Gutt 18 mnd vil ikke sitte ved bordet

[Neidajoda]

Vi har en toåring som skal gå fra bordet omtrent med en gang. Vi lar ham bare gå. Så får han leke mens vi spiser ferdig.

Ofte blir det mye og høylydt gråt og skrik for han vil vi skal komme og leke. Da sier vi bare rolig at vi ser han er lei seg og vil vi skal leke, og at vi skal leke etter at vi har spist ferdig. Vi går ikke fra bordet før vi er ferdige. Det er noe dritt, for det er jo ikke akkurat koselig å sitte og spise når det står en liten gutt og hylgriner ved siden av en..

Dere som sier dere ikke godtar at de går fra bordet: hvordan hindrere dere det, da..? Han sitter på tripptrapp, så det er bare å gå ut av den. Sele/bøyle er glemmesak, da får vi ham ikke ned i stolen. Vi kan ikke sitte og holde ham på stolen med makt heller.

Han får ikke ta med seg noe mat, men å fysisk tvinge ham til å sitte går jo ikke.

 

[B]

Vi har en toåring som skal gå fra bordet omtrent med en gang. Vi lar ham bare gå. Så får han leke mens vi spiser ferdig.

Ofte blir det mye og høylydt gråt og skrik for han vil vi skal komme og leke. Da sier vi bare rolig at vi ser han er lei seg og vil vi skal leke, og at vi skal leke etter at vi har spist ferdig. Vi går ikke fra bordet før vi er ferdige. Det er noe dritt, for det er jo ikke akkurat koselig å sitte og spise når det står en liten gutt og hylgriner ved siden av en..

Dere som sier dere ikke godtar at de går fra bordet: hvordan hindrere dere det, da..? Han sitter på tripptrapp, så det er bare å gå ut av den. Sele/bøyle er glemmesak, da får vi ham ikke ned i stolen. Vi kan ikke sitte og holde ham på stolen med makt heller.

Han får ikke ta med seg noe mat, men å fysisk tvinge ham til å sitte går jo ikke.

Sier med rolig stemme at han må sitte ved bordet til alle er ferdige. Prøver han å gå ned, så setter vi han på stolen og sier at han må vente. Samtidig avleder litt med å snakke om noe han synes er interessant, eller om maten. Han sitter i grunnen i ro, rett etter bøylen ble borte var det veldig spennende å skulle gå fra bordet. Nå prøver han innimellom, men ikke så veldig ofte.

 

[B]

Apropos så skjøn er jeg ikke hvorfor så mange av dere tror at vi som berbarna sitte ved bordet bruker både makt og voldsom tvang. Det er ikke noe annerledes enn å feks kle på barn som ikke vil,eller skifte bleie på en som ikke vil. Jeg ser heller ikke forskjellen verken på at det er triveligere eller mer pedagogisk å la barnet gråte og rope på golvet mens foreldrene spiser eller om de gråter litt på stolen sin ved bordet. Nå kommer det jo ikke til gråting på stolen særlig ofte da, for det går faktisk an å få barn til å sitte stille uten at det er tredje verdenskrig.

Ja, jeg er provosert over at det ser ut at en del her tror vi andre tviholder barnet på stolen.

 

[Neidajoda]

Apropos så skjøn er jeg ikke hvorfor så mange av dere tror at vi som berbarna sitte ved bordet bruker både makt og voldsom tvang. Det er ikke noe annerledes enn å feks kle på barn som ikke vil,eller skifte bleie på en som ikke vil. Jeg ser heller ikke forskjellen verken på at det er triveligere eller mer pedagogisk å la barnet gråte og rope på golvet mens foreldrene spiser eller om de gråter litt på stolen sin ved bordet. Nå kommer det jo ikke til gråting på stolen særlig ofte da, for det går faktisk an å få barn til å sitte stille uten at det er tredje verdenskrig.

Ja, jeg er provosert over at det ser ut at en del her tror vi andre tviholder barnet på stolen.

Det er vel kanskje fordi folk har ulike barn?

Å si med rolig stemme at "Nå må du sitte" har absolutt null og niks effekt på min gutt. Å gjøre som du skriver over, å sette ham på stolen, når han ikke vil, går bare ikke. For du er jo da avhengig av han faktisk setter seg på stolen. Hva hadde du gjort om han hadde sparket og sprellet og spent hele kroppen som en omvendt banan? Det var derfor vi måtte ta av bøylen i utgangspunktet; så vill sprelling med en gang vi prøvde å sette ham i stolen at det var klin fysisk umulig..

Ikke alle har barn som hører etter og faktisk gjør som man sier til dem..

Vi også snakker hyggelig og prøver å avlede med å prate om hyggelige ting, mens vi prøver å sette ham på stolen, men det virker kanskje i ett av ti tilfeller.. vil han ikke sitte, er det fint lite vi får gjort. Så vårt alternativ da er fysisk tvang, eller holde ut med en gutt som spreller og griner på gulvet ved siden av oss.

Om man skal kle på eller skifte bleie på en som ikke vil, så er det fysisk makt med i bildet til slutt.. Altså, MÅ vi ut, så MÅ vi ut, og da MÅ han ha klær på, og om ikke allverdens godsnakking og avleding og kosemosing virker, MÅ man til slutt bruke tvang. Nå er det uhyre sjelden vi ikke klarer godsnakke ham såpass at vi får klær på uten tvang, da, heldigvis. Men ved bordet er det en helt annen sak.

 

[B]

Det er vel kanskje fordi folk har ulike barn?

Å si med rolig stemme at "Nå må du sitte" har absolutt null og niks effekt på min gutt. Å gjøre som du skriver over, å sette ham på stolen, når han ikke vil, går bare ikke. For du er jo da avhengig av han faktisk setter seg på stolen. Hva hadde du gjort om han hadde sparket og sprellet og spent hele kroppen som en omvendt banan? Det var derfor vi måtte ta av bøylen i utgangspunktet; så vill sprelling med en gang vi prøvde å sette ham i stolen at det var klin fysisk umulig..

Ikke alle har barn som hører etter og faktisk gjør som man sier til dem..

Vi også snakker hyggelig og prøver å avlede med å prate om hyggelige ting, mens vi prøver å sette ham på stolen, men det virker kanskje i ett av ti tilfeller.. vil han ikke sitte, er det fint lite vi får gjort. Så vårt alternativ da er fysisk tvang, eller holde ut med en gutt som spreller og griner på gulvet ved siden av oss.

Om man skal kle på eller skifte bleie på en som ikke vil, så er det fysisk makt med i bildet til slutt.. Altså, MÅ vi ut, så MÅ vi ut, og da MÅ han ha klær på, og om ikke allverdens godsnakking og avleding og kosemosing virker, MÅ man til slutt bruke tvang. Nå er det uhyre sjelden vi ikke klarer godsnakke ham såpass at vi får klær på uten tvang, da, heldigvis. Men ved bordet er det en helt annen sak.

Barn et ulike, derfor blir jeg overrasket over alle i tråden som ser ut å tro at vi andre holder barnet nede på stolen sin.

 

[Bkno5230182]

Hei
Vi trenger litt tips og råd og håper noen her kan hjelpe. Vi har en gutt på 18 mnd som inntil nylig alltid har sittet ved bordet i sin egen stol under alle måltider. Plutselig snudde det, fra den ene dag til den anden, så han nå nekter å sitte i stolen sin når vi spiser. Forsøker vi å sette ham i stolen blir det grining. Tar vi ham ut og setter ham på gulvet, går han rett hen til mamma og vil ha hende med. Blir mamma sittende, blir han sint og griner.

Dette er kanskje bare en fase, men likevel veldig frustrerende, da vil gjerne vil spise måltidene i lag i familien.

Noen som har råd eller tips til hvordan vi kan få gutten tilbake i stolen og spise med oss?

En veldig vanskelig tid det der. Vi er der nå vi også med sønnen vår på 19 mnd. Forferdelig kjedelig å spise ved bordet når det bare blir hyling og grining. Og han vil plutselig bare sitte på fanget eller bare leke. Så forstår det er tungt.

Vet vi gjør en feil ved matbordet da, men det har hjulpet oss mye. Det er å bruke et nettbrett som han kan se på noe han liker. Men det er vel ikke sånn man skal løse dette. Men jeg har funnet ut at for at vi skal kunne spise mat rundt bordet så blir det sånn forløbbig, frem til han er litt eldre.

 

[Neidajoda]

Barn et ulike, derfor blir jeg overrasket over alle i tråden som ser ut å tro at vi andre holder barnet nede på stolen sin.

Jeg har lest hele tråden, og ser ikke EN eneste person som antyder at du og andre som får barnet til å sitte bruker tvang? Kan du sitere dem du mener? Jeg ser derimot folk som sier at DE hadde måttet bruke tvang for å få barnet sitt til å sitte. Det er langt ifra det samme som å si at DU bruker tvang.. JEG hadde måttet brukt fysisk makt for å få mitt barn til å sitte; og det er jo derfor jeg spør: hva er det dere gjør som får dette til, for jeg antar selvsagt at ingen her sitter og fysisk tviholder ungen sin nede i stolen mens familien skal ete fiskepinner...

 

[Stolt mamma]

Jeg har lest hele tråden, og ser ikke EN eneste person som antyder at du og andre som får barnet til å sitte bruker tvang? Kan du sitere dem du mener? Jeg ser derimot folk som sier at DE hadde måttet bruke tvang for å få barnet sitt til å sitte. Det er langt ifra det samme som å si at DU bruker tvang.. JEG hadde måttet brukt fysisk makt for å få mitt barn til å sitte; og det er jo derfor jeg spør: hva er det dere gjør som får dette til, for jeg antar selvsagt at ingen her sitter og fysisk tviholder ungen sin nede i stolen mens familien skal ete fiskepinner...

som du sier er barn forskjellig og vil holder ikke barna på stolen med makt. Her hjelper det nok at barna er glad i mat og at vi har en god stemning rundt bordet (sier ikke at dere har en dårlig stemning). Ellers er jeg rimelig konsekvent når det gjelder regler generelt sånn at barna vet at regler ikke kan forhandles om. De vet også at hvis de går fra bordet eller tuller ved matbordet så får det konsekvenser akkurat som når de bryter andre regler.

Må presisere at jeg ikke har regler for alt, men har noen regler som jeg anser som viktige og de kan ikke forhandles om og får konsekvenser hvis de brytes.

 

[Miss_30]

Vi har gitt opp å få toåringen til å sitte ved bordet. Han får styre som han vil nå. Noen ganger vil det si at han får middagen sin foran tv-en eller se på iPad. Så får han komme og gå litt som han selv vil. Etter minst 1,5 år med en unge som slår seg fullstendig vrang, så har vi gjort det sånn. Han hyler og slår og det er mest meg det går utover. Jeg er sulten og vil spise og snakke til han er bare å glemme.

Vi har erfart at det går helt fint med ungene selv om vi ikke tar alle kamper. De lærer seg folkeskikk etter hvert uansett.

 

[Veivalsa]

Vi har en toåring som skal gå fra bordet omtrent med en gang. Vi lar ham bare gå. Så får han leke mens vi spiser ferdig.

Ofte blir det mye og høylydt gråt og skrik for han vil vi skal komme og leke. Da sier vi bare rolig at vi ser han er lei seg og vil vi skal leke, og at vi skal leke etter at vi har spist ferdig. Vi går ikke fra bordet før vi er ferdige. Det er noe dritt, for det er jo ikke akkurat koselig å sitte og spise når det står en liten gutt og hylgriner ved siden av en..

Dere som sier dere ikke godtar at de går fra bordet: hvordan hindrere dere det, da..? Han sitter på tripptrapp, så det er bare å gå ut av den. Sele/bøyle er glemmesak, da får vi ham ikke ned i stolen. Vi kan ikke sitte og holde ham på stolen med makt heller.

Han får ikke ta med seg noe mat, men å fysisk tvinge ham til å sitte går jo ikke.

Jeg er enig i dette.
I barnehagen har de faktisk ikke tripp trapp, men små stoler og lavt bort (tilpasset barnas høyde i stedet for de voksne), og der er det mange (men ikke alle på småbarn såklart) som sitter lenge ved bordet til måltidene, så det finnes helt klart andre måter enn fysisk tvang.

Min har merkelig nok ikke skjønt at han kan klatre ned fra tripp trapp uten bøyle men han lener seg mot oss så mye at vi til slutt må ta hn i mot.
Jeg ser hvertfall at den løsningen vi har, som er det amme som hos dere, gir progresjon på hvor lenge han sitter til bordet uten at han opplever at vi bare tvinger gjennom vår vilje (at hna skl sitte ved bordet). Uansett hvordan man vrir og vender på det, blir det å la barnet sitte og hyle og "rase fra seg" mer et spørsmål om makt og disiplin heller enn å snakke sammen. Om emd en på 1, 5 - 2 kan jo ikke alltid barna snakke om følelser med ord, eller han forståelse på samme måte som en voksen.

Men det er klart, når barnet mitt er 3 - 4 år, forventer jeg jo en viss progresjon språklig og mentalt slikt at barnet vil forstå hvorfor man skal sitte ved bordet selv om det er kjedelig eller ikke akkurat det man har lyst til. Det er heller ikke sånn at jeg setter barnet ned med én gang ha ønsker det, det er i ytterste konsekvens ved veldig stor uro og gråt.

Vi kommer nok alle til målet, altså at barna sitter ved bordet måltid ut uten å hyle eller gråte fordi de vil ned, men hvilken løsning man velger for å komme dit trenger ikke være den samme. Jeg synes sånn vi har valgt det tar imot barnets følelser bedre, og styrker relasjonen mellom barnet og meg bedre enn en tanke om foreldrerollen som autoritær og displinpreget. Men jeg stoler jo på at de som heller velger å tvinge barnet til å sitte ved bordet, kjenner at det er riktig for sitt barn og for dem som foreldre.
Men om man velger noe annet er liksom ikke håpet ute heller, slik at man aldri vil få barn som sitter til bords.

Som sagt er det STOR forskjell på mitt barn nå ved 2 år enn ved 1,5 år, selv om vi ikke tvang han til å sitte ved bordet når han absolutt ikke ville det. Den mentale utviklingen og språklig Utvikling det siste halve året har også ført til at han faktisk forstår mer av konseptet måltid og at vi sitter til alle er ferdige