Han er ikke klar, og klokka tikker

Emberella

Betatt av forumet
Novemberlykke2024❤️
Hei! :cat:

Jeg opprettet en bruker her for første gang i dag. Trenger noen å dele vanskelige tanker med, og av ulike grunner er dette vanskelig både med sambo, venninner og familie.

Jeg nærmer meg 34 år, og begynner å kjenne på en sorg og bitterhet overfor sambo, noe som kjennes veldig vondt, da jeg samtidig elsker ham. Da vi ble sammen for nærmere 10 år siden, var jeg student, og han i jobb som ufaglært. Jeg var åpen med ham veldig tidlig om at jeg med stor sannsynlighet ville ønske meg barn, og han ga da uttrykk for at det var noe han også kunne tenke seg etter hvert.

Nå er status at jeg har vært i arbeid i ca. 5 år med god lønn, og han har grunnet mistrivsel med jobben han hadde i flere år, prøvd seg som student noen år, uten at han hittil har klart å finne et studium som fenger. Nå er planen at han skal gjøre et nytt forsøk, med et annet treårig studium som starter i høst (hvis koronatidene tillater).

Barneønsket mitt er voksende, og hans virker svinnende...

Jeg har de siste 3 årene tatt opp tema barn med ham, kanskje ca. 1-2 ganger per år. Ikke orket å gjøre det oftere, da han blir veldig fokusert på å prøve å finne argumenter for å ikke få barn, enn hva som kan være positivt. Dette gjør at jeg blir trist, og han trekker seg emosjonelt unna og sier lite.

Jeg opplever livssituasjonen vår som bra nok til å få barn, men forstår han helst ønsker at studium/jobb var mer avklart for hans egen del. Vi eier egen bolig, jeg har god nok inntekt til å forsørge oss begge når han studerer, selv om han etter eget ønske har hatt en deltidsjobb i tillegg. Vi har flotte familier som vil kunne stille opp om vi skulle trenge det. Vi er hjemmekjære, stabile mennesker, med mye kjærlighet å gi, slik jeg oppfatter oss...

Men.
Han har endret seg en del de siste par åra, fra å være en voksen og ansvarsfull type, til en som ikke gidder å gjøre stort hjemme, og virker bitter på meg for at han kjenner seg avhengig av min inntekt. Jeg jobber 100%, og ofte gjør opp mot 90% av husarbeidet. Når jeg har prøvd på å prate om dette på en ryddig og hyggelig måte, og få ham mer på banen, reagerer han med å bli furtete og trekker seg fysisk vekk. Det gjør meg skuffet og trist, og setter meg i en situasjon der det blir helt fastlåst og jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, for det blir feil uansett.

Opprinnelig tenkte jeg (inni meg) at det viktigste for meg var å tilbringe livet med sambo, ikke det å få barn. Begynner å bli usikker på det, og redd for at sambo aldri vil bli klar, eller at jeg vil være "for gammel" når han først blir det. Er også redd for at den han "har blitt" de siste ca. 2 årene er kommet fot å bli, istedenfor den fantastiske mannen han var alle åra før.

Kjenner en voksende bitterhet mot ham, som jeg frykter vil ødelegge forholdet på sikt om den får fortsette å vokse.:sour::nailbiting: Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Har noen råd? Både med hensyn til hva som kunne vært lurt med tanke på forholdet, og angående barneønsket mitt?
 
Hei! :cat:

Jeg opprettet en bruker her for første gang i dag. Trenger noen å dele vanskelige tanker med, og av ulike grunner er dette vanskelig både med sambo, venninner og familie.

Jeg nærmer meg 34 år, og begynner å kjenne på en sorg og bitterhet overfor sambo, noe som kjennes veldig vondt, da jeg samtidig elsker ham. Da vi ble sammen for nærmere 10 år siden, var jeg student, og han i jobb som ufaglært. Jeg var åpen med ham veldig tidlig om at jeg med stor sannsynlighet ville ønske meg barn, og han ga da uttrykk for at det var noe han også kunne tenke seg etter hvert.

Nå er status at jeg har vært i arbeid i ca. 5 år med god lønn, og han har grunnet mistrivsel med jobben han hadde i flere år, prøvd seg som student noen år, uten at han hittil har klart å finne et studium som fenger. Nå er planen at han skal gjøre et nytt forsøk, med et annet treårig studium som starter i høst (hvis koronatidene tillater).

Barneønsket mitt er voksende, og hans virker svinnende...

Jeg har de siste 3 årene tatt opp tema barn med ham, kanskje ca. 1-2 ganger per år. Ikke orket å gjøre det oftere, da han blir veldig fokusert på å prøve å finne argumenter for å ikke få barn, enn hva som kan være positivt. Dette gjør at jeg blir trist, og han trekker seg emosjonelt unna og sier lite.

Jeg opplever livssituasjonen vår som bra nok til å få barn, men forstår han helst ønsker at studium/jobb var mer avklart for hans egen del. Vi eier egen bolig, jeg har god nok inntekt til å forsørge oss begge når han studerer, selv om han etter eget ønske har hatt en deltidsjobb i tillegg. Vi har flotte familier som vil kunne stille opp om vi skulle trenge det. Vi er hjemmekjære, stabile mennesker, med mye kjærlighet å gi, slik jeg oppfatter oss...
Men. Han har endret seg en del de siste par åra, fra å være en voksen og ansvarsfull type, til en som ikke gidder å gjøre stort hjemme, og virker bitter på meg for at han kjenner seg avhengig av min inntekt. Jeg jobber 100%, og ofte gjør opp mot 90% av husarbeidet. Når jeg har prøvd på å prate om dette på en ryddig og hyggelig måte, og få ham mer på banen, reagerer han med å bli furtete og trekker seg fysisk vekk. Det gjør meg skuffet og trist, og setter meg i en situasjon der det blir helt fastlåst og jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, for det blir feil uansett.

Opprinnelig tenkte jeg (inni meg) at det viktigste for meg var å tilbringe livet med sambo, ikke det å få barn. Begynner å bli usikker på det, og redd for at sambo aldri vil bli klar, eller at jeg vil være "for gammel" når han først blir det. Er også redd for at den han "har blitt" de siste ca. 2 årene er kommet fot å bli, istedenfor den fantastiske mannen han var alle åra før.

Kjenner en voksende bitterhet mot ham, som jeg frykter vil ødelegge forholdet på sikt om den får fortsette å vokse.:sour::nailbiting: Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Har noen råd? Både med hensyn til hva som kunne vært lurt med tanke på forholdet, og angående barneønsket mitt?
Kan han være deprimert? Han ønsket seg sikkert noe annet ennå være nesten avhengig av deg og din inntekt, og noe annet enn å være student og på søken etter noe som fenger osv.

Jeg tenker ærlig talt at dere må sette dere ned og snakke sammen. Dere må finne ut av dette. For du ønsker deg barn, og da må du nesten være med noen andre som ønsker barn.

Kan det være at han føler at ikke alt er på plass som gjør at han holder tilbake? At han føler han må ha fast jobb osv?
 
Den der er vanskelig!

høres ut som dere trenger å jobbe litt med kommunikasjonen, prate ordentlig å prøve å finne ut av status:Heartred håper for din del at han har lyst til å gjøre noen endringer med seg selv
 
Tenkte også i baner av mulig depresjon. Kanskje parterapi kunne vært noe! Kan ofte fungere fint for begge parter blir sett og hørt, og kan formulere ting på en god måte. Få en til å se annerledes på ting.

Ellers vil jeg si at det høres tøft ut. ❤ har du et sterkt barneønske ville jeg heller ikke ventet veldig mye lenger med å prøve. Så viktig å snakke godt om dette nå.
 
Her må du gå i deg selv og tenke over hvor gjerne du ønsker et barn... hvis svaret er at det er noe du virkelig ønsker så hadde jeg tatt en alvorsprat med han, så kan han velge om han ønsker å miste deg eller ikke
 
Tusen takk for støttende, fine og nyttige svar. Tror jeg må tenke litt i noen dager, og ta en ordentlig prat med ham. Gruer meg allerede. :sorry:

Tror kanskje jeg trenger at han kan forplikte seg til å satse på å bli prøver innen 12 mnd. Jeg er ikke en person som verken liker eller pleier å stille ultimatumer. Jeg må tygge på det litt.

Tror kanskje parterapi kunne vært en god idé, ja. Takk for tipset. Særlig hvis praten med ham ikke leder noe sted.

Men for alt jeg vet er jeg kanskje ikke lenger fertil allerede. :bored: Aner jo ikke... Aldri vært gravid før, men vært veldig nøye med hormonell prevensjon hele veien. Kanskje jeg burde undersøkt dette på en privat fertilitetsklinikk?
 
Tusen takk for støttende, fine og nyttige svar. Tror jeg må tenke litt i noen dager, og ta en ordentlig prat med ham. Gruer meg allerede. :sorry:

Tror kanskje jeg trenger at han kan forplikte seg til å satse på å bli prøver innen 12 mnd. Jeg er ikke en person som verken liker eller pleier å stille ultimatumer. Jeg må tygge på det litt.

Tror kanskje parterapi kunne vært en god idé, ja. Takk for tipset. Særlig hvis praten med ham ikke leder noe sted.

Men for alt jeg vet er jeg kanskje ikke lenger fertil allerede. :bored: Aner jo ikke... Aldri vært gravid før, men vært veldig nøye med hormonell prevensjon hele veien. Kanskje jeg burde undersøkt dette på en privat fertilitetsklinikk?

Man kan ta tester både hos fastlege(helt enkle prøver som fsh og amh som sier noe om kvalitet og kvantitet), ellers har man råd anbefales det f.eks spiren eller medicus. Da får du en ordentlig god sjekk på hvordan det står til :)
 
Jeg tror forøvrig ikke han er deprimert. Men jeg skjønner det kan virke slik, gitt endringene i hvordan han har det og oppfører seg. Skal høre med ham, dumt om jeg misser noe så viktig.

Ah, visste ikke at det gikk an å gjøre tester hos fastlege. Men går det an å få lov til å teste det selv om vi ikke er prøvere? Må jeg gå av p-pillen for å sjekke det?
 
Jeg tror forøvrig ikke han er deprimert. Men jeg skjønner det kan virke slik, gitt endringene i hvordan han har det og oppfører seg. Skal høre med ham, dumt om jeg misser noe så viktig.

Ah, visste ikke at det gikk an å gjøre tester hos fastlege. Men går det an å få lov til å teste det selv om vi ikke er prøvere? Må jeg gå av p-pillen for å sjekke det?

Optimalt skal man vel være av hormonell prevansjon i 3-4 uker for å ikke få falske verdier. Og ja, man får lov til å teste uten å være prøvere :)
 
Hei! :cat:

Jeg opprettet en bruker her for første gang i dag. Trenger noen å dele vanskelige tanker med, og av ulike grunner er dette vanskelig både med sambo, venninner og familie.

Jeg nærmer meg 34 år, og begynner å kjenne på en sorg og bitterhet overfor sambo, noe som kjennes veldig vondt, da jeg samtidig elsker ham. Da vi ble sammen for nærmere 10 år siden, var jeg student, og han i jobb som ufaglært. Jeg var åpen med ham veldig tidlig om at jeg med stor sannsynlighet ville ønske meg barn, og han ga da uttrykk for at det var noe han også kunne tenke seg etter hvert.

Nå er status at jeg har vært i arbeid i ca. 5 år med god lønn, og han har grunnet mistrivsel med jobben han hadde i flere år, prøvd seg som student noen år, uten at han hittil har klart å finne et studium som fenger. Nå er planen at han skal gjøre et nytt forsøk, med et annet treårig studium som starter i høst (hvis koronatidene tillater).

Barneønsket mitt er voksende, og hans virker svinnende...

Jeg har de siste 3 årene tatt opp tema barn med ham, kanskje ca. 1-2 ganger per år. Ikke orket å gjøre det oftere, da han blir veldig fokusert på å prøve å finne argumenter for å ikke få barn, enn hva som kan være positivt. Dette gjør at jeg blir trist, og han trekker seg emosjonelt unna og sier lite.

Jeg opplever livssituasjonen vår som bra nok til å få barn, men forstår han helst ønsker at studium/jobb var mer avklart for hans egen del. Vi eier egen bolig, jeg har god nok inntekt til å forsørge oss begge når han studerer, selv om han etter eget ønske har hatt en deltidsjobb i tillegg. Vi har flotte familier som vil kunne stille opp om vi skulle trenge det. Vi er hjemmekjære, stabile mennesker, med mye kjærlighet å gi, slik jeg oppfatter oss...
Men. Han har endret seg en del de siste par åra, fra å være en voksen og ansvarsfull type, til en som ikke gidder å gjøre stort hjemme, og virker bitter på meg for at han kjenner seg avhengig av min inntekt. Jeg jobber 100%, og ofte gjør opp mot 90% av husarbeidet. Når jeg har prøvd på å prate om dette på en ryddig og hyggelig måte, og få ham mer på banen, reagerer han med å bli furtete og trekker seg fysisk vekk. Det gjør meg skuffet og trist, og setter meg i en situasjon der det blir helt fastlåst og jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, for det blir feil uansett.

Opprinnelig tenkte jeg (inni meg) at det viktigste for meg var å tilbringe livet med sambo, ikke det å få barn. Begynner å bli usikker på det, og redd for at sambo aldri vil bli klar, eller at jeg vil være "for gammel" når han først blir det. Er også redd for at den han "har blitt" de siste ca. 2 årene er kommet fot å bli, istedenfor den fantastiske mannen han var alle åra før.

Kjenner en voksende bitterhet mot ham, som jeg frykter vil ødelegge forholdet på sikt om den får fortsette å vokse.:sour::nailbiting: Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Har noen råd? Både med hensyn til hva som kunne vært lurt med tanke på forholdet, og angående barneønsket mitt?


Hei :)

Det første jeg vil si, er at menn forstår ikke nødvendigvis så godt at damer ikke kan bli gravide for alltid. Her må du først få han til å skjønne, at med litt uflaks har du bare 3-4-5 gode år igjen.

Jeg har selv vært i en situasjon der jeg forsørget delvis min studentmann i 2 år, og han sier i ettertid at det sugde stort for han å måtte gjøre det, og det gikk veldig på stoltheten hans og han følte at det er hans jobb som mann og kunne forsørge meg. Hvordan skal han som mann kunne forsørge en hel familie om han ikke kan forsørge sin kone engang?
(Ikke sikkert mannen din tenker sånn, men i alle fall min erfaring med min, når han endelig åpnet seg om det)

Lykke til uansett :)
 
Jeg tenker som flere over her, at han lyder deprimert. Kanskje ikke klinisk/typisk, men det lyder som han mistrives med livet sitt og har gått inn i en bakevje hvor han ikke har det bra... Hvis jeg hadde hatt uendelig med tid i den situasjonen, hadde jeg villet pushe ham til å rydde opp, få det bedre og være en bedre versjon av seg selv først, og deretter at dette med barn på et tidspunkt hvor han har mer overskudd og tro på livet. Samtidig er det jo ikke sånn at man har uendelig med tid. Jeg er selv 34 og har ingen barn (enda)...

På den annen side synes jeg ikke at ultimatum er en grei kommunikasjonsform. Jeg kjente det veldig på kroppen for noen år siden hvor mannen ville ha meg til å garantere at jeg ville ha barn, mens jeg ikke klarte å love at den lysten jeg har trodd ville dukke opp faktisk skulle gjøre det. Opplevelsen av å måtte velge mellom ham og å love ham noe jeg ikke vet om jeg kan holde, var helt forferdelig. Jeg følte at jeg i praksis ikke hadde noe valg. Hvis han kun ville være sammen med meg om vi får barn (noe man aldri kan garantere uansett), ville det jo egentlig være et forhold på så dårlige premisser at jeg burde gå ut av det for å skåne meg selv. Jeg fortjener å være sammen med en som elsker meg for den jeg er, ikke for potensielle barn som vi ikke engang vet om vi kan få. Heldigvis klarte jeg å forklare ham det, og han gikk fra ultimatum til å erklære at han har et sterkt ønske om barn.

Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare dette på en måte som gir mening for den som er i den andre enden, men jeg kjente virkelig på at i en ultimatumsituasjon blir det feil valg uansett hva man velger. Så jeg anbefaler rett og slett ikke den veien fremover...
 
Hei! :cat:

Jeg opprettet en bruker her for første gang i dag. Trenger noen å dele vanskelige tanker med, og av ulike grunner er dette vanskelig både med sambo, venninner og familie.

Jeg nærmer meg 34 år, og begynner å kjenne på en sorg og bitterhet overfor sambo, noe som kjennes veldig vondt, da jeg samtidig elsker ham. Da vi ble sammen for nærmere 10 år siden, var jeg student, og han i jobb som ufaglært. Jeg var åpen med ham veldig tidlig om at jeg med stor sannsynlighet ville ønske meg barn, og han ga da uttrykk for at det var noe han også kunne tenke seg etter hvert.

Nå er status at jeg har vært i arbeid i ca. 5 år med god lønn, og han har grunnet mistrivsel med jobben han hadde i flere år, prøvd seg som student noen år, uten at han hittil har klart å finne et studium som fenger. Nå er planen at han skal gjøre et nytt forsøk, med et annet treårig studium som starter i høst (hvis koronatidene tillater).

Barneønsket mitt er voksende, og hans virker svinnende...

Jeg har de siste 3 årene tatt opp tema barn med ham, kanskje ca. 1-2 ganger per år. Ikke orket å gjøre det oftere, da han blir veldig fokusert på å prøve å finne argumenter for å ikke få barn, enn hva som kan være positivt. Dette gjør at jeg blir trist, og han trekker seg emosjonelt unna og sier lite.

Jeg opplever livssituasjonen vår som bra nok til å få barn, men forstår han helst ønsker at studium/jobb var mer avklart for hans egen del. Vi eier egen bolig, jeg har god nok inntekt til å forsørge oss begge når han studerer, selv om han etter eget ønske har hatt en deltidsjobb i tillegg. Vi har flotte familier som vil kunne stille opp om vi skulle trenge det. Vi er hjemmekjære, stabile mennesker, med mye kjærlighet å gi, slik jeg oppfatter oss...
Men. Han har endret seg en del de siste par åra, fra å være en voksen og ansvarsfull type, til en som ikke gidder å gjøre stort hjemme, og virker bitter på meg for at han kjenner seg avhengig av min inntekt. Jeg jobber 100%, og ofte gjør opp mot 90% av husarbeidet. Når jeg har prøvd på å prate om dette på en ryddig og hyggelig måte, og få ham mer på banen, reagerer han med å bli furtete og trekker seg fysisk vekk. Det gjør meg skuffet og trist, og setter meg i en situasjon der det blir helt fastlåst og jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, for det blir feil uansett.

Opprinnelig tenkte jeg (inni meg) at det viktigste for meg var å tilbringe livet med sambo, ikke det å få barn. Begynner å bli usikker på det, og redd for at sambo aldri vil bli klar, eller at jeg vil være "for gammel" når han først blir det. Er også redd for at den han "har blitt" de siste ca. 2 årene er kommet fot å bli, istedenfor den fantastiske mannen han var alle åra før.

Kjenner en voksende bitterhet mot ham, som jeg frykter vil ødelegge forholdet på sikt om den får fortsette å vokse.:sour::nailbiting: Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Har noen råd? Både med hensyn til hva som kunne vært lurt med tanke på forholdet, og angående barneønsket mitt?
Uff så vondt!

Parterapi kunne kanskje vært noe? Både for dere som enkeltpersoner, for parforholdet og ikke minst fremtiden:)
Det virker som han kanskje sliter med å finne seg til rette i livet, det kan gjøre en person veldig vanskelig å leve med og nå frem til med slike store ting som barn og lignende.

Ønsker deg og dere masse lykke til:Heartred
 
Jeg tenker som flere over her, at han lyder deprimert. Kanskje ikke klinisk/typisk, men det lyder som han mistrives med livet sitt og har gått inn i en bakevje hvor han ikke har det bra... Hvis jeg hadde hatt uendelig med tid i den situasjonen, hadde jeg villet pushe ham til å rydde opp, få det bedre og være en bedre versjon av seg selv først, og deretter at dette med barn på et tidspunkt hvor han har mer overskudd og tro på livet. Samtidig er det jo ikke sånn at man har uendelig med tid. Jeg er selv 34 og har ingen barn (enda)...

På den annen side synes jeg ikke at ultimatum er en grei kommunikasjonsform. Jeg kjente det veldig på kroppen for noen år siden hvor mannen ville ha meg til å garantere at jeg ville ha barn, mens jeg ikke klarte å love at den lysten jeg har trodd ville dukke opp faktisk skulle gjøre det. Opplevelsen av å måtte velge mellom ham og å love ham noe jeg ikke vet om jeg kan holde, var helt forferdelig. Jeg følte at jeg i praksis ikke hadde noe valg. Hvis han kun ville være sammen med meg om vi får barn (noe man aldri kan garantere uansett), ville det jo egentlig være et forhold på så dårlige premisser at jeg burde gå ut av det for å skåne meg selv. Jeg fortjener å være sammen med en som elsker meg for den jeg er, ikke for potensielle barn som vi ikke engang vet om vi kan få. Heldigvis klarte jeg å forklare ham det, og han gikk fra ultimatum til å erklære at han har et sterkt ønske om barn.

Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare dette på en måte som gir mening for den som er i den andre enden, men jeg kjente virkelig på at i en ultimatumsituasjon blir det feil valg uansett hva man velger. Så jeg anbefaler rett og slett ikke den veien fremover...

Det er samtidig ganske kjipt å sitte og vente på en mann som ikke er klar til man er 39 år og ikke lenger kan få barn..

Husk mannen kan når som helst dumpe deg og finne seg en yngre partner å få barn med.

Det finnes mange måter å gi et ultimatum uten at det trenger å være så "hardt"... man kan gi en tidsfrist, noe som jeg synes er helt realt når kvinnen er 34 år.
Hun kan fortelle sin partner at hun nå slutter på prevansjon og det er da hans ansvar å styre dette fremover.

En siste og litt drastisk versjon er å gi beskjed om at siden han ikke ønsker barn så kan hun velge å gå for sæddonasjon mens hun samtidig er i et forhold med samboer.

Det er flere måter å gjøre noe på, men å være en kvinne på 34 år med et sterkt barneønske å sitte med hendene i fanget og la mannen ta tiden han trenger tror jeg kan by på store utfordringer.

Min kusine ble akkurat stilt det ultimatumet av hennes mann nå nylig. De har vært sammen 12 år. Og han er bonde og har vært køar heøe tiden på at han ønsker barn. Hun blir 36 og drøyer og drøyer... og han har nå stilt henne til veggs. Jeg synes det er helt greit... han har vært åpen og ærlig hele tiden om sine ønsker
 
Så utrolig vanskelig situasjon. Jeg er ingen tilhenger av ultimatum, men jeg syns det er helt greit å avbryte forholdet dersom han aldri blir klar for barn og sette en tidsfrist for når han må ha bestemt seg for hva han ønsker. Tiden går, og du skal også ha tid til å finne en ny partner dersom han faktisk ikke ønsker barn. Jeg ville gått av pillen og tatt utredning mtp fruktbarhet for å finne ut hvor lang tid du har på deg. Ville ikke begynt på p-piller igjen, siden kroppen ofte kan bruke en stund på å komme i rute etter pilleslutt. Bruk selvfølgelig annen prevensjon i mellomtiden, inntil han forhåpentligvis blir klar.

Er man over 36 blir det nå automatisk regnet som et risikosvangerskap, og dette bør du nevne for han når dere snakker sammen.
 
Her må du gå i deg selv og tenke over hvor gjerne du ønsker et barn... hvis svaret er at det er noe du virkelig ønsker så hadde jeg tatt en alvorsprat med han, så kan han velge om han ønsker å miste deg eller ikke

Dette.
Og så MÅ dere samtidig få en ordning på ansvar/fordeling av husarbeid hvis dere skal fortsette sammen, og ikke minst få barn. Uansett hva denne personlighetsendringen skyldes.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at du må være sliten (og innmari lei?) når du jobber 100% og er nødt til å ta 90% av husarbeidet i tillegg, og jeg kan ikke se for meg at det blir lettere om du bytter jobb med baby og fortsatt må gjøre like mye i huset?

Det er mange år siden, men jeg har levd med en som flyttet rett ut fra moren sin og inn til meg - der jeg gjorde så og si "alt" fordi han ikke gadd/ville/"kunne".
Og det å ha en så stor skjevfordeling på husarbeid og en mann som ikke lenger tar ansvar kan virkelig bli et stort irritasjonsmoment og kvele varme følelser i lengden.
 
Dette høres ut som depresjon :(
Hvis su vil ha barn og han “nekter” eller venter til det er for sent så vil du mest sannsynlig skylde på ham resten av livet...
Du kan fortelle han at du holder på å “gå ut på dato” og siden du har brukt prevensjon lenge ønsker du å slutte for å kunne bli undersøkt av lege og han nå må stå for bruk av kondom.
Hvis han sier han ikke er klar prøv å høre om han er sikker på han vil vite om han er klar på forhånd? min sa “vil nok ikke vite om jeg er klar før vi står i situasjonen”
Jeg synes ikke det er urettferdig med “ultimatum” men det er viktig at han får noen å prate med ang sin situasjon vil jeg tro.
 
Synes du har fått mange fornuftige svar over her. :)
Å få barn er et av livets store spørsmål og det er ikke spesielt merkelig å ønske en avklaring fra partner på dette tidspunktet. Og får man ikke det må man jo stille et slags ultimatum på noe vis. Ellers er det jo han som stiller et ultimatum til deg akkurat nå - skal vi være sammen, må du leve i uvisshet om vi skal få barn eller ikke og sjansen er at det er for sent når jeg finner det for godt å ta den avgjørelsen. Det er jo sånn dere har det nå, du følger hans ultimatum for forholdet. :) synes det heller er rart dersom man ikke skulle kreve et svar fra partner i en sånn sak jeg altså. Når man er i et forhold skal man jo planlegge et liv sammen, og det er mange menn som ikke helt klarer å ta inn over seg at man ikke kan vente til 40-50åra med å få barn, hvertfall ikke om man skal få det med en jevngammel partner.

Og sånn ellers virker det ut fra det du skriver som at forholdet deres har kommet inn i et usunt mønster, der både han og du mistrives med ulike ting. Det er heller ikke helt rettferdig at store deler av husarbeid faller på én om man ikke er enig i at det er en god løsning, så det ville jeg ha prøvd å finne en bedre balanse på før man får barn.

Forholdet er kanskje inne i en fase der dere nå må ta noen valg og satse på livet videre sammen, eller gå hvert til sitt. Lykke til ❤️
 
Vil bare si at jeg kjenner ei som var i en lignende situasjon. De hadde mange år sammen og han bare utsatte prøvingen på barn. Det endte til slutt med at hun stilte et ultimatum og det viste seg at han ikke ville ha barn i det hele tatt. Han ville bare ikke si det rett ut i frykt for å miste henne. De gikk så fra hverandre da hun var 36 år. Nå prøver hun å få barn som enslig, men er lei og bitter over at hun ventet på en som aldri ble klar. Det blir jo et dobbelt tap på en måte.
 
Vil bare si at jeg kjenner ei som var i en lignende situasjon. De hadde mange år sammen og han bare utsatte prøvingen på barn. Det endte til slutt med at hun stilte et ultimatum og det viste seg at han ikke ville ha barn i det hele tatt. Han ville bare ikke si det rett ut i frykt for å miste henne. De gikk så fra hverandre da hun var 36 år. Nå prøver hun å få barn som enslig, men er lei og bitter over at hun ventet på en som aldri ble klar. Det blir jo et dobbelt tap på en måte.
Folk må velge som de ønsker,men tenker moralen i historien er: ikke vent for lenge. Enten man ønsker å treffe en ny person eller få barn som enslig, så er det ikke lurt å ente for lenge før man avklarer om bar n eller forholdet er viktigst.
 
Synes du har fått mange fornuftige svar over her. :)
Å få barn er et av livets store spørsmål og det er ikke spesielt merkelig å ønske en avklaring fra partner på dette tidspunktet. Og får man ikke det må man jo stille et slags ultimatum på noe vis. Ellers er det jo han som stiller et ultimatum til deg akkurat nå - skal vi være sammen, må du leve i uvisshet om vi skal få barn eller ikke og sjansen er at det er for sent når jeg finner det for godt å ta den avgjørelsen. Det er jo sånn dere har det nå, du følger hans ultimatum for forholdet. :) synes det heller er rart dersom man ikke skulle kreve et svar fra partner i en sånn sak jeg altså. Når man er i et forhold skal man jo planlegge et liv sammen, og det er mange menn som ikke helt klarer å ta inn over seg at man ikke kan vente til 40-50åra med å få barn, hvertfall ikke om man skal få det med en jevngammel partner.

Og sånn ellers virker det ut fra det du skriver som at forholdet deres har kommet inn i et usunt mønster, der både han og du mistrives med ulike ting. Det er heller ikke helt rettferdig at store deler av husarbeid faller på én om man ikke er enig i at det er en god løsning, så det ville jeg ha prøvd å finne en bedre balanse på før man får barn.

Forholdet er kanskje inne i en fase der dere nå må ta noen valg og satse på livet videre sammen, eller gå hvert til sitt. Lykke til ❤️
Enig. Og synes ikke det er rart å stille ultimatum om enkelte ting i et forhold. Ultimatumet stammer ikke fra herskelyst over den andre, men det å ha innsett hvilke livsvalg man må gjøre for å selv ha det bra. Det må være både lov og nødvendig å kjempe for det som er viktig og være voksen nok til å gå ut av et forhold der partneren ikke deler grunnleggende ønsker eller verdier.
 
Back
Topp