Escuro
Forumet er livet
I går gikk jeg på vekta for første gang på lenge, og ble skikkelig paff da den viste at jeg hadde gått ned 3,5 kg. Ikke at det gjorde noe, kjærkommen overraskelse altså. (Måtte dobbeltsjekke at det stemte, men joda)
Jeg har som vanlig trøkket nedpå og levd det søte liv, så jeg konkluderte med at Milan fortjente all ære, og at det å løpe etter han tydeligvis måtte ha gjort underverker.
Gleden varte faktisk ganske lenge! Helt til jeg fortalte det til min kjære samboer. Han sperret opp øynene og tråkket optimistisk opp på badevekten for å se om dette kunne ha smittet over på ham.
Og i samme sekund som han går opp på vekten, går det et mørkt lys (ja de finnes!) opp for meg... Jeg avbryter jubelen hans (ja, han hadde også gått ned...), og ber han løfte opp vekten. Joda, akkurat som jeg tenkte, der lå ene smokken til Milan. BLÆ og doooom på oss! :D
Men jeg syntes det var litt morsomt også da, kanskje det var denne dytten i ræva jeg trengte...?