Det gikk ikke veien denne gangen heller. Blir litt langt dette her, men..
Mandagsmorgenen sto jeg opp som vanlig for å gå på jobb, dusjet og skulle gå inn på soverommet for å finne klær, sminke meg osv. Kjente at jeg hadde litt smerter i nedre del av magen da jeg sto i dusjen, men de økte på litt etter hvert, så måtte legge meg litt nedpå da jeg kom tilbake til senga. Gav beskjed om at jeg ikke kom på jobb, ettersom jeg fryktet at vi nå mistet i SA (sjefen visste allerede at jeg var gravid og at jeg har mistet to ganger tidligere i år).
Mannen skulle etterpå ut og lufte den ene hunden, og imens gikk jeg på do for å se om jeg hadde begynt å blø. Så ingenting, men mens jeg satt på do begynte det å svartne for meg, så måtte legge meg rett ned på gulvet. Fikk etterhvert kommet meg på beina igjen og rett tilbake i senga. Mannen ringte legekontoret og fikk ordnet legetime to timer senere. Jeg hadde fortalt han at jeg hadde blitt skikkelig uvel, så han sa at jeg måtte rope på ham om det skjedde igjen, da jeg etter rundt 20 minutter ville sjekke etter blod igjen. Og jo da, det begynte å svarte igjen når jeg ble sittende oppreist på do. Så han kom og skulle hjelpe meg inn på stua og til sofaen, men føttene bare sviktet under meg så jeg endte opp halvveis oppi den fluffy hundesenga i stedet (veldig myk og god å ligge i!
). Da ringte mannen nok en gang legevakten, fikk framskyndet timen til en halvtime senere. Vi skulle kjøre dit selv så han hjalp meg på med en pysjbukse og joggesko, kjørte fram bilen og skulle hjelpe meg ut. Men tvert jeg satte meg opp holdt jeg på å svime av igjen, så vi skjønte at dette gikk ikke. Legekontoret ble ringt igjen, og nå bestemte de seg for å sende ambulanse i stedet for så å sende meg rett på sykehuset.
Ambulansen kom kanskje etter et kvarter, med to hyggelige unge menn. Målte blodtrykket som var veldig lavt. De ville jeg skulle prøve å sette meg opp for om jeg nå greide å gå ut for egen maskin, men jeg svimte rett av ti sekunder etter jeg hadde satt meg opp på rumpa. Jeg skjønte ingenting om hvor jeg var eller hva som hadde skjedd da jeg ble klappet på kinnet og vekket etterpå, og så rett opp i to vilt fremmede ansikter
Så da ble jeg etter litt lirking og løfting båret ut i stedet.
Han som satt bak i ambulansen prøvde å måle blodtrykket da vi kjørte til sykehuset, da var det på 107/60. Da vi kom fram dit og det ble målt enda en gang, var det på 80/55. Så det var ikke rart jeg svimte av hele tiden, som ene sykepleieren sa. Jeg blødde fortsatt ikke, og smertene i nedre del av magen hadde avtatt for det meste, men blitt erstattet av smerter som strålte opp til spesielt ene skulderen om jeg prøvde å trekke pusten dypt. Og de var jo bekymret ettersom jeg svimte av hele tiden, var blek osv. De tok blodprøver og undersøkte meg med utvendig og så innvendig ultralyd. Jeg skulle være 8+1 i går, men de så ikke noe i livmoren, ingen blødning i buken. Fant en liten cyste på høyre eggstokk, men den skulle ikke være grunnen. Så det ble bestemt at de skulle ta en kikkhullsoperasjon og undersøke. Det var mistanke om svangerskap utenfor livmoren, og da kom de til å operere samtidig og fjerne eggstokken/egglederen hvis det var det de fant.
Da jeg våknet etter operasjonen hadde legen gått for dagen, og hun som passet på meg etterpå hadde ikke lov til å fortelle detaljer. Men da jeg sa hva de hadde fryktet på forhånd, så sa hun at jeg kunne gå ut i fra at det var det som hadde hendt. Legen kommer på visitt mellom 9-12 i dag, så da får jeg vite alt og får anledning til å stille spørsmål.
Så da er vi helt tilbake til start igjen, med muligens en eggstokk mindre...
Jeg er i ettertid veldig glad for at jeg svinte av så mye i går, for hadde jeg bare hatt smertene fra morgenen av - som var merkbare, men langt fra ille - og ingen blødning, så hadde jeg nok bare tatt en egenmeldingsdag og bare blitt hjemme. Smertene i magen avtok jo også etter en stund, med unntak av de som strålte opp til skulderen (noe som kan skje ved svangerskap utenfor livmoren leste jeg etterpå på NHI). Og jeg hadde mye mer vondt da jeg gikk gjennom en SA i juli. Heldigvis har jeg en mann som bekymrer seg på mine vegne når jeg ikke gjør det, som ringer og ordner opp.
NÅ må vel kvoten vår for uhell være brukt opp tenker jeg, nå som jeg har vært gjennom «alt» siden april i år: MA, SA og nå EXU. Det kan vel bare gå oppover som de sier. Og selv om alle gode ting ikke var tre, så på det fjerde skal det skje! En eggstokk i minus vil forhåpentligvis ikke stanse oss.
Og likevel... Et nytt (og vellykket) svangerskap føles himla fjernt ut akkurat nå, og jeg skjønner ikke at jeg skal orke å gå gjennom ny prøving og kanskje en ny skuffelse etter hvert, men gi det en uke eller to så ser det nok lysere ut. Håper jeg
Men bra du ble/blir godt tatt vare på iaf! Skumle greier 
