Endelig hadde jeg ork til å komme inn å si hei!
Igår blei vesle Baste 2 uker!!! Shit som tida flyr!
Ja det er en lykke å ha fått 3 friske barn, og etter denne fødselen har jeg forstått at det er ingen selvfølge!
Jeg hadde jo termin 7. sept, og denne morgenen begynte vannet å gå, bare en teskje her og der, men den lukta er ikke til å misforstå! Man veit det er fostervann! Hadde i forkan av denne dagen hatt endel vonde modningsrier og liggi med varmeflasker på 2. natta. Men selv om vannet begynte å gå, hadde jeg ikke noe særlig mer rier...
Ringte jordmora mi, for sånn er det på bygda, og hun sa at hun skulle ringe føden, men regna med de ville ha meg inn pga reisevei(overkant 2 timer) og at jeg var flergangs. Men jeg brukte goood tid på å reise. Dusja, spiste, sov litt til og så dro vi. Hadde hatt litt mer rieaktivitet nå, men på vei nedover i bilen stoppa det helt!
Da vi kom fram blei det jo som venta. Lagt til registrering, fikk rom og ble sendt ut på permisjon. Så da reiste vi til en kompis og spiste middag på brygga i Skien i strålende sol![:D] Skjedde ikke noe mer i løpet av natta, ville jeg bli satt i gang i morgen tidlig. Så det var bare å nyte friheten litt til[;)]
Da klokka blei rundt 20 blei jeg så trøtt, at jeg måtte reise tilbake til sykehuset for å sove. Gubben sendte jeg tilbake til kompisen, så han kunne se landskampen og sove der. Bedre det enn å ligge på sykehus, det er ikke noe kvalitet over det i alle fall! Jeg la meg, fikk risposer og sovna litt. Men i 23 tida kjente jeg på meg at det blei nok fødsel i natt. Riene var hvert 5 minutt, men var veldig ustabile... Vonde og pinglete rier om hverandre, også begynte jeg å få sånn stikkende smerte i skambeinet, ved hver rie. Det blei så vondt etterhvert at den tok all oppmerksomheten vekk fra selve ria. Alt var veldig ugjenkjennelig og jeg forstod ikke om det bare var modning eller skikkelig fødsel.
Klokka 01.15 gikk vannet skikkelig og jeg ringte mannen og sa at han burde nok komme nå. Selv om riene ikke var helt så jeg trodde på fødsel. Så ringte jeg på jordmora og hu trodde i alle fall ikke på fødsel! For jeg fikk 2 paracet, nye risposer og beskjed om å sove mer... Så jeg ringte gubben igjen å sa at jordmora trodde ikke på fødsel, så han kunne bare snu! Men nei, han trodde det var lurt å komme... Godt noen kan tenke!!![:D]
Jordmora var litt ut og inn og forstod at riene var ofte nok og vonde nok til at det var på tide å sjekke meg. Da hadde jeg 5 cm og fikk fødestue med en gang! Jippi! Det var i gang!
Men riene var fortsatt rare og blei vanskelige å puste igjennom for de var så intense og utrolig vonde. Pga den stikkinga i skambeinet. Sa flere ganger til manne min at jeg skjønner ikke dette her, for det er så ukjente smerter! Fikk liksom ikke puste!
Lå til registrering, å ligge begynte etterhvert å blir helt forferdelig!! Så jeg måtte opp å stå og gå. Fikk dusje, men klarte ikke sitte måtte stå. De gangen jeg var på do! GUUUUD så vonde riene blei av det, av å sitte ned på do!
Jordmora ville ta fostervannet for å se om det hjalp på presset i skambeinet og det gjorde det forsåvidt. En periode i alle fall! Så var det å stå litt, gå litt, sitte litt og puste seg igjennom riene. Tida går liksom så fort også når du er i fødsel! Rart det der, når det er så vondt! Uansett så satt jeg i senga, klokka var vel litt over halv 4 på natt. Så jeg hadde vel holdt på et par timer. Mens jeg sitter der, går vannet igjen og det kom så masse!! Jordmora farer opp og syntes dette var vel mye vann! Sikkert 1 liter! Så opp i fødesenga for å sjekke. 7 cm og hun tøyer meg igjennom 2 rier. Herlighet så utrolig vondt!!!!!!!!!!!!!! Jeg føler meg som et dyr som ligger å snerrer etter pusten! Helt utafor meg sjøl og den stikkinga i skambeiner er tilbake for lengst!!! Jeg får komme meg opp og sitte litt i vanlig seng også kommer pressriene. Fra 7cm til press og full åpning var det kunne 2-3 minutter, så nokså intenst! Men pressriene er også ukjente! De er så vonde og jeg klarer ikke komme meg over i fødesenga. Et skritt, jeg klarer ikke!!! Og blir lempa av jordmor og mannen min over i fødesenga.
Siste innspurt tenker jeg, Liv var ute på 3 press! Snart i mål!!! Jeg presser og presser og presser, klokka går ingenting skjer, annet enn at det er sååå vondt! Jeg har aldri opplevd makan!!! Og plutselig sier jordmora, Stine nå må du presse for nå må ungen ut! Den har det ikke bra! Og Gud som jeg presser! Jeg gjør jo ikke annet. Drar i håndtaka, spenner imot fødesenga, men klarer ikke presse ungen ut! til slutt klarer jeg å få pressa hodet hakket lenger ned og jordmora slapper litt mer av. But still! Jeg presser og presser og den kommer liksom ikke lenger! Hodet er i the ring of fire åh så vondt! Presser og presser, og sakte men sikkert kommer det lenger og lenger ut. Så sier jordmora, næmmen han er jo en stjernekikker, det er derfor han ikke vil ut! Og da løsna hele greia, jeg pressa, jordmora hadde sett lyset og ikke mange pressa etter er vår sprell levende sønn ute! Den deilige varme bylten kommer på magen min og all smerte er glemt! Han skriker med en gang og jeg er så sliten, svett og utrolig letta! Pressinga tok ikke mer enn 25 min, men herlighet, jeg vil ikke til helvete noen gang!!!!
Plutselig begynner jordmora å snakke om at han måtte på intensiven. Jeg skjønner ikke noe, hvorfor det! Han gråter jo og er hos meg, alt er jo fint!!!
Men nei han blir tatt med på intensiven med pappan hakk i hæl. Så der ligger jeg da, alene, skrævende og helt forrvirra! Det hadde blitt for lite oksygen, levra var overarbeide og blodet var surt. Han trengte surstoff, og pga alt fostervannet, som kunne være tegn på avvik på fosteret måtte de ha han til observasjon og ta prøver og røngten av han. Og de visste ikke når jeg kunne få han tilbake. Så der lå jeg, blei sydd, revna endel, forholdsvis stort blodtap og helt i svime og full av bekymring. Hva skjer nå?
Mannen min kom tilbake og sier at han hadde fått surstoff i kun noen minutter, han pusta sjøl og skulle ligge til observering. Vi fikk flagg og rød saft å skåle med, uten baby. Baby fikk morsmelk, fra en "donor", de måtte se hvordan han reagerte på mat. Etter 2 timer fikk jeg han inn til meg i 15 min for å gi han mat. LYKKE!!!! Han festa seg med en gang og sugde som bare det! Og så kos det var! De første bildene kunne endelig bli tatt! Men han måtte tilbake og jeg blei trilla inn på barsel, uten baby! Utrolig trist!!!! Etterriene var grusomme og jeg ville bare ha babykos!!!!!
Hva mente egentlig jordmor meg avvik på fosteret? Syndrom? CP? Downs? Mange tanker for igjennom hodet mitt mens jeg egentlig skulle sove.
Da klokka var 13.00 var han fortsatt ikke kommet inn og jeg hadde heller ikke hørt mer. Jeg spurte etter han og endelig klokka halv 2, etter 7, 5 timer fra hverandre kom han endelig inn og jeg kunne løfte, kose nusse, lukte og endelig nyte min store/lille uventa nydelig sønn!!! Og endelig få se han skikkelig! Så søt og ulik de andre. Hele denne dagen gikk kun til kos og avslapping i senga! For et herlig vesen!!! Forelska igjen!!
Men alt dette fikk satt ting litt i perspektiv for meg! Jeg som var bekymra for å glemme shampoen!!!!
På utreise samtalen fikk jeg vite at en stjernekikker fødsel var mye mer smertefull enn en vanlig fødsel og at den stikkinga i skambeinet var fordi han var en stjernekikker. Synes det var litt rart at jordmora mi ikke forstod det før hodet var ute... Når 3 andre jordmødre jeg har snakka med sa det, i det jeg sa at riene var så ukjente og at jeg hadde sånn stikkinger... Men alle jordmødre er kanskje ikke like flinke...
Jeg er i alle fall lykkelig mamma til 3, vesle Baste sover mye, men har litt magetrøbbel... Hverdagen går finefint og lille Liv synes baby er veldig interessant! Men jeg lar henne ikke være med han alene, hun kan være litt vel brå[;)]
Bildelink:
http://www.facebook.com/album.php?aid=488164&id=881000242&l=7c57b32812
Igår blei vesle Baste 2 uker!!! Shit som tida flyr!
Ja det er en lykke å ha fått 3 friske barn, og etter denne fødselen har jeg forstått at det er ingen selvfølge!
Jeg hadde jo termin 7. sept, og denne morgenen begynte vannet å gå, bare en teskje her og der, men den lukta er ikke til å misforstå! Man veit det er fostervann! Hadde i forkan av denne dagen hatt endel vonde modningsrier og liggi med varmeflasker på 2. natta. Men selv om vannet begynte å gå, hadde jeg ikke noe særlig mer rier...
Ringte jordmora mi, for sånn er det på bygda, og hun sa at hun skulle ringe føden, men regna med de ville ha meg inn pga reisevei(overkant 2 timer) og at jeg var flergangs. Men jeg brukte goood tid på å reise. Dusja, spiste, sov litt til og så dro vi. Hadde hatt litt mer rieaktivitet nå, men på vei nedover i bilen stoppa det helt!
Da vi kom fram blei det jo som venta. Lagt til registrering, fikk rom og ble sendt ut på permisjon. Så da reiste vi til en kompis og spiste middag på brygga i Skien i strålende sol![:D] Skjedde ikke noe mer i løpet av natta, ville jeg bli satt i gang i morgen tidlig. Så det var bare å nyte friheten litt til[;)]
Da klokka blei rundt 20 blei jeg så trøtt, at jeg måtte reise tilbake til sykehuset for å sove. Gubben sendte jeg tilbake til kompisen, så han kunne se landskampen og sove der. Bedre det enn å ligge på sykehus, det er ikke noe kvalitet over det i alle fall! Jeg la meg, fikk risposer og sovna litt. Men i 23 tida kjente jeg på meg at det blei nok fødsel i natt. Riene var hvert 5 minutt, men var veldig ustabile... Vonde og pinglete rier om hverandre, også begynte jeg å få sånn stikkende smerte i skambeinet, ved hver rie. Det blei så vondt etterhvert at den tok all oppmerksomheten vekk fra selve ria. Alt var veldig ugjenkjennelig og jeg forstod ikke om det bare var modning eller skikkelig fødsel.
Klokka 01.15 gikk vannet skikkelig og jeg ringte mannen og sa at han burde nok komme nå. Selv om riene ikke var helt så jeg trodde på fødsel. Så ringte jeg på jordmora og hu trodde i alle fall ikke på fødsel! For jeg fikk 2 paracet, nye risposer og beskjed om å sove mer... Så jeg ringte gubben igjen å sa at jordmora trodde ikke på fødsel, så han kunne bare snu! Men nei, han trodde det var lurt å komme... Godt noen kan tenke!!![:D]
Jordmora var litt ut og inn og forstod at riene var ofte nok og vonde nok til at det var på tide å sjekke meg. Da hadde jeg 5 cm og fikk fødestue med en gang! Jippi! Det var i gang!
Men riene var fortsatt rare og blei vanskelige å puste igjennom for de var så intense og utrolig vonde. Pga den stikkinga i skambeinet. Sa flere ganger til manne min at jeg skjønner ikke dette her, for det er så ukjente smerter! Fikk liksom ikke puste!
Lå til registrering, å ligge begynte etterhvert å blir helt forferdelig!! Så jeg måtte opp å stå og gå. Fikk dusje, men klarte ikke sitte måtte stå. De gangen jeg var på do! GUUUUD så vonde riene blei av det, av å sitte ned på do!
Jordmora ville ta fostervannet for å se om det hjalp på presset i skambeinet og det gjorde det forsåvidt. En periode i alle fall! Så var det å stå litt, gå litt, sitte litt og puste seg igjennom riene. Tida går liksom så fort også når du er i fødsel! Rart det der, når det er så vondt! Uansett så satt jeg i senga, klokka var vel litt over halv 4 på natt. Så jeg hadde vel holdt på et par timer. Mens jeg sitter der, går vannet igjen og det kom så masse!! Jordmora farer opp og syntes dette var vel mye vann! Sikkert 1 liter! Så opp i fødesenga for å sjekke. 7 cm og hun tøyer meg igjennom 2 rier. Herlighet så utrolig vondt!!!!!!!!!!!!!! Jeg føler meg som et dyr som ligger å snerrer etter pusten! Helt utafor meg sjøl og den stikkinga i skambeiner er tilbake for lengst!!! Jeg får komme meg opp og sitte litt i vanlig seng også kommer pressriene. Fra 7cm til press og full åpning var det kunne 2-3 minutter, så nokså intenst! Men pressriene er også ukjente! De er så vonde og jeg klarer ikke komme meg over i fødesenga. Et skritt, jeg klarer ikke!!! Og blir lempa av jordmor og mannen min over i fødesenga.
Siste innspurt tenker jeg, Liv var ute på 3 press! Snart i mål!!! Jeg presser og presser og presser, klokka går ingenting skjer, annet enn at det er sååå vondt! Jeg har aldri opplevd makan!!! Og plutselig sier jordmora, Stine nå må du presse for nå må ungen ut! Den har det ikke bra! Og Gud som jeg presser! Jeg gjør jo ikke annet. Drar i håndtaka, spenner imot fødesenga, men klarer ikke presse ungen ut! til slutt klarer jeg å få pressa hodet hakket lenger ned og jordmora slapper litt mer av. But still! Jeg presser og presser og den kommer liksom ikke lenger! Hodet er i the ring of fire åh så vondt! Presser og presser, og sakte men sikkert kommer det lenger og lenger ut. Så sier jordmora, næmmen han er jo en stjernekikker, det er derfor han ikke vil ut! Og da løsna hele greia, jeg pressa, jordmora hadde sett lyset og ikke mange pressa etter er vår sprell levende sønn ute! Den deilige varme bylten kommer på magen min og all smerte er glemt! Han skriker med en gang og jeg er så sliten, svett og utrolig letta! Pressinga tok ikke mer enn 25 min, men herlighet, jeg vil ikke til helvete noen gang!!!!
Plutselig begynner jordmora å snakke om at han måtte på intensiven. Jeg skjønner ikke noe, hvorfor det! Han gråter jo og er hos meg, alt er jo fint!!!
Men nei han blir tatt med på intensiven med pappan hakk i hæl. Så der ligger jeg da, alene, skrævende og helt forrvirra! Det hadde blitt for lite oksygen, levra var overarbeide og blodet var surt. Han trengte surstoff, og pga alt fostervannet, som kunne være tegn på avvik på fosteret måtte de ha han til observasjon og ta prøver og røngten av han. Og de visste ikke når jeg kunne få han tilbake. Så der lå jeg, blei sydd, revna endel, forholdsvis stort blodtap og helt i svime og full av bekymring. Hva skjer nå?
Mannen min kom tilbake og sier at han hadde fått surstoff i kun noen minutter, han pusta sjøl og skulle ligge til observering. Vi fikk flagg og rød saft å skåle med, uten baby. Baby fikk morsmelk, fra en "donor", de måtte se hvordan han reagerte på mat. Etter 2 timer fikk jeg han inn til meg i 15 min for å gi han mat. LYKKE!!!! Han festa seg med en gang og sugde som bare det! Og så kos det var! De første bildene kunne endelig bli tatt! Men han måtte tilbake og jeg blei trilla inn på barsel, uten baby! Utrolig trist!!!! Etterriene var grusomme og jeg ville bare ha babykos!!!!!
Hva mente egentlig jordmor meg avvik på fosteret? Syndrom? CP? Downs? Mange tanker for igjennom hodet mitt mens jeg egentlig skulle sove.
Da klokka var 13.00 var han fortsatt ikke kommet inn og jeg hadde heller ikke hørt mer. Jeg spurte etter han og endelig klokka halv 2, etter 7, 5 timer fra hverandre kom han endelig inn og jeg kunne løfte, kose nusse, lukte og endelig nyte min store/lille uventa nydelig sønn!!! Og endelig få se han skikkelig! Så søt og ulik de andre. Hele denne dagen gikk kun til kos og avslapping i senga! For et herlig vesen!!! Forelska igjen!!
Men alt dette fikk satt ting litt i perspektiv for meg! Jeg som var bekymra for å glemme shampoen!!!!
På utreise samtalen fikk jeg vite at en stjernekikker fødsel var mye mer smertefull enn en vanlig fødsel og at den stikkinga i skambeinet var fordi han var en stjernekikker. Synes det var litt rart at jordmora mi ikke forstod det før hodet var ute... Når 3 andre jordmødre jeg har snakka med sa det, i det jeg sa at riene var så ukjente og at jeg hadde sånn stikkinger... Men alle jordmødre er kanskje ikke like flinke...
Jeg er i alle fall lykkelig mamma til 3, vesle Baste sover mye, men har litt magetrøbbel... Hverdagen går finefint og lille Liv synes baby er veldig interessant! Men jeg lar henne ikke være med han alene, hun kan være litt vel brå[;)]
Bildelink:
http://www.facebook.com/album.php?aid=488164&id=881000242&l=7c57b32812
