vi er jo selvsagt kjempeglade over at vi endelig ble gravide, har prøvd i 14 mnd.. men så har vi 2 vennepar som har prøvd lengre, men som ikke har lyktes. de er nå inne til vurdering, men det tar jo tid. gruver meg derfor til å fortelle dem at nå er det endelig vår tid, og at vi venter barn. er redd de skal bli skuffet og såret for at vi skal ha og at dem ikke har fått det til enda... [:(]
gruver meg..
- Trådstarter Sanoja
- Opprettet
PippiLottis
Elsker forumet
jepp kjenner igjen meg der, har det sånn med en i familien min
Men er bare å si det til de, de blir nok glade, selvom de innover kansje blir litt trist, sånn hadde jeg det når jeg prøvde i 3-4 år med nr 1
Men er bare å si det til de, de blir nok glade, selvom de innover kansje blir litt trist, sånn hadde jeg det når jeg prøvde i 3-4 år med nr 1
Varia
Glad i forumet
forstår at du synes det kan være ekkelt..
Men vi må alle lære å kunne glede oss på andres sine vegne. Jeg har nå mistet to ganger på 6 mnd, og samtidig så har venner av meg både fått barn og blitt gravide. Vet noen av de har syntes det har vert litt ekkelt å ta kontakt med meg pga at jeg har mistet. Så jeg har tatt kontakt med de istedenfor, bare for å bryte isen. Vi kan ikke grave oss ned i vår egen sorg og fortvilelse å bare se oss selv. Og du kan jo ikke styre andres graviditeter..
gled deg over at dere har lykkes.
Men vi må alle lære å kunne glede oss på andres sine vegne. Jeg har nå mistet to ganger på 6 mnd, og samtidig så har venner av meg både fått barn og blitt gravide. Vet noen av de har syntes det har vert litt ekkelt å ta kontakt med meg pga at jeg har mistet. Så jeg har tatt kontakt med de istedenfor, bare for å bryte isen. Vi kan ikke grave oss ned i vår egen sorg og fortvilelse å bare se oss selv. Og du kan jo ikke styre andres graviditeter..
gled deg over at dere har lykkes.
Vet akuratt hvordan du har det. Jeg og en venninne prøver å begge å bli gravide. Hun har også prøvd lengre enn meg. Nå når jeg ble gravid, fortalte jeg det jo til henne. Hun er jo en av mine aller beste venninner og syntes hun skulle vite det. Reaksjonen ble; "Åh. Ja. Gratulerer......", sagt i et veldig monotont stemmeleie. Jeg spurte om hun syntes det var dumt at jeg sa det. Vel, både ja og nei sa hun. Veldig kjekt for oss, veldig trist for henne.
Men som Varia sier, det er bare å si det, for man kan ikke grave seg ned hver gang andre kommer med gode nyheter. Slikt blir det bare dårlig stemning av, man går på tå hev og vennskap kan bli dårligere. Og det burde ikke skje.
Siden dere er 3 par som har prøvd lenge, så må jo et av dere til slutt være de første til å komme med en slik go'nyhet, så hvorfor ikke dere. Er veldig fint av deg å ha omsorg for de andre - vitner om stort hjerte og mye empati. Var jeg deg ville jeg uten tvil sagt det likevel. Eller tror du det blir lettere å si det når du er mye lengre på vei? De blir ikke fornærmet da over at dere ikke fortalte det før?
Men som Varia sier, det er bare å si det, for man kan ikke grave seg ned hver gang andre kommer med gode nyheter. Slikt blir det bare dårlig stemning av, man går på tå hev og vennskap kan bli dårligere. Og det burde ikke skje.
Siden dere er 3 par som har prøvd lenge, så må jo et av dere til slutt være de første til å komme med en slik go'nyhet, så hvorfor ikke dere. Er veldig fint av deg å ha omsorg for de andre - vitner om stort hjerte og mye empati. Var jeg deg ville jeg uten tvil sagt det likevel. Eller tror du det blir lettere å si det når du er mye lengre på vei? De blir ikke fornærmet da over at dere ikke fortalte det før?
Jeg kjenner noen som strevde i veldig mange år før de fikk barn. Det verste de visste var at når noen i familien eller venner ble gravide, var de alltid de siste som fikk vite det.. Og det var alltid sånn at de nesten ikke turde å si det til dem. Ja, de syntes det var sårt at andre lett fikk unger, men det var ennå mer sårende å bli holdt utenfor..
Skjønner litt hvordan du har det..har selv mista 2 x siden jul08, så da bestevinna mi ble gravid med nr. 2 på samme tidspunkt som jeg mista kjente jeg at det var veldig sårt, men selvfølgelig var jeg veldig glad på hennes vegne...det var mest sårt i begynnelsen, men så gikk det bedre....tror nok det bare er en naturlig reaksjon og så klarer en etterhvert å "akseptere" det og glede seg på andres vegne.....