Han vil ikke gifte seg..

Millamillo

Elsker forumet
Januarskatter 2015
Hei.
Samboeren og jeg har vært sammen i snart 10 år. Vi bor på gård, jeg har en datter fra før og vi har ei sammen.
Gården kjøpte vi for 9 år siden, jeg eier ingenting her, annet enn de eiendelene jeg har kjøpt og tok med meg inn.

Det som gnager meg mest er at han nekter å gifte seg med meg. Han sier at han aldri skal gifte seg, ikke med noen.
Mens jeg har et stort ønske om et ekteskap der man kan føle seg trygg. Jeg ønsker ikke noe stort bryllup, kan godt gå på tinghuset for den del.
Men uansett hva jeg sier så nekter han.

På den andre siden så sitter min aller beste kompis og vil gi meg ALT jeg vil ha. En jeg har begynt å få følelser for de siste ukene, og som jeg vet elsker meg og vil gi meg et lykkelig liv.

Har ikke sagt noe om kompisen til samboeren, jeg vil ikke såre han.

Noen som har synspunkter på hva jeg bør gjøre? Er så lei av å føle meg ulykkelig og usett..
 
Elsker du samboeren din da, ønsker du å gifte deg med han og tilbringe hele livet med han? Eller ønsker du bare trygghet?

Det er veldig lett å tenke at gresset er grønnere på den andre siden, men det er ikke alltid det blir bedre av å skifte beite. Men du må nesten se i deg selv og velge det som gjør deg lykkelig. Det er ikke vits å bli værende hos noen bare for å gjøre det heller.
 
Vi har andre problemer enn bare det.
Jeg trenger nærhet og kos, han gjør ikke det. Vi kommuniserer dårlig, alt foregår på sms, stortsett.
Jeg elsker han, han er faren til barna mine, og jeg synes det er så forbanna vanskelig å skulle ta det valget om å flytte.. Mener ikke at giftemål hadde gjort alt bedre, der hadde det helt sikkert ikke. Men det er hovedgrunnen til at jeg nå tenker som jeg gjør..
 
Vi har andre problemer enn bare det.
Jeg trenger nærhet og kos, han gjør ikke det. Vi kommuniserer dårlig, alt foregår på sms, stortsett.
Jeg elsker han, han er faren til barna mine, og jeg synes det er så forbanna vanskelig å skulle ta det valget om å flytte.. Mener ikke at giftemål hadde gjort alt bedre, der hadde det helt sikkert ikke. Men det er hovedgrunnen til at jeg nå tenker som jeg gjør..

Da ville jeg nok hatt en skikkelig samtale med han om hvordan du har det. Og om han ikke vil høre, og ikke vil forandre på noe.. Da er det heller ikke noen grunn til å holde ting gående, synes jeg da.

Det er ikke bra å tvinge seg til å bli værende i et forhold for barna sin del heller, for de vil på sikt merke det. Mine foreldre ble skilt da jeg var 7, og jeg husker at det var trist og leit en liten periode. Men så gikk det over, mamma fikk en ny mann og jeg og mine søsken var hos faren vår annenhver helg. Og det fungerte godt for oss barna, og vi merket godt at mamma var mye lykkeligere.

Men prøv å åpne til en bedre dialog med samboeren din først.
 
Du vil egentlig bare gifte deg for å sikre deg eiendom?
Nei, jeg vil ikke sikre meg noe som helst. Og det har jeg sagt til han også, at for meg handler det mest om å føle tilhørighet. Og siden vi bor på gård så er det litt med at jeg gjør veldig mye gårdsarbeid her, og hvis han en dag plutselig finner ut at jeg ikke skal være her lenger så har jeg ikke krav på noe, det er odel på gården som yngste datteren har. Jeg har ingen mulighet til å opparbeide arv til mine barn pga det. Jeg får ikke kjøpe meg inn, og det er heller ikke aktuelt før vi evt er gift. Men for meg handler det mer om å være trygg.
 
Da ville jeg nok hatt en skikkelig samtale med han om hvordan du har det. Og om han ikke vil høre, og ikke vil forandre på noe.. Da er det heller ikke noen grunn til å holde ting gående, synes jeg da.

Det er ikke bra å tvinge seg til å bli værende i et forhold for barna sin del heller, for de vil på sikt merke det. Mine foreldre ble skilt da jeg var 7, og jeg husker at det var trist og leit en liten periode. Men så gikk det over, mamma fikk en ny mann og jeg og mine søsken var hos faren vår annenhver helg. Og det fungerte godt for oss barna, og vi merket godt at mamma var mye lykkeligere.

Men prøv å åpne til en bedre dialog med samboeren din først.
Mamma og pappa er også skilt, jeg var 12 da de skilte lag. Har hatt en fin oppvekst fordet jeg, selv om pappa valgte å flytte 100 mil lenger nord.
Men jeg er enig, jeg må leve mitt liv for meg selv, ikke for noen andre.
 
Nei, jeg vil ikke sikre meg noe som helst. Og det har jeg sagt til han også, at for meg handler det mest om å føle tilhørighet. Og siden vi bor på gård så er det litt med at jeg gjør veldig mye gårdsarbeid her, og hvis han en dag plutselig finner ut at jeg ikke skal være her lenger så har jeg ikke krav på noe, det er odel på gården som yngste datteren har. Jeg har ingen mulighet til å opparbeide arv til mine barn pga det. Jeg får ikke kjøpe meg inn, og det er heller ikke aktuelt før vi evt er gift. Men for meg handler det mer om å være trygg.

Dette er god grunn til å få ting på stell. Særlig om du legget ned arbeid og/eller penger i gården/huset, men egentlig uansett så lenge dere deler livet sammen.

Det blir litt anderledes på gård siden man ikke har mulighet til å kjøpe seg inn på samme måte som i en annen bolig. Jeg har et vennepar der de har en ekteskapsavtale om at hun eier mer og mer av gården etterhvert som tiden går. Dette fikk jeg inntrykk av at er normalt, og slik at ikke hun skal stå på bar bakke dersom de en gang f.eks skal bli skilt. Det handler om å ha sikkerhet dersom noe skal skje.

Håper det ordner seg for deg.
 
Dette er god grunn til å få ting på stell. Særlig om du legget ned arbeid og/eller penger i gården/huset, men egentlig uansett så lenge dere deler livet sammen.

Det blir litt anderledes på gård siden man ikke har mulighet til å kjøpe seg inn på samme måte som i en annen bolig. Jeg har et vennepar der de har en ekteskapsavtale om at hun eier mer og mer av gården etterhvert som tiden går. Dette fikk jeg inntrykk av at er normalt, og slik at ikke hun skal stå på bar bakke dersom de en gang f.eks skal bli skilt. Det handler om å ha sikkerhet dersom noe skal skje.

Håper det ordner seg for deg.
Takk.

Men vi er jo ikke gift, så jeg har ikke noen rettigheter uansett.
Men jeg er jo glad i han, så å ta det steget om å flytte er forferdelig tungt kjenner jeg
 
Takk.

Men vi er jo ikke gift, så jeg har ikke noen rettigheter uansett.
Men jeg er jo glad i han, så å ta det steget om å flytte er forferdelig tungt kjenner jeg

Dersom giftemål er uaktuelt for han må dere i det minste få på plass en skikkelig samboerkontrakt som sikrer deg noe vet et eventuelt brudd.

Dere må prøve å snakke om dette skikkelig, selv om det er vanskelig. Skjønner at det er en tung og vanskelig situasjon.
 
Hei.
Samboeren og jeg har vært sammen i snart 10 år. Vi bor på gård, jeg har en datter fra før og vi har ei sammen.
Gården kjøpte vi for 9 år siden, jeg eier ingenting her, annet enn de eiendelene jeg har kjøpt og tok med meg inn.

Det som gnager meg mest er at han nekter å gifte seg med meg. Han sier at han aldri skal gifte seg, ikke med noen.
Mens jeg har et stort ønske om et ekteskap der man kan føle seg trygg. Jeg ønsker ikke noe stort bryllup, kan godt gå på tinghuset for den del.
Men uansett hva jeg sier så nekter han.

På den andre siden så sitter min aller beste kompis og vil gi meg ALT jeg vil ha. En jeg har begynt å få følelser for de siste ukene, og som jeg vet elsker meg og vil gi meg et lykkelig liv.

Har ikke sagt noe om kompisen til samboeren, jeg vil ikke såre han.

Noen som har synspunkter på hva jeg bør gjøre? Er så lei av å føle meg ulykkelig og usett..

forstår jeg deg riktig at det er det at han ikke vil gifte seg at du ikke føler deg sett?
Et ekteskap vil i seg selv ikke gjøre at man føler seg trygg, annet enn økonomisk, men den tryggheten kan du også få ved dn samboer kontrakt,
 
Selv om man gifter seg så kan han kreve særeie. Man er ikke trygg selv om man er gift sånn sett. Svigers har vært gift med kun hverandre siden tidlig 80 tallet. De har ett hus ei hytte som svigermor har arvet. En av delene har Hu på særeie selv om svigerfar er den som jobber og holder alt vedlike. Selv om man er gift så er ikke sånt en selvfølge lengre. Ville nok heller mast om samboerkontrakt enn giftemål. Å gifte seg forandrer hverken følelser eller hvordan man snakker med hverandre.
 
Er klar over det at ting ikke blir bedre om man gifter seg. Det er andre ting som må på plass først..
Men det er en av tingene som plager meg, at han ikke vil gifte seg. For jeg vil jo veldig gjerne oppleve det, jeg vil jo gifte meg med han.. Og derfor er det ganske sårt at han ikke vil..
 
Er klar over det at ting ikke blir bedre om man gifter seg. Det er andre ting som må på plass først..
Men det er en av tingene som plager meg, at han ikke vil gifte seg. For jeg vil jo veldig gjerne oppleve det, jeg vil jo gifte meg med han.. Og derfor er det ganske sårt at han ikke vil..

Ta kontakt med familievernkontoret i kommunen din om dere ikke klarer å snakke om disse tingene sammen. Det er jo helt sikkert ikke bare det at han ikke vil gifte seg, men det blir toppen av kransekaka om jeg forstå deg rett. Da er det mange ringer med kransedeig samt noen smellbonbonner å ordne opp i før man kommer helt til bunns i ting.
Sorry metaforene her :p
Men jeg skjønner at det er kjipt å ikke oppleve at partneren vil de samme tingene som deg, når disse oppleves som en viktig del av forholdet. Det er best å ta tak i sånt før man lar det skure og gå for lenge. Inntil dere får tid til å snakke og nøste opp i ting, prøv også å se noen av de gode sidene som du også nevner. Jeg mener ikke at man skal se bort fra problemene, men når man står oppi ting og ikke umiddelbart får gjort noe med det, kan man få det bedre selv ved å tenke på det som også er bra.

Håper dere finner en løsning for alt sammen ❤️
 
Desverre er familievernkontorene korona-stengt.

Men jeg reagerer mest på at du har en bestekompis som elsker deg og vil gi deg alt du ønsker, aka ekteskap?

Det er ikke sunt for forholdet å gå med et sånt vennskap....
 
Desverre er familievernkontorene korona-stengt.

Men jeg reagerer mest på at du har en bestekompis som elsker deg og vil gi deg alt du ønsker, aka ekteskap?

Det er ikke sunt for forholdet å gå med et sånt vennskap....

Joda, men man kan jo bestille en time for å ha frem i tid, eller?
Regnet nesten med st de har avlyst alt nå, men det pleier å være noen ukers ventetid likevel.
 
Joda, men man kan jo bestille en time for å ha frem i tid, eller?
Regnet nesten med st de har avlyst alt nå, men det pleier å være noen ukers ventetid likevel.
Man kan nok det, eller, i alle fall prøve. De vet jo ikke når de kan åpne, men venteliste på et vis.
 
Desverre er familievernkontorene korona-stengt.

Men jeg reagerer mest på at du har en bestekompis som elsker deg og vil gi deg alt du ønsker, aka ekteskap?

Det er ikke sunt for forholdet å gå med et sånt vennskap....
Det er ikke bare det med ekteskap.. Men jeg snakker så utrolig godt med han, vi kan snakke om absolutt alt uten at det er noe problem. Det kan jeg ikke med samboeren min, han er fryktelig vanskelig å snakke med om alt.. Og det er noe jeg verdsetter høyt, at man har god kommunikasjon.
 
Det er ikke bare det med ekteskap.. Men jeg snakker så utrolig godt med han, vi kan snakke om absolutt alt uten at det er noe problem. Det kan jeg ikke med samboeren min, han er fryktelig vanskelig å snakke med om alt.. Og det er noe jeg verdsetter høyt, at man har god kommunikasjon.

Det går litt opp og ned i alle ekteskap. Før vi giftet oss syntes jeg det var lett å snakke med ham, senere har erfaringene vært blandet da livet går i bølger og daler. Det er ikke sikkert at den man kan snakke "lett" med om alt forblir slik. Men dersom jeg hadde hatt et slikt vennskap som du beskriver hadde jeg også vært forvirret med hensyn til hva jeg skulle gjøre.

Det viktigste er vel at du kan snakke med din mann åpent om hvor viktig ekteskap er for deg, og om du søker trygghet så støtter jeg deg fullt i det. Alle fortjener å ha en balansert grunnlag av trygghet i sitt forhold.

Det er lett å lete etter andre dører når en opplever at den døren en selv står ved er vrien å få opp. Bruk tid til å finne ut av dine følelser.
 
Back
Topp