Gutt 18 mnd vil ikke sitte ved bordet

[Bkno1570392]

Hei
Vi trenger litt tips og råd og håper noen her kan hjelpe. Vi har en gutt på 18 mnd som inntil nylig alltid har sittet ved bordet i sin egen stol under alle måltider. Plutselig snudde det, fra den ene dag til den anden, så han nå nekter å sitte i stolen sin når vi spiser. Forsøker vi å sette ham i stolen blir det grining. Tar vi ham ut og setter ham på gulvet, går han rett hen til mamma og vil ha hende med. Blir mamma sittende, blir han sint og griner.

Dette er kanskje bare en fase, men likevel veldig frustrerende, da vil gjerne vil spise måltidene i lag i familien.

Noen som har råd eller tips til hvordan vi kan få gutten tilbake i stolen og spise med oss?

 

[Ugla95]

Det er sikkert ikke lov å si, men jeg hadde sagt at vi sitter ved bordet under måltidet og ikke rikket meg før jeg var ferdig å spise. Om han vil gråte fordi han heller vil leke enn å sitte ved bordet så får han gjøre det, det er en del av det å lære at man ikke alltid kan få viljen sin og ikke alltid kan bestemme selv, særlig over andre mennesker.
Dette er noe som er "uhørt" i dag, barn skal få styre de voksne og det er krise om de blir sinte eller lei seg. Jeg mener uansett at en vanlig 18mnd gammel gutt/jente ikke tar skade av å ikke få viljen sin konstant. Det blir ikke det samme som å la et spedbarn ligge å gråte for eksempel.

 

[B]

Hei
Vi trenger litt tips og råd og håper noen her kan hjelpe. Vi har en gutt på 18 mnd som inntil nylig alltid har sittet ved bordet i sin egen stol under alle måltider. Plutselig snudde det, fra den ene dag til den anden, så han nå nekter å sitte i stolen sin når vi spiser. Forsøker vi å sette ham i stolen blir det grining. Tar vi ham ut og setter ham på gulvet, går han rett hen til mamma og vil ha hende med. Blir mamma sittende, blir han sint og griner.

Dette er kanskje bare en fase, men likevel veldig frustrerende, da vil gjerne vil spise måltidene i lag i familien.

Noen som har råd eller tips til hvordan vi kan få gutten tilbake i stolen og spise med oss?

Det blir grining førsr, men hva skjer da hvis middagen går som vanlig? Maten kommer på bordet, dere spør om han vil ha vann i koppen sin, snakker om maten, kanskje forteller en historie om noe dere gjorde eller så den dagen? Vår hadde en fase der han ikke skulle sitte, men det måtte han faktisk. Vi sa bare "joda,ved måltidet sitter vi på stolene våre" og satte han ned. Nå har vi hatt litt på ny fordi vi har fjernet bøyle på stolen,og da skulle han begynne å gå fra bordet veldig tidlig. Me han må vente til alle har spist opp, selvsagt ikke hvis det av en eller annen grunn t at urimelig mye tid. Han klaget først, men vi sa at han måtte vente til alle var ferdige, og selvsagt skyndte oss litt de fleste gangene så han slapp å vente så lenge og sånn at vi kunne slippe han fra bordet når han ble rolig. Nå er det greit, tuller litt innimellom,men sitter på stolen gjennom et normalt måltid. Samme kreves forøvrig av han i bhg, så det er på ingen måte urimelig.

 

[Bkno1570392]

Det er sikkert ikke lov å si, men jeg hadde sagt at vi sitter ved bordet under måltidet og ikke rikket meg før jeg var ferdig å spise. Om han vil gråte fordi han heller vil leke enn å sitte ved bordet så får han gjøre det, det er en del av det å lære at man ikke alltid kan få viljen sin og ikke alltid kan bestemme selv, særlig over andre mennesker.
Dette er noe som er "uhørt" i dag, barn skal få styre de voksne og det er krise om de blir sinte eller lei seg. Jeg mener uansett at en vanlig 18mnd gammel gutt/jente ikke tar skade av å ikke få viljen sin konstant. Det blir ikke det samme som å la et spedbarn ligge å gråte for eksempel.

I utgangspunkt helt enig med deg. Barn på den alder tar ikke skade av å ikke få viljen sin konstant. De to første ukene prøvde vi den taktikken, men uten noen endring. Hvis vi i det hele tatt klarer å få ham ned i stolen (sparker, biter og stritter mot med både arme og ben), sitter han og griner, kaster seg rundt og slenger maten på gulvet. Han kan være ganske sta, så det slutter ikke før vi tar ham opp - uansett om det tar 5 eller 30 minutter. Så på ingen måte hyggelig å sitte rundt bordet. Etter et par uker med den taktikk, prøvde vi å sette ham på gulvet mens vi spiste. Hvis han ville ha mat måtte han sitte i stolen. Da stilte han ved siden av mamma og grinte mens vi spiste - så heller ikke dette hadde noen effekt.

 

[Veivalsa]

Hei
Vi trenger litt tips og råd og håper noen her kan hjelpe. Vi har en gutt på 18 mnd som inntil nylig alltid har sittet ved bordet i sin egen stol under alle måltider. Plutselig snudde det, fra den ene dag til den anden, så han nå nekter å sitte i stolen sin når vi spiser. Forsøker vi å sette ham i stolen blir det grining. Tar vi ham ut og setter ham på gulvet, går han rett hen til mamma og vil ha hende med. Blir mamma sittende, blir han sint og griner.

Dette er kanskje bare en fase, men likevel veldig frustrerende, da vil gjerne vil spise måltidene i lag i familien.

Noen som har råd eller tips til hvordan vi kan få gutten tilbake i stolen og spise med oss?

Vi har hatt det AKKURAT som dette rundt 18mnd +

Det har ingen hensikt å tvinge et så lite barn til å sitte ved bordet. Man kan prøve å endre stemningen såklart, men noen barn er mer sta enn andre. Min er en av dem En 3-4åring med forståelse og språk som du kan snakke med og forklare til, og som man uttrykke seg med språk til deg, JA, da kan man snakke om å ha et striktere reglement for å sitte ved bordet.

Sånn var det ofte her:
Får servert mat, spiser litt. Vil ned. Vi setter han ned, vil raskt at mamma og pappa skal være med å leke. Vi sier "nei, jeg skal spise opp maten min først, også blir jeg med å leker". Og DER var vi harde, gutten kunne sirkel rundt bordet og hyle hele måltidet. Han fikk sitte på fanget om han ville, han fikk en kos og trøst og masse anerkjennelse for at han syntes det var vanskelig at pappa/mamma ikke kunne være med med én gang.

Maten står alltid tilgjengelig så han kan komme tilbake å ta litt mat eller forsyne seg mens han går rundt bordet. Når vi er ferdige med å spise tar vi vekk maten, og serverer ikke noe nytt/bedre, men lager heller en stor porsjon grøt eller annen kveldsmat som vi serverer litt tidligere enn vanlig. Dersom han spiser lite middag altså.

Og dette har skjedd Nå som han er akkurat 2 år :
Mange middager sitter han lenge ved bordet
, snakker og spiser. Noen ganger vil han si takk for maten og gå ned etter 5 min. Da setter vi han ned. Han maser som regel IKKE om at vi skal være med å leke, og om han spør aksepterer hn at vi skal spise opp. De fleste dager altså
Jeg er overbevist om at det hjalp at vi ikke ble med, men at vi ikke var strenge og sure fordi han ikke ville sitte ved borde.
Han har tripp trapp stol. Hvis han går fra tidlig snur jeg stolen rundt og setter tallerkenen på stolsetet, også kan han komme tilbake og forsyne seg om han vil. Vi ser ikke stort på han om han kommer og forsyner seg, det at han spiser skal ikke få overdreven verken positiv eller negativ oppmerksomt

Jeg kan også legge til at mitt barn nå stort sett er av den roligere typen som sitter lenger enn jevnaldrende vi er sammen med, og av de som er mest i ro rundt bordet i bhg, på tross v denne slitsomme perioden rundt 18 måneder

Jeg tenker at det eneste som er skikkelig fy det er:
- Sette opp en ipad ved bordet, da kan jeg love at det blir vanskelig å bli kvitt den vanen og barna trenger å lære seg at ting er kjedelig og uten masse underholdning.
- tvinge barnet til å sitte ved bordet når det bare blir masse skrik og ukoselig for alle. Eldre barn, ja
, da kan vi snakke om det. Men så små som 1,5-2,5 år har ikke kommet langt nok i utvikling.


Pust med magen - Dette går over
(men skal ikke si annet enn at jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn i denne perioden. Såå mange middager var bare gråt, dårlig stemning og null matglede for alle rundt bordet)

 

[Regnbuebarn 2015]

Hei
Vi trenger litt tips og råd og håper noen her kan hjelpe. Vi har en gutt på 18 mnd som inntil nylig alltid har sittet ved bordet i sin egen stol under alle måltider. Plutselig snudde det, fra den ene dag til den anden, så han nå nekter å sitte i stolen sin når vi spiser. Forsøker vi å sette ham i stolen blir det grining. Tar vi ham ut og setter ham på gulvet, går han rett hen til mamma og vil ha hende med. Blir mamma sittende, blir han sint og griner.

Dette er kanskje bare en fase, men likevel veldig frustrerende, da vil gjerne vil spise måltidene i lag i familien.

Noen som har råd eller tips til hvordan vi kan få gutten tilbake i stolen og spise med oss?

Er han sulten? Får han være med på matlagingen? De fasene det har vært sånn her så har vi lagt fokus på matro og at mat er positivt, så når han ikke ville spise fikk han sitte o fanget om han ønsket eller jeg ble med på stua å lekte mens de andre spiste. Så spiste jeg når pappa var ferdig. Det er jo bare en fase

 

[Bkno1570392]

Det er nok bare en fase ja, så det går helt sikkert over - men litt frustrerende akkurat når det står på og vi ikke kan spise maten sammen.

Ipad blir det ikke noe av - det har vi ikke engang i huset. Og prøve å sette gutten i stolen funger svært dårlig også, så vi må nok bare akseptere at det enten blir spising med ham på fanget, eller på skift.

Det småbarnslivet, det småbarnslivet - det er nå artig Tusen takk for de gode svar.

 

[Veivalsa]

Det er nok bare en fase ja, så det går helt sikkert over - men litt frustrerende akkurat når det står på og vi ikke kan spise maten sammen.

Ipad blir det ikke noe av - det har vi ikke engang i huset. Og prøve å sette gutten i stolen funger svært dårlig også, så vi må nok bare akseptere at det enten blir spising med ham på fanget, eller på skift.

Det småbarnslivet, det småbarnslivet - det er nå artig Tusen takk for de gode svar.

Har han stol med bøyle, kan dere feks prøve å ta bort den? Mange som vil være mer selvstendige i denne periode, så kan like godt å få klatre opp selv. Eller forsøk å sette han på en voksenstol i stedet? Bare sånn for å se om en annen stol gjør inngangen til måltidene lettere

Husker dette sol veldig frustrerende ja, så håper det går fort over for dere

 

[B]

Vi har hatt det AKKURAT som dette rundt 18mnd +

Det har ingen hensikt å tvinge et så lite barn til å sitte ved bordet. Man kan prøve å endre stemningen såklart, men noen barn er mer sta enn andre. Min er en av dem En 3-4åring med forståelse og språk som du kan snakke med og forklare til, og som man uttrykke seg med språk til deg, JA, da kan man snakke om å ha et striktere reglement for å sitte ved bordet.

Sånn var det ofte her:
Får servert mat, spiser litt. Vil ned. Vi setter han ned, vil raskt at mamma og pappa skal være med å leke. Vi sier "nei, jeg skal spise opp maten min først, også blir jeg med å leker". Og DER var vi harde, gutten kunne sirkel rundt bordet og hyle hele måltidet. Han fikk sitte på fanget om han ville, han fikk en kos og trøst og masse anerkjennelse for at han syntes det var vanskelig at pappa/mamma ikke kunne være med med én gang.

Maten står alltid tilgjengelig så han kan komme tilbake å ta litt mat eller forsyne seg mens han går rundt bordet. Når vi er ferdige med å spise tar vi vekk maten, og serverer ikke noe nytt/bedre, men lager heller en stor porsjon grøt eller annen kveldsmat som vi serverer litt tidligere enn vanlig. Dersom han spiser lite middag altså.

Og dette har skjedd Nå som han er akkurat 2 år :
Mange middager sitter han lenge ved bordet
, snakker og spiser. Noen ganger vil han si takk for maten og gå ned etter 5 min. Da setter vi han ned. Han maser som regel IKKE om at vi skal være med å leke, og om han spør aksepterer hn at vi skal spise opp. De fleste dager altså
Jeg er overbevist om at det hjalp at vi ikke ble med, men at vi ikke var strenge og sure fordi han ikke ville sitte ved borde.
Han har tripp trapp stol. Hvis han går fra tidlig snur jeg stolen rundt og setter tallerkenen på stolsetet, også kan han komme tilbake og forsyne seg om han vil. Vi ser ikke stort på han om han kommer og forsyner seg, det at han spiser skal ikke få overdreven verken positiv eller negativ oppmerksomt

Jeg kan også legge til at mitt barn nå stort sett er av den roligere typen som sitter lenger enn jevnaldrende vi er sammen med, og av de som er mest i ro rundt bordet i bhg, på tross v denne slitsomme perioden rundt 18 måneder

Jeg tenker at det eneste som er skikkelig fy det er:
- Sette opp en ipad ved bordet, da kan jeg love at det blir vanskelig å bli kvitt den vanen og barna trenger å lære seg at ting er kjedelig og uten masse underholdning.
- tvinge barnet til å sitte ved bordet når det bare blir masse skrik og ukoselig for alle. Eldre barn, ja
, da kan vi snakke om det. Men så små som 1,5-2,5 år har ikke kommet langt nok i utvikling.


Pust med magen - Dette går over
(men skal ikke si annet enn at jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn i denne perioden. Såå mange middager var bare gråt, dårlig stemning og null matglede for alle rundt bordet)

Jeg er uenig med deg at de er for små. Husk at i barnehagen må de sitte i ro ved bordet til de er ferdige. Det er flere grunner til det, blant annet at ingen av ungene klarer/vil spise og ha matro dersom en eller flere andre unger er i heftig lek ved siden av. Vi har to stk, og når lille vokser til må nok begge sitte ved bordet til de er ferdige, enten de spiser eller ikke. De velger selv om de skal spise, men de skal sitte ved bordet. Og så liker de jo det når de bare er kommet i gang, de føler jo at de er en del av et fellesskap.

Å gå rundt med mat i hånda får heller ikke våre gjøre, både av hensyn til møblene men ikke minst fordi vi kjenner flere som har hunder og det blir en veldig vanskelig situasjon både pga de fleste litt matglade hunder vil ta fra barnet og fordi det kan være hunder med matforsvar.

Dersom det passer å ha det slik hos den enkelte, er det bare å kjøre på, men jeg er fortsatt uenig i at de er for små. Da gutten begynte i bhg lærte han der at han måtte sitte på plassen sin i garderoben før de gikk ut, jeg var imponert over at de fikk det til, men både han og de andre ungene vet at de av og til må vente. Et måltid er ikke noe annerledes, de må sitte i ro ved bordet i bhg også.

Vår gutt protesterte en stund på stolen, men vi snakket han bort og satte han ned, og avledet med å snakke om andre ting osv. Da var det greit. Sier ikke at det fungerer på alle barn, for de er jo ulike.

For øvrig hjertens enig om iPad, også fordi det er en måte å hypnotisere ungene til å spise så de ikke kjenner om de er mette. Det kan dermed ødelegge selvreguleringen deres.

 

[Veivalsa]

Jeg er uenig med deg at de er for små. Husk at i barnehagen må de sitte i ro ved bordet til de er ferdige. Det er flere grunner til det, blant annet at ingen av ungene klarer/vil spise og ha matro dersom en eller flere andre unger er i heftig lek ved siden av. Vi har to stk, og når lille vokser til må nok begge sitte ved bordet til de er ferdige, enten de spiser eller ikke. De velger selv om de skal spise, men de skal sitte ved bordet. Og så liker de jo det når de bare er kommet i gang, de føler jo at de er en del av et fellesskap.

Å gå rundt med mat i hånda får heller ikke våre gjøre, både av hensyn til møblene men ikke minst fordi vi kjenner flere som har hunder og det blir en veldig vanskelig situasjon både pga de fleste litt matglade hunder vil ta fra barnet og fordi det kan være hunder med matforsvar.

Dersom det passer å ha det slik hos den enkelte, er det bare å kjøre på, men jeg er fortsatt uenig i at de er for små. Da gutten begynte i bhg lærte han der at han måtte sitte på plassen sin i garderoben før de gikk ut, jeg var imponert over at de fikk det til, men både han og de andre ungene vet at de av og til må vente. Et måltid er ikke noe annerledes, de må sitte i ro ved bordet i bhg også.

Vår gutt protesterte en stund på stolen, men vi snakket han bort og satte han ned, og avledet med å snakke om andre ting osv. Da var det greit. Sier ikke at det fungerer på alle barn, for de er jo ulike.

For øvrig hjertens enig om iPad, også fordi det er en måte å hypnotisere ungene til å spise så de ikke kjenner om de er mette. Det kan dermed ødelegge selvreguleringen deres.

Jeg tror nok at ulike løsninger kan fungere også
Har de høye stoler eller stoler de reiser seg fra selv i barnehagen deres?
Jeg er forsåvidt enig i at man kan forsøke å si at en skal sitte ved bordet til måltidet er ferdig, men at man får se an hvordan barnet reagerer. Det er lett å tvinge dem når de sitter fast i en høy stol, ikke like lett når de klarer å gå til og fra bordet selv

Jeg har som sagt ikke gjort som deg, men likevel har han blitt vandt til å sitte rolig ved bordet lenge de fleste måltider og er som sagt av de barna som sitter lengst og roligst i barnehagen. Så her er det kanskje ikke noen fasit likevel

 

[B]

Jeg tror nok at ulike løsninger kan fungere også
Har de høye stoler eller stoler de reiser seg fra selv i barnehagen deres?
Jeg er forsåvidt enig i at man kan forsøke å si at en skal sitte ved bordet til måltidet er ferdig, men at man får se an hvordan barnet reagerer. Det er lett å tvinge dem når de sitter fast i en høy stol, ikke like lett når de klarer å gå til og fra bordet selv

Jeg har som sagt ikke gjort som deg, men likevel har han blitt vandt til å sitte rolig ved bordet lenge de fleste måltider og er som sagt av de barna som sitter lengst og roligst i barnehagen. Så her er det kanskje ikke noen fasit likevel

Det er nok ingen fasit. Vi har tripp trapp, fjernet bøylen her rundt jul. Da fikk han en tanke om å gå fra bordet, men vi sa bare at han måtte vente til vi var ferdige. Litt misfornøyd først, men gråt ikke eller noe. Så fortet vi oss også heller enn å drøye så han fikk belønningen av å gå ned og ikke mer mas om å sitte. Nå er det ikke noe problem. I bhg er det blanding. Bøyler på de små, men ikke de større.

Tenker som sagt at det er ulikt hva man kan få til hjemme hos seg. Her får ingen av dem gå fra bordet før begge de to i alle fall er ferdige når den tiden kommer . Ellers blir det mer en konkurranse om å gå fra bordet heller enn å spise mat og slappe av. Ser det samme på niesene mine, de er søskenbarn, og ble umulig for den andre å få spist hvis den ene gikk fra bordet. Og som sagt,hunder eller andre dyr/situasjoner man må passe ungene for kan også være grunn til at ungene må sitte ved bordet.

Men, vi ville aldri tvunget ungene å sitte 50 minutter i juleselskap der det drøyer osv. Over et normalt måltid så forutsetter vi bare at han sitter til vi er ferdige.

 

[Veivalsa]

Det er nok ingen fasit. Vi har tripp trapp, fjernet bøylen her rundt jul. Da fikk han en tanke om å gå fra bordet, men vi sa bare at han måtte vente til vi var ferdige. Litt misfornøyd først, men gråt ikke eller noe. Så fortet vi oss også heller enn å drøye så han fikk belønningen av å gå ned og ikke mer mas om å sitte. Nå er det ikke noe problem. I bhg er det blanding. Bøyler på de små, men ikke de større.

Tenker som sagt at det er ulikt hva man kan få til hjemme hos seg. Her får ingen av dem gå fra bordet før begge de to i alle fall er ferdige når den tiden kommer . Ellers blir det mer en konkurranse om å gå fra bordet heller enn å spise mat og slappe av. Ser det samme på niesene mine, de er søskenbarn, og ble umulig for den andre å få spist hvis den ene gikk fra bordet. Og som sagt,hunder eller andre dyr/situasjoner man må passe ungene for kan også være grunn til at ungene må sitte ved bordet.

Men, vi ville aldri tvunget ungene å sitte 50 minutter i juleselskap der det drøyer osv. Over et normalt måltid så forutsetter vi bare at han sitter til vi er ferdige.

Tror nok absolutt det er viktig når man har 2,ellers så skal ingen sitte ved bordet. Når vi har besøk av fetteren, som aldri har måttet sitte ved bordet lenger enn han vil, så skal han ned veldig fort og min skal da såklart heller ikke sitte mer ved bordet.
I barnehagen har de ikke tripp trapp, men små lave barnestoler til lavt bord, så barna kan faktisk bare reise seg rett opp og gå fra men de jobber der også med at man skal sitte ved bordet til alle er ferdige. Men der er de fleste over 2 nå da. Jeg merker jo også stor forskjell på min nå som han er 2, kontra 16-19 mnd som var den mest urolige perioden ved bordet her.
Så jeg tror man bare må se an barnet, men såklart, også forsøke at man skal sitte ved bordet til måltidet er ferdig. Men om vi begynte å spise for 1 min siden, blir det lange 15 min altså. Eller så får vi bare spise fortere kanskje.
Jeg tror likevel på en mellomting mellom når det er nødvendig, og at det likevel kn gi det resultatet man ønsker.

 

[B]

Tror nok absolutt det er viktig når man har 2,ellers så skal ingen sitte ved bordet. Når vi har besøk av fetteren, som aldri har måttet sitte ved bordet lenger enn han vil, så skal han ned veldig fort og min skal da såklart heller ikke sitte mer ved bordet.
I barnehagen har de ikke tripp trapp, men små lave barnestoler til lavt bord, så barna kan faktisk bare reise seg rett opp og gå fra men de jobber der også med at man skal sitte ved bordet til alle er ferdige. Men der er de fleste over 2 nå da. Jeg merker jo også stor forskjell på min nå som han er 2, kontra 16-19 mnd som var den mest urolige perioden ved bordet her.
Så jeg tror man bare må se an barnet, men såklart, også forsøke at man skal sitte ved bordet til måltidet er ferdig. Men om vi begynte å spise for 1 min siden, blir det lange 15 min altså. Eller så får vi bare spise fortere kanskje.
Jeg tror likevel på en mellomting mellom når det er nødvendig, og at det likevel kn gi det resultatet man ønsker.

Spørsmålene jeg stiller er alltid: hvis vi ikke gjør noe med dette, er det et problem, betyr det noe? Betyr det noe på sikt selv om det ikke er et problem nå? Hva er hensiktsmessig å gjøre og hvilken fremgangsmetode kan fungere - og er det slik vi ønsker å gjøre med våre barn?

Feks Samsoving. Det er ikke et problem nå, det er heller ikke et problem om noen år. Og så tror jeg ikke han sover i senga vår når han er 8 år. Det vil naturlig løse seg selv. Samme med å sitte ved bordet. Er det et problem i dag? Ja,det kan det være med hunder osv, på sikt er det problem med hunder og lillesøster, og på enda lengre sikt et problem at barnet kan oppfattes som uoppdragent hvis det ikke sitter ved bordet, samt at barnet ikke blir en del av fellesskapet med folk med ulike andre osv. På sikt vil de fleste barn søke det selv så det ikke blir et problem, men har også sett at en del må ta den der kampen med 8-9 åringer som ikke klarer sitte ved bordet. En på 2 år vil de fleste skjønne får gå fra bordet,men omgivelsene oppfatter det nok ganske annerledes på større barn. Her er det nok avveiningene for de fleste foreldre skjer, og det de må velge etter både barnets personlighet og alder.

 

[Ceccii86]

Vi har akkurat samme problem med vår 2-åring. Vi har gjort mye det samme av det Veivalsa sier. Hun kan gå fra bordet, men vi foreldre går ikke fra bordet før vi er ferdige å spise. Og mens hun holder på gir vi henne så lite oppmerksomhet som mulig. Før vi endte opp med denne metoden prøvde vi å "tvinge" henne til å sitte ved bordet, men det var ikke kjekt for noen av oss.

De siste månedene er det blitt mye bedre, og hun sitter mer og mer ved bordet uten noe stress. For min del virker det som at hun forstår mer og mer situasjonen, og dermed tilpasser hun seg og ser på det vi gjør og hører/forstår det vi sier til henne. Det er dager hvor hun ikke vil sitte i det hele tatt, men så lenge det blir færre av de tenker jeg at vi er inne på riktig spor.

 

[Veslejenta88]

Ville vært streng på det der. Men det er pga egen erfaring med både egne unger og i bhg. Min nr 2 slapp alt for lett unna og selv som 4 åring så sliter de med ham i bhg. Har selv jobbet i bhg og jo de er strenge der og følger opp ang å sitte ved bordet selv om det er lave stoler som de kan gå av selv. Nr 1 satt altid pent ved bordet og heller begynte nå som 6 åring å gå fra bordet og tulle ved måltider. Nr 2 knuste en tallerken i fullt sinne en gang. Det finnes ingen fasit på sånt da alle barn er forskjellige, men å sitte ved bordet følges opp i bhg da dette kan bli ett stort problem ved skolestart.

 

[Barnehagelæreren]

Jeg er enig med flere over her. Nå finnes det ingen fasit, og du må prøve deg frem - men jeg tenker at å tvinge ett barn til å sitte ved bordet, kan ende i at hele måltidet blir negativt, og kan bidra til å gi negative assosiasjoner til måltid. Spesielt hvis det blir mye fokus på det. Man må rett og slett ta små vurderinger her: «er det viktigst for meg at barnet sitter pent og stille ved matbordet - eller er det viktigst at barnet får i seg mat?» og slike vurderinger tenker jeg man må ta hele tiden, og det endrer seg ofte fra dag til dag, uke til uke - og fra måltid til måltid! og kanskje er det andre små vurderinger som gir grunnlag for handling.
Barn har det ikke naturlig i seg til å skulle sitte stille så lenge om gangen, husk: vi ser fortsatt at mange førsteklassinger synes det er vanskelig å sitte stille, og det handler ikke alltid om «oppdragelse» men om utforskertrang, og det er en naturlig del av oss - spesielt barn! Har vi ikke selv kjent på den følelsen når vi sitter å tramper foten i en takt under ett lengre møte?

Jenta vår var akkurat likedan da hun var mellom 1 - 1.5 år gammel. For oss ble det viktig at hun skulle få i seg mat, da hun var småspist, så hun fikk gå litt frem og tilbake. Etterhvert som hun spiste mere og var roligere, så satte vi også små krav til henne (hun måtte sitte litt mer mens hun spiste) og vi gikk aldri fra bordet selv før vi var ferdige. Nå blir hun 5 år, og er den som sitter lengst ved matbordet og bruker god tid på bordaktiviteter, både hjemme og i barnehagen Dette var altså bare en periode, som det sikkert er hos dere også.

Jeg tenker at selvfølgelig er det viktig å øve på og sitte stille, de skal jo på skolen også, men alt til sin tid. Trenger man å øve på det når barnet er ett år? Eller kan man i samråd med barnehage øve etterhvert? Ofte kommer dette seg i løpet av barnehageårene også, da barna opplever det som en sosial arena å sitte ved bordet med flere, og de faller mer og mer til ro Vi har selvfølgelig unntak her også, det er det med alt - og alle barn er så forskjellig og har ulike behov.

I barnehagen følger vi litt mere opp, men det handler om at ofte er det alt fra 9-14 små barn, og da kan vi ikke ha alle disse løpende rundt under måltid, det skaper ingen god situasjon det heller, men da plasserer vi strategisk de barna som trenger en hånd på ryggen og en kos ved en voksen, motiverer, tar kanskje litt opp på fanget før vi setter ned i stolen igjen. På storbarns (3-6 år) setter vi litt mer krav til at de må sitte på plassene sine og vente litt. Alt dette handler jo også om organisering og hensyn til en helhetlig gruppe

MEN det er ingen fasit her tenker jeg, man må ta egne vurderinger over hva som er viktigst for dere som familie under måltidssituasjon Så må man prøve seg frem. Ingen regler uten unntak, og det er ulikt hva som fungerer for hver enkelt

 

[Veivalsa]

Jeg er enig med flere over her. Nå finnes det ingen fasit, og du må prøve deg frem - men jeg tenker at å tvinge ett barn til å sitte ved bordet, kan ende i at hele måltidet blir negativt, og kan bidra til å gi negative assosiasjoner til måltid. Spesielt hvis det blir mye fokus på det. Man må rett og slett ta små vurderinger her: «er det viktigst for meg at barnet sitter pent og stille ved matbordet - eller er det viktigst at barnet får i seg mat?» og slike vurderinger tenker jeg man må ta hele tiden, og det endrer seg ofte fra dag til dag, uke til uke - og fra måltid til måltid! og kanskje er det andre små vurderinger som gir grunnlag for handling.
Barn har det ikke naturlig i seg til å skulle sitte stille så lenge om gangen, husk: vi ser fortsatt at mange førsteklassinger synes det er vanskelig å sitte stille, og det handler ikke alltid om «oppdragelse» men om utforskertrang, og det er en naturlig del av oss - spesielt barn! Har vi ikke selv kjent på den følelsen når vi sitter å tramper foten i en takt under ett lengre møte?

Jenta vår var akkurat likedan da hun var mellom 1 - 1.5 år gammel. For oss ble det viktig at hun skulle få i seg mat, da hun var småspist, så hun fikk gå litt frem og tilbake. Etterhvert som hun spiste mere og var roligere, så satte vi også små krav til henne (hun måtte sitte litt mer mens hun spiste) og vi gikk aldri fra bordet selv før vi var ferdige. Nå blir hun 5 år, og er den som sitter lengst ved matbordet og bruker god tid på bordaktiviteter, både hjemme og i barnehagen Dette var altså bare en periode, som det sikkert er hos dere også.

Jeg tenker at selvfølgelig er det viktig å øve på og sitte stille, de skal jo på skolen også, men alt til sin tid. Trenger man å øve på det når barnet er ett år? Eller kan man i samråd med barnehage øve etterhvert? Ofte kommer dette seg i løpet av barnehageårene også, da barna opplever det som en sosial arena å sitte ved bordet med flere, og de faller mer og mer til ro Vi har selvfølgelig unntak her også, det er det med alt - og alle barn er så forskjellig og har ulike behov.

I barnehagen følger vi litt mere opp, men det handler om at ofte er det alt fra 9-14 små barn, og da kan vi ikke ha alle disse løpende rundt under måltid, det skaper ingen god situasjon det heller, men da plasserer vi strategisk de barna som trenger en hånd på ryggen og en kos ved en voksen, motiverer, tar kanskje litt opp på fanget før vi setter ned i stolen igjen. På storbarns (3-6 år) setter vi litt mer krav til at de må sitte på plassene sine og vente litt. Alt dette handler jo også om organisering og hensyn til en helhetlig gruppe

MEN det er ingen fasit her tenker jeg, man må ta egne vurderinger over hva som er viktigst for dere som familie under måltidssituasjon Så må man prøve seg frem. Ingen regler uten unntak, og det er ulikt hva som fungerer for hver enkelt

Skikkelig bra svar, veldig enig i alt du skriver

 

[Klussedull]

Jeg er enig med flere over her. Nå finnes det ingen fasit, og du må prøve deg frem - men jeg tenker at å tvinge ett barn til å sitte ved bordet, kan ende i at hele måltidet blir negativt, og kan bidra til å gi negative assosiasjoner til måltid. Spesielt hvis det blir mye fokus på det. Man må rett og slett ta små vurderinger her: «er det viktigst for meg at barnet sitter pent og stille ved matbordet - eller er det viktigst at barnet får i seg mat?» og slike vurderinger tenker jeg man må ta hele tiden, og det endrer seg ofte fra dag til dag, uke til uke - og fra måltid til måltid! og kanskje er det andre små vurderinger som gir grunnlag for handling.
Barn har det ikke naturlig i seg til å skulle sitte stille så lenge om gangen, husk: vi ser fortsatt at mange førsteklassinger synes det er vanskelig å sitte stille, og det handler ikke alltid om «oppdragelse» men om utforskertrang, og det er en naturlig del av oss - spesielt barn! Har vi ikke selv kjent på den følelsen når vi sitter å tramper foten i en takt under ett lengre møte?

Jenta vår var akkurat likedan da hun var mellom 1 - 1.5 år gammel. For oss ble det viktig at hun skulle få i seg mat, da hun var småspist, så hun fikk gå litt frem og tilbake. Etterhvert som hun spiste mere og var roligere, så satte vi også små krav til henne (hun måtte sitte litt mer mens hun spiste) og vi gikk aldri fra bordet selv før vi var ferdige. Nå blir hun 5 år, og er den som sitter lengst ved matbordet og bruker god tid på bordaktiviteter, både hjemme og i barnehagen Dette var altså bare en periode, som det sikkert er hos dere også.

Jeg tenker at selvfølgelig er det viktig å øve på og sitte stille, de skal jo på skolen også, men alt til sin tid. Trenger man å øve på det når barnet er ett år? Eller kan man i samråd med barnehage øve etterhvert? Ofte kommer dette seg i løpet av barnehageårene også, da barna opplever det som en sosial arena å sitte ved bordet med flere, og de faller mer og mer til ro Vi har selvfølgelig unntak her også, det er det med alt - og alle barn er så forskjellig og har ulike behov.

I barnehagen følger vi litt mere opp, men det handler om at ofte er det alt fra 9-14 små barn, og da kan vi ikke ha alle disse løpende rundt under måltid, det skaper ingen god situasjon det heller, men da plasserer vi strategisk de barna som trenger en hånd på ryggen og en kos ved en voksen, motiverer, tar kanskje litt opp på fanget før vi setter ned i stolen igjen. På storbarns (3-6 år) setter vi litt mer krav til at de må sitte på plassene sine og vente litt. Alt dette handler jo også om organisering og hensyn til en helhetlig gruppe

MEN det er ingen fasit her tenker jeg, man må ta egne vurderinger over hva som er viktigst for dere som familie under måltidssituasjon Så må man prøve seg frem. Ingen regler uten unntak, og det er ulikt hva som fungerer for hver enkelt

ER så enig. Er slik vi har hatt det og. 3,5 åringen er noen ganger urolig ved middag (varierer hvor sliten han er, er han utslitt vil han ikke sitte så lenge, og er det virkelig så rart tenker jeg! Og noen ganger må han rett og slett på do), men sitter stort sett rolig og spiser seg ferdig. Han har alltid fått gått til og fra.

i vårt hus er matglede viktigst, og resten kommer faktisk av seg selv etterhvert opplever vi. Vokste opp som ekstremt kresen og mislikte måltider som barn selv, så det er viktig for meg at barna mine ikke skal oppleve ubehag rundt måltider

 

[Veivalsa]

ER så enig. Er slik vi har hatt det og. 3,5 åringen er noen ganger urolig ved middag (varierer hvor sliten han er, er han utslitt vil han ikke sitte så lenge, og er det virkelig så rart tenker jeg! Og noen ganger må han rett og slett på do), men sitter stort sett rolig og spiser seg ferdig. Han har alltid fått gått til og fra.

i vårt hus er matglede viktigst, og resten kommer faktisk av seg selv etterhvert opplever vi. Vokste opp som ekstremt kresen og mislikte måltider som barn selv, så det er viktig for meg at barna mine ikke skal oppleve ubehag rundt måltider

Enig
Opplever at å tvinge til å sitte ved bordet ikke akkurat fører til at barnet mitt spiser noe mer.
Men det betyr ikke at vi sier "ja såklart, du kan gå fra" med én gang han mener at han er ferdig. Vi kan snakke litt om maten, eller om dagen eller kråka utenfor vinduet eller om hvem som tok sklia i barnehagen eller hvilken farge pappa har på skjorta. Og plutselig har han glemt at han ville gå ned og får lyst til å spise litt til.

Men har han virkelig bestemt seg, så synes jeg det er bedre at han kan gå ifra heller enn at han sitter og gråter og skriker fordi han ikke kan forklare seg eller forstår nok helt enda, og opplever at vi bare ignorerer det han prøver å si.
Når det er sagt sitter han ut måltidet stadig oftere, er lettere å avlede med samtale nå som han snakker selv og forstår mer av at mamma og pappa skal spise opp

Så alt er heldigvis ikke ødelagt om man ikke velger den mer disiplinære måten å ordne dette på

 

[Stolt mamma]

Det er sikkert ikke lov å si, men jeg hadde sagt at vi sitter ved bordet under måltidet og ikke rikket meg før jeg var ferdig å spise. Om han vil gråte fordi han heller vil leke enn å sitte ved bordet så får han gjøre det, det er en del av det å lære at man ikke alltid kan få viljen sin og ikke alltid kan bestemme selv, særlig over andre mennesker.
Dette er noe som er "uhørt" i dag, barn skal få styre de voksne og det er krise om de blir sinte eller lei seg. Jeg mener uansett at en vanlig 18mnd gammel gutt/jente ikke tar skade av å ikke få viljen sin konstant. Det blir ikke det samme som å la et spedbarn ligge å gråte for eksempel.

Her tenker vi likt som deg. Skjønner at vi er i mindretall utifra svarene her. Her serveres maten ved bordet og alle må sitte på stolen sin hvis de skal ha mat. Alle sitter til vi er ferdige. Blir det noe reaksjoner på det blir det ikke mat, de skjønner fort at det lønner seg å sitte stille på stolen sin. Akkurat det samme gjøres i barnehagen