Hei!
Jeg opprettet en bruker her for første gang i dag. Trenger noen å dele vanskelige tanker med, og av ulike grunner er dette vanskelig både med sambo, venninner og familie.
Jeg nærmer meg 34 år, og begynner å kjenne på en sorg og bitterhet overfor sambo, noe som kjennes veldig vondt, da jeg samtidig elsker ham. Da vi ble sammen for nærmere 10 år siden, var jeg student, og han i jobb som ufaglært. Jeg var åpen med ham veldig tidlig om at jeg med stor sannsynlighet ville ønske meg barn, og han ga da uttrykk for at det var noe han også kunne tenke seg etter hvert.
Nå er status at jeg har vært i arbeid i ca. 5 år med god lønn, og han har grunnet mistrivsel med jobben han hadde i flere år, prøvd seg som student noen år, uten at han hittil har klart å finne et studium som fenger. Nå er planen at han skal gjøre et nytt forsøk, med et annet treårig studium som starter i høst (hvis koronatidene tillater).
Barneønsket mitt er voksende, og hans virker svinnende...
Jeg har de siste 3 årene tatt opp tema barn med ham, kanskje ca. 1-2 ganger per år. Ikke orket å gjøre det oftere, da han blir veldig fokusert på å prøve å finne argumenter for å ikke få barn, enn hva som kan være positivt. Dette gjør at jeg blir trist, og han trekker seg emosjonelt unna og sier lite.
Jeg opplever livssituasjonen vår som bra nok til å få barn, men forstår han helst ønsker at studium/jobb var mer avklart for hans egen del. Vi eier egen bolig, jeg har god nok inntekt til å forsørge oss begge når han studerer, selv om han etter eget ønske har hatt en deltidsjobb i tillegg. Vi har flotte familier som vil kunne stille opp om vi skulle trenge det. Vi er hjemmekjære, stabile mennesker, med mye kjærlighet å gi, slik jeg oppfatter oss...
Men. Han har endret seg en del de siste par åra, fra å være en voksen og ansvarsfull type, til en som ikke gidder å gjøre stort hjemme, og virker bitter på meg for at han kjenner seg avhengig av min inntekt. Jeg jobber 100%, og ofte gjør opp mot 90% av husarbeidet. Når jeg har prøvd på å prate om dette på en ryddig og hyggelig måte, og få ham mer på banen, reagerer han med å bli furtete og trekker seg fysisk vekk. Det gjør meg skuffet og trist, og setter meg i en situasjon der det blir helt fastlåst og jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, for det blir feil uansett.
Opprinnelig tenkte jeg (inni meg) at det viktigste for meg var å tilbringe livet med sambo,
ikke det å få barn. Begynner å bli usikker på det, og redd for at sambo aldri vil bli klar, eller at jeg vil være "for gammel" når han først blir det. Er også redd for at den han "har blitt" de siste ca. 2 årene er kommet fot å bli, istedenfor den fantastiske mannen han var alle åra før.
Kjenner en voksende bitterhet mot ham, som jeg frykter vil ødelegge forholdet på sikt om den får fortsette å vokse.
Aner ikke hva jeg skal gjøre.
Har noen råd? Både med hensyn til hva som kunne vært lurt med tanke på forholdet, og angående barneønsket mitt?
