være noe særlig for han heller .
 
Stakkars deg. Synes det virker som om samboeren din er en bortskjemt drittunge. Nå vet ikke jeg hvor gamle dere er eller hvor lenge dere har vært sammen og om barnet var planlagt, men jeg synes ikke at noen fortjener ett liv med en som så tydelig setter seg selv foran deg og gir deg så lite støtte. Da vil jeg si at det er bedre å gå videre uten han, da vet du hva du har å forholde deg til og etterhvert kan du møte en som behandler deg som du fortjener. Håper du har en mor eller tante eller noen som står deg nær og kan støtte deg. Lykke til.
 
ORIGINAL: MiniGull

Det går ikke ann å prate med han om det... om jeg nevner noe av mine tanker og følelser så sier han bare "du tenker for mye" "slutt å tenke så mye, det er ikke bra for deg" osv... han ser ikke hva jeg mener...

Jeg har spurt han om det skremmer han med denne store forrandringa og sagt det skremmer meg, men han sier bare at det ikke skremmer han i det hele tatt...

Han er fast bestemt på å jobbe turnus sånn at han er borte fra meg 2uker i mnd og hjemme 2uker i mnd og for meg så virker det som om han vil det for å slippe å være sammen me meg...


Åhhh MiniGull!! Jeg syns dette var trist å lese, men jeg kjenner meg igjen litt også. Jeg og mannen min hadde det slik før vi snakket sammen om det. Men jeg syns likevel at det er ekstremt at han skulle ville ta en jobb hvor han må være borte på termindatoen!! Det er jo fullstendig uakseptabelt for meg i alle fall...
Min mann sier også slike ting som: du tenker for mye. Da sier jeg bare at det er han som ikke tenker nok![:@]
Jeg har en mann som ukependler pga jobben og det har tatt han litt tid å komme inn i dette med babyen og svangerskapet, men nå er han endelig der. Han var klar til å si opp jobben sin hvis de skulle være vrange ang UL og han ikke fikk lov å delta på det. Men jeg skal love deg at det tok tid før vi kom oss hit hvor vi er nå. Jeg følte at han var helt uinteresert på begynnelsen og sa ting til meg som fikk meg til å tenke at han ikke brydde seg i det hele tatt...Kanskje dere er der nå?? Kanskje han trenger litt mer tid enn min mann har trengt? Alle er jo forskjellige... Likevel så er det så rart at han skal være så vanskelig å snakke med da!! Han må jo åpne seg litt før eller senere. Får meg til å lure på hvordan dere hadde det før du ble gravid..var det slik da også?
 
Håper virkelig du finner ut av dette for deg selv og babyens del

Jeg har selv vært i et forhold hvor jeg skulle vente å se etter fødselen.

Det eneste jeg oppnådde var å bli enda mer deprimert, for det endte der for meg.


MEN, de er ikke lik disse karene heller, så jeg håper jo at det ikke er at han allerede er "gått fra deg", men at dere bare trenger å få pratet skikkelig ut.

KLem
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp