Høysensitiv, en svakhet?

[En sart sjel]

Jeg er høysensitiv. Jeg overanalyserer alt, veldig følsom for lyd og lys, blir ganske stresset med mange mennesker rundt meg. Dette har blitt et problem etter at jeg fikk barn, vi går mye i åpen barnehage, svømming, lekeplasser og andre steder med mange barn og voksne. Jeg er ganske rolig av meg, kanskje litt forsiktig og beskjeden, og det er så irriterende! Med familie og venner kan jeg være meg selv, men jeg blir veldig ukomfortabel rundt personer jeg ikke kjenner. Jeg har så lyst til å kunne holde en vanlig samtale uten å overanalysere alt som blir sagt eller bruke en evighet på å finne de riktige ordene. Jeg føler meg så teit etter en samtale, og går kanskje igjennom det som ble sagt når jeg har kommer hjem.

Jeg har også sluttet å lese nyheter. Jeg blir rett og slett dårlig av å lese om alle overgrep, flyktningskrisen, drap og dyremishandling. Jeg tar det skikkelig til meg og blir trist. Det er så slitsomt å leve slik. Da jeg bodde på internat var jeg sosial og fikk mange venner som jeg fremdeles har god kontakt med, men merker at jeg blir mer og mer innesluttet til eldre jeg blir. Jeg har problemer med å få nye venner, klarer liksom ikke å opprettholde kontakten. Jeg foretrekker heller å være med gamle og nære venner, eller sitte hjemme for meg selv, det blir liksom så stivt og ubehagelig å være sammen med noen man ikke kjenner så godt. Kan også legge til at jeg har helt angst for å svare i telefonen, uansett om det er folk jeg kjenner eller arbeid, og jeg tar aldri nummer som jeg ikke kjenner. Gruer meg alltid til å gå på jobb selv om jeg har de beste kollegaene, og når jeg først er på jobb så går det liksom helt fint.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje det er noen som kjenner seg igjen, føler meg ganske alene om å ha det slik da alle jeg kjenner fungerer sosialt. Har tenkt at jeg kanskje kan ha autisme eller aspergers, men jeg er veldig flink til å oppfatte sinnsstemningen i et rom og ser fort når andre mennesker har det ukomfortabelt, stresser eller er triste, og da blir jeg som regel det selv. Kan jeg ha sosial angst? Finnes det en behandling eller noe?

 

[Dragen]

Kanskje du skulle tatt en liten prat med en psykolog, bare for å hjelpe deg med å finne måter som gjør at du kan håndtere slike situasjoner lettere. Og slik at måtene å håndtere ulike situasjoner på blir naturlig å ikke påtatt og føles unaturlig.

 

[Sylvanas]

Jeg er akkurat som deg. Jeg er høysensitiv, introvert og har en diagnose i autismespekteret.
Har enda ikke funnet ut hvordan man kan bli komfortabel rundt folk. Keg vil så gjerne være sosial og ha en vennegjeng, men jeg får det ikke til. Klarer ikke å stole på nye folk i slik grad at jeg skaper vennskap.

 

[Trådstarter]

Jeg er akkurat som deg. Jeg er høysensitiv, introvert og har en diagnose i autismespekteret.
Har enda ikke funnet ut hvordan man kan bli komfortabel rundt folk. Keg vil så gjerne være sosial og ha en vennegjeng, men jeg får det ikke til. Klarer ikke å stole på nye folk i slik grad at jeg skaper vennskap.

Godt å lese at jeg ikke er alene! Men trist at du også har det slik. Skulle ønske det fantes et eller annet slik at det ble litt lettere å være oss.

 

[Trådstarter]

Kanskje du skulle tatt en liten prat med en psykolog, bare for å hjelpe deg med å finne måter som gjør at du kan håndtere slike situasjoner lettere. Og slik at måtene å håndtere ulike situasjoner på blir naturlig å ikke påtatt og føles unaturlig.

Ja, har vært hos psykolog i ungdomsårene. Jeg klarer ikke å si det jeg vil få fram og jeg har store vanskeligheter med å åpne meg for andre. Jeg håper egentlig at det bare vil gå over av seg selv. Jeg er jo mye rundt folk så kanskje det løsner litt. Men vurderer psykolog eller terapi hvis det ikke blir bedre.

 

[Sylvanas]

Godt å lese at jeg ikke er alene! Men trist at du også har det slik. Skulle ønske det fantes et eller annet slik at det ble litt lettere å være oss.

Det som har hjulpet meg litt er å akseptere at jeg sliter. Jeg må være flink til å ikke ta på meg for mye, og jeg må kunne trekke meg tilbake om det blir litt mye. Og jeg kan ikke planlegge for mye som skal skje i en kort periode.

 

[SingerAlite]

Jeg er akkurat som deg. Jeg er høysensitiv, introvert og har en diagnose i autismespekteret.
Har enda ikke funnet ut hvordan man kan bli komfortabel rundt folk. Keg vil så gjerne være sosial og ha en vennegjeng, men jeg får det ikke til. Klarer ikke å stole på nye folk i slik grad at jeg skaper vennskap.

Jeg vet ikke om jeg trår over en strek ved å spørre, men er det Aspergers diagnosen du har fått? Fikk du den i voksen alder?

 

[Sylvanas]

Jeg vet ikke om jeg trår over en strek ved å spørre, men er det Aspergers diagnosen du har fått? Fikk du den i voksen alder?

Det går fint
Nei, ikke aspergers, men veldig lik.
Har nylig fått diagnosen, så jeg har ikke fått noe hjelp med det. Kunne vært med i en gruppe, men den er for langt unna.

 

[SingerAlite]

Det går fint
Nei, ikke aspergers, men veldig lik.
Har nylig fått diagnosen, så jeg har ikke fått noe hjelp med det. Kunne vært med i en gruppe, men den er for langt unna.

Jeg har det slik som deg nemlig, og de tenker Aspergers, men føler ikke den stemmer helt på meg
Altså, kan ikke si jeg har det slik som deg, men slik du beskriver det.

 

[Rullepølsa]

Jeg har det på lik linje som deg... men aldri blitt diagnosert - da jeg bodde på mødrehjem tok de tester og lignende, scora på lavere iq enn normalt, men det gjorde jo faktisk alle som bodde der. Tok ikke den så høytidelig... Jeg tenker at å diagnosere mennesker som er veldig følsomme er veldig lett, da slipper man å finne nøkkelen til problemene... Tror mye ligger kanskje i hvordan oppvekst har vært, hvordan man har opplevd barndom/ungdomstiden

 

[Veslejenta88]

Jeg er også sånn. Min mann er veldig flink til å presse meg. Han har en mormor som har sosial angst. Og tru meg bare det at du tør å skrive noe her gjør at du er langt fra sånn hu er. Hu har mest sannsynlig knekt beinet men fikk helt panikk og klikka når min svigermor prøvde å få hu med på sykehuset. Så svigermor sover der i natt og håper på å få hu med i morgen. Min svigerfamilien har vært gull verdt for meg. Siden dag en så har de presset meg. Jeg tør ikke å prate så på navnedagen til sønnen min 13 november tok svigerfar meg i hånda og pratet for meg. Jeg har ei veninne som jeg møtte her inne for 3 år siden. Vi møtes en del siden våre døtre er like gamle og fått ett ganske bra forhold i de årene. Det hender min mann ber hu hit for meg. Har også eksen til broren min ( komplisert historie) vi prater en del på tlf og hu kommer på besøk når vi er på hytta med sønnen sin ( min nevø). De bor ikke så langt unna hytta. Det jeg vil frem til er at det er viktig å ha mennesker rundt seg som "ser" deg og hva du sliter med. Du kan nok utvikle sosial angst pga dette. Kanskje ta dette opp med legen din? Viktig å ikke stenge seg inne. Men bare å sende pm hvis du trenger noen tips eller noen å prate med.

 

[Trådstarter]

Jeg har det på lik linje som deg... men aldri blitt diagnosert - da jeg bodde på mødrehjem tok de tester og lignende, scora på lavere iq enn normalt, men det gjorde jo faktisk alle som bodde der. Tok ikke den så høytidelig... Jeg tenker at å diagnosere mennesker som er veldig følsomme er veldig lett, da slipper man å finne nøkkelen til problemene... Tror mye ligger kanskje i hvordan oppvekst har vært, hvordan man har opplevd barndom/ungdomstiden

Ja, tenker også at barndommen og ungdomstiden kan ha mye å si. Jeg var den som skulle være tøff og aldri vise følelser. Har vært igjennom en dyp depresjon som varte i to år, nå er jeg kun nedstemt om vinterene. Etter depresjonen har jeg åpnet meg følelsesmessig, og nå tar jeg inn så utrolig mange inntrykk. Av og til frister det bare å stenge av igjen, men jeg vil heller ikke tilbake der jeg var før.

 

[Trådstarter]

Jeg er også sånn. Min mann er veldig flink til å presse meg. Han har en mormor som har sosial angst. Og tru meg bare det at du tør å skrive noe her gjør at du er langt fra sånn hu er. Hu har mest sannsynlig knekt beinet men fikk helt panikk og klikka når min svigermor prøvde å få hu med på sykehuset. Så svigermor sover der i natt og håper på å få hu med i morgen. Min svigerfamilien har vært gull verdt for meg. Siden dag en så har de presset meg. Jeg tør ikke å prate så på navnedagen til sønnen min 13 november tok svigerfar meg i hånda og pratet for meg. Jeg har ei veninne som jeg møtte her inne for 3 år siden. Vi møtes en del siden våre døtre er like gamle og fått ett ganske bra forhold i de årene. Det hender min mann ber hu hit for meg. Har også eksen til broren min ( komplisert historie) vi prater en del på tlf og hu kommer på besøk når vi er på hytta med sønnen sin ( min nevø). De bor ikke så langt unna hytta. Det jeg vil frem til er at det er viktig å ha mennesker rundt seg som "ser" deg og hva du sliter med. Du kan nok utvikle sosial angst pga dette. Kanskje ta dette opp med legen din? Viktig å ikke stenge seg inne. Men bare å sende pm hvis du trenger noen tips eller noen å prate med.

Jeg har nettopp begynt å åpne meg for kollegaer, men vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Egentlig så vet jeg ikke hva jeg sliter med, eller hvorfor ting er sånn. Har alltid vært sjenert, men føler på en måte at jeg ikke er det nå lengre. Jeg er bare veldig rolig og har lite å komme med. Jeg foretrekker å lytte, ikke prate. Men folk forventer nesten at man skal være utadvent, ellers blir man sett på som rar. Har en mann som presser meg, men etterpå er jeg helt utslitt i hodet og kan få et nervøst sammenbrudd. Får liksom en klump i magen og vet ikke hvorfor den er der.

Føler ikke at jeg kan snakke med legen om slike ting. Hun er den typen som vil ha pasientene kjapt inn og rett ut igjen.

 

[Sylvanas]

Jeg har nettopp begynt å åpne meg for kollegaer, men vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Egentlig så vet jeg ikke hva jeg sliter med, eller hvorfor ting er sånn. Har alltid vært sjenert, men føler på en måte at jeg ikke er det nå lengre. Jeg er bare veldig rolig og har lite å komme med. Jeg foretrekker å lytte, ikke prate. Men folk forventer nesten at man skal være utadvent, ellers blir man sett på som rar. Har en mann som presser meg, men etterpå er jeg helt utslitt i hodet og kan få et nervøst sammenbrudd. Får liksom en klump i magen og vet ikke hvorfor den er der.

Føler ikke at jeg kan snakke med legen om slike ting. Hun er den typen som vil ha pasientene kjapt inn og rett ut igjen.

Det er helt ok å ville være den som lytter. Folk synes du er rar til de faktisk trenger at noen lytter. Sært igrunn. Men hvorfor skal du endre den du er? Utadvendte kan synes at du er rar, men det er jo fordi du ikke er som dem. Det oppleves nok som merkelig, men det er jo ikke ditt problem. Prøver du å få Utadvendte til å være stille? Lite sannsynlig.
Det er viktig å presse seg, men får du en sånn reaksjon så har du presset deg for hardt. Igjen, hvem presser du deg for?
Du må få sagt ifra til din mann når du har nådd grensen din.
Du kan be om å få henvisning til oppfølgingstjenesten i kommunen. Du kan få samtaler med en psykiatrisk sykepleier. Samlebåndsleger er slitsomme!

 

[Rullepølsa]

Ja, tenker også at barndommen og ungdomstiden kan ha mye å si. Jeg var den som skulle være tøff og aldri vise følelser. Har vært igjennom en dyp depresjon som varte i to år, nå er jeg kun nedstemt om vinterene. Etter depresjonen har jeg åpnet meg følelsesmessig, og nå tar jeg inn så utrolig mange inntrykk. Av og til frister det bare å stenge av igjen, men jeg vil heller ikke tilbake der jeg var før.

Da er du i en sånn vi kaller for god prosess. Man må jobbe iherdig, og det kommer motbakker hele tiden, og de kan være vanskelige å takle - men det styrker og gir lærdom[emoji173]️...