Han klarer ikke ønske seg barnet ...

  • Trådstarter Trådstarter Livredd og alene
  • Opprettet Opprettet
L

Livredd og alene

Guest
Jeg har kjent barnefaren i 1 1/2 år, hadde et av og på forhold det første året. Siden mai har vi vært sammen fast. Han var min bestevenn og en fantastisk støtte igjennom tiden ut av et annet forhold.
Jeg har en datter på 7 fra før som forguder han.
Jeg fant ut 18 aug at jeg var gravid, ikke planlagt. Jeg har mistet et barn tidligere og hadde et ekstremt komplisert svangerskap da jeg ventet datteren min.
Da jeg var litt under 6 uker på vei sa han at han ønsket barnet, og et liv med meg, at det føltes riktig. Jeg sa jeg trengte å tenke mer, å han sa det var i orden.
Rundt uke 7 var jeg sikrere og begynte smått å se for meg et svangerskap igjen, denne gangen med en jeg følte meg 100% trygg på og som alltid har kunne veilede og rådføre meg da jeg har følt meg fortapt.
Nå hadde han ombestemt seg, utav deg blå sa han at det var feil å beholde, han var ikke klar, det måtte bort.
Jeg gråt å sa at jeg ville han skulle være klar over at jeg virkelig ikke ønsket å gjennomføre en abort, men om han ønsket det så var jeg ikke sterk nok til å gå igjennom svangerskapet alene, så da skulle gjøre det.
Jeg sa han måtte bli med til abortsamtalen, i håp om at han skulle endre mening. Han gjorde ikke det.
Jeg gråt resten av dagen, å fant ut samme kveld at jeg ikke klarte i gjennomføre aborten, at jeg skulle svelge noen piller som skulle ta liv av fosteret var utenkelig.
Han ble forbannet da jeg sa det å reiste bort den helgen.. Når han kom tilbake beklaget han å sa han var bare så redd, redd for at vårt forhold skulle bli dårlig, redd for å ikke bli en god nok far. Men han skjønte valget mitt.
Jeg ble veldig dårlig etterhvert, å kastet opp hver dag, og natt. Han holdt håret mitt, gav meg vann, leste på nett for å prøve å finne noe som kunne hjelpe meg. Var helt fantastisk. Så kom angsten hans igjen. Følte han ikke var bra nok for meg og at jeg aldri var fornøyd og bare klagde. Han reiste bort den helgen også. Forklarte at jeg var veldig fornøyd og at det kun er kvalmen som sliter meg ut, at han aldri måtte tvile på at jeg elsket han selvom jeg ikke var meg selv om dagen. Han skjønte det, å sa han trengte litt tid på å kunne vite hvordan han skulle håndtere alle mine svingninger. To uker senere, dvs forrige uke, vil han ha litt alenetid. Sa det var i orden. Ila den uka sa han først han følte seg usikker på mine følelser for han, etter han prøvde å presse igjennom aborten syns han jeg hadde blitt mer fraværende. Sa han misforstod meg, at det kun er elendig form som trekker meg ned. Så sa han at han bare klarte ikke å ønske seg dette barnet, uansett hvor mye han prøvde. Etter en lang samtale fredag ble vi enige om timeout over helgen. Søndag så kommer han å sier han vet ikke om han elsker meg lenger, å om vi noen gang hadde det bra. Han ønsker ikke at jeg skal være alene, men han vil ikke være sammen med meg.

Jeg er fortvilet, forvirret og ekstremt sårbar nå...jeg vet jeg har et langt å slitsomt svangerskap foran meg, å nå skal jeg igjennom det alene... Jeg gråter for datteren min som forguder han, og for at hun skal måtte dele mammaen sin. Jeg hater meg selv for å ha dratt henne inn i dette, å satt meg i en forferdelig håpløs situasjon. Jeg er 12 uker på vei i dag (tirsdag).
Jeg aner ikke hva jeg skal eller bør gjøre, skal jeg prøve å overtale han til å bli, eller skal jeg la han gå?!

Jeg har bare gråti siden torsdag, jeg klarer ikke glede meg over barnet i magen, jeg vet ikke engang om det vil gå bra. Og uansett utfall så skal jeg være alene.. Det er en uutholdelig tanke..
 
For meg så høres det ut som om han sliter med veldig mye usikkerhet. Hva med å foreslå å prøve ut parterapi?
 
Bestilte time hos Amathea i går, skal dit etterpå.. han sa seg frivillig til å bli med, men la til at han trodde ikke det hjalp noe. Det er som om jo tøffere jeg prøver å være å vise at det blir slutt, jo mer likegyldig blir han og trekker seg mer unna.
Spurte hva planen var, for han sier at kommer barnet til verden så vil han stille opp, han visste ikke. Han visste bare at han hadde det ikke bra nå, å han kunne ikke fortsette slik. Da blir det kun en mer tungvint vei å gå for å utsette ansvarsfølelsen i noen mnd føler jeg...
 
Jeg føler svarene ligger i ordene dine. Du bør ikke ta abort om ikke du er 100 % sikker. Da kommer du aldri til å tilgi deg selv eller glemme aborten hvis du egentlig ønsker å beholde. Du bør kanskje også tenke over usikkerheten hans. Er det egentlig trygt og stabilt ovenfor deg og datteren din når han er så opp og ned og frem og tilbake med hva han ønsker og hva han vil? Jeg tror du er sterkere enn du tror og jeg tror også at du er en utrolig flink mamma både for datteren din og den lille i magen. Hvis du ønsker å beholde babyen, er det ingenting som tilsier at det ikke skal gå. Dette klarer du, hvis det er dette du ønsker :) Sender deg en god klem, og så håper jeg det ordner seg for deg/dere uansett hva du velger å gjøre <3
 
Trist å lese...
Er nok mye usikkerhet, og han vet at livet hans vil forandre seg ... Men han forstår ikke at det er til noe myyyye bedre :-)

Hvordan gikk det på amathea?
 
Takk for lange og fine svar valget er tatt, fra før av.. Jeg klarte ikke abort, å nå er jeg bikket 12 uker. Jeg hadde innstilt meg på å aldri være gravid igjen, de to svangerskapene jeg har bak meg var forferdelige og den angsten hver eneste dag, å gråte meg i søvn fordi jeg er så redd for hver stikning og kynner.
Nå har jeg presset igjennom et uplanlagt barn, mot farens vilje.
Jeg gråter bare av å skrive dette.

Samtalen gikk greit, hadde ikke så store forventninger så kunne ikke gå så galt. Han stod på at han klarte ikke være der for meg. Selvom det gjorde han vondt, kanskje med tiden sa han.
Jeg fikk i hvertfall sagt tydelig i fra hva jeg følte. Å sa at jeg lot han være fremover, så fikk han ta kontakt hvis han ønsket det. Føler det blir feil at jeg skal prøve å presse meg på han når han sier han vil være uten. Så sier han i bilen på vei hjem at han ble så usikker av å være sammen med meg, han ville være med meg..

Står igjen å tenker, jeg lar han være for da er det lettere for han å komme over meg, mens mitt ønske er å være sammen med han...?
Er så vanskelig.. Men tenker at elsker han meg virkelig så vil han vel ikke kunne dytte det bort fordi jeg ikke er rundt ofte nok til å minne han på hvem han ble glad i..
Føler meg mer sårbar enn noen gang, men jeg er så sterk som jeg må være. Å jeg har ikke noe valg lenger, dette må jeg faktisk stå i med eller uten han.
 
Les boken slipp kjærligheten inn. Jeg hadde kjærlighet sorg da jeg leste den og den er virkelig verdt det. Tro meg. Er da man trenger det mest. Og fremtiden din er jo usikker i forhold til mannen men les den. Den er verdt det:-)
 
la han gå.. Det siste du vil er en barnefar som ikke ønsker det samme som deg. Tro meg, jeg har vært der.
Jo før jo bedre for deg og datteren din.
 
Hei!
Jeg bruker bare å være inne og lese på forumene, men denne gangen følte jeg at jeg måtte svare...

Jeg har selv vært i en lignende situasjon, og skjønner hvor fortvilet du må føle deg nå..
Noe som var til stor hjelp for meg var å gå en gang i uka gratis til ei som utdannet seg til psykolog gjennom jordmorsenteret. Det er vel ulike tilbud i ulike kommuner,men tror jordmor kan være behjelpelig, da de gjør mye for å forebygge svangerskaps- og fødselsdepresjon. Der var også tanken å inkludere bf i disse samtalene,da hun syntes det hørtes ut som han hadde fått panikk. Pga at han ikke behandlet meg så bra, ble dette likevel ikke noe av. Kanskje dere vil klare å komme dere gjennom dette sammen, og hvis ikke vil du få hjelp til å komme deg gjennom det alene.
Jeg fikk også gode venner gjennom en svangerskapsgruppe for alenemødre i regi av Amathea. Det føltes godt å ha noen som var i samme situasjon som meg selv, og jeg følte meg ikke lenger så alene

Andre sa til meg at jeg aldri kom til å angre på at jeg beholdt min datter. Det kan jeg dessverre ikke si at jeg aldri har gjort, men nå synes jeg at alt var verdt det å ha henne, jeg føler meg mye sterkere som person etter at jeg har klart å komme meg gjennom utroskap og brudd i svangerskapet, kolikk og søvnløse netter, trassaldern osv. alene! og jeg elsker virkelig datteren min over alt på jord,og vi har fått det veldig bra! nå har jeg verdens snilleste samboer og bonuspappa til datteren min, og vi gleder oss alle veldig til babyen vår kommer ❤️ Dette kan bli tungt til tider, men du vil komme deg gjennom det, og alt vil kok bli lettere med tiden Masse lykke til!
 
Du kan ikke tvinge noen til å bli med deg så tenker du må jo bare la ham få friheten sin og komme tilbake selv hvis han vil og du fortsatt kan stole på ham.... sender deg en god klem og alt blir bra:)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp