Gutten vår kom til verden 23. mai kl 23:28, etter en rask og smådramatisk styrtfødsel :P
Han kom 8 dager før termin, veide 3005 gram, var 47 cm lang og 35 cm rundt hodet.
På dagen hadde jeg vært på koslig termintreff med juni-jentene, var en snartur til jordmor og handlet litt. Hadde absolutt ingen tegn på at noe var i gang før jeg la meg nedpå litt i 17 tiden. Fikk ikke sove da noe jeg trodde var kynnere begynte å bli småplagsomme og regelmessige. De var likevel ikke veldig vonde, å jeg klarte fint å gjøre litt husarbeid, se tv og ect. imellom.
Rundt 21:00 ble riene plutslig veldig mye vondere og det var først da jeg skjønte at nå var det i gang. De kom med 2-3 min mellomrom og varte i ca 40 sek.
Samboer ringte til føden men fikk beskjed om at vi hadde goood tid på oss enda, og at vi ikke trengte å komme før riene varte i 1 min. Første fødsel varte som regel i 12 timer som hun sa...
Jeg hadde forferdelig vondt, men som førstegangsfødende visste jeg jo ikke hvor vondt det skulle være, og stolte på at de på føden visste best... Samboer sprang rundt å pakket det siste til fødebagen, mens han tok tiden på riene og samtidig prøvde å trøste meg.
Etter en liten stund mistet jeg helt kontroll over riene, og kroppen generelt, å jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg omtrent... Jeg skrek og hylte, brølte til samboer at han ikke skulle røre meg...
Så følte jeg plutselig at jeg måtte noe veeeldig på do. Satt meg ned å da fosset det ut masse blod og slim. Jeg kjente på meg selv nedentil og der begynte det å bule!
Turte ikke kjenne etter så mye mer, bare ropte til samboer at han måtte ringe etter ambulanse NÅ! Istedet ringte han til føden igjen. Virket ikke som jordmor trodde meg helt, før jeg klarte å stotre ut av meg at det føltes ut som jeg måtte presse... Nå var riene helt sykt vonde, og omtrent uten mellomrom... De sendte ambulanse, og imens la jeg handuk på badgulvet å satte meg på alle fire... Hadde jordmor på høytaler hele tiden. Jeg var helt sikker på at gutten skulle komme ut der, midt på badgulvet og jeg fikk helt panikk... Kjempet med hele kroppen for ikke å begynne å presse.
Ambulansen kom etter 10 min, å synet som møtte den stakkars unge ambulansemannen på badet var altså meg, med en hvit blodig sommerkjole dratt helt oppunder puppene, sittende på alle fire og med beina spredt :P Jeg kommanderte han til å sjekke om hodet var på vei ut, men det kronet ikke enda sa han... De hjalp meg opp og mellom to rier løp jeg ut i ambulansen... Så naboene fikk seg et show kan man si, fødende dame med liten blodig sommerkjole opp under puppene og kun en hånduk mellom bena :P uff..
Ambulanseturen husker jeg nesten ingenting av... Kjempet fortsatt med å la være å presse, men begynte å småpresse ufrivilling på vei inn til sykehuset. Vel inne på fødestuen tok jordmor seg goood tid med å finne frem utstyr før hun kom for å sjekke åpningen... "Oj, her er det bare å begynne å presse!" sa hun overrasket. Nei sier du det du... Jeg kunne endelig presse på alt jeg hadde, sykt vondt, men kan ikke klage, for gutten kom ut 3 rier senere, 10 min etter at jeg kom inn på sykehuset. En helt fantastisk følelse da kroppen kom ut :) Gutten var frisk og rask, og skrek til med en gang. Fikk 2 små rifter å måtte sy 2 sting, ellers gikk alt fint.
Litt skummelt å tenkte på at om jeg ikke hadde krevd at de sendte ambulanse så hadde jeg født på badgulvet... Vet ikke helt om det var en drømmefødsel akkurat, men er tross alt glad for at det gikk fort :) Først etterpå fikk jeg vite at samboer har hele seansen på film, enset han ikke engang inne på fødestua :P
Gutten er selvsagt verdens nydeligste, og skal med 90 % sikkerhet hete Liam. (Pappa må bare si seg helt enig først ;) Kan legge inn bilde senere :)
