Gruer vi oss til fødselen?

[Anemonen]

Jeg gruer meg... Gruer meg til usikkerheten rundt at man ikke vet hvordan tvilling nr 2 ligger/gjør når tvilling nr 1 er ute. Gruer meg til at det skal være så mange inne i rommet og dytte og ta på meg (det er jo et helt mannskap inne på tvillingfødsler)... Gruer meg til å presse ut to.. Gruer meg til å få ut morkakene som er sammenvokst... Gruer meg til hvordan kroppen min som har vært sliten i så mange måneder alt takler det, spesielt siden jeg har en kropp som tåler lite fra før (er ikke frisk), og gruer meg til etterpå for mannen får mest sannsynlig ikke sove sammen med oss og jeg har voldsom seperasjonsangst... Gruer meg til eventuelt å være nybakt tvillingmamma, utslitt, og så måtte takle den angsten jeg får når mannen går, angstanfall og hyperventilering... Og der begynte jeg å styrt grine...! Jepp - gruer meg

Hadde det vært en mulighet å få jordmor eller lege, eller en psykolog for den del, til å skrive en "attest" om at det er det beste for deg? Du har jo i tillegg to barn å ta vare på, det er jo dobbelt så mye som oss andre, og burde da stå først i køen for å kunne ha mannen med. Håper det ordner seg for deg, og at du klarer å legge bort litt av bekymringen i forkant!

 

[Anemonen]

Enn så lenge så gruer jeg meg ikke, fordi jeg veldig bevisst har latt være å tenke på det. Er jo enda over to måneder igjen for min del, og har bestemt meg for at jeg ikke skal begynne å tenke på fødsel før i midten av desember. Regner med jeg kommer til å grue meg, ikke nødvendigvis til smerter og slikt, men til det ukjente, fremmede og ukontrollerbare...

 

[FruFrøken1991]

Nei, jeg gleder meg! Nå vet jeg jo ikke helt hva jeg begir meg ut på siden jeg er førstegangs, men har klart å overbevise meg selv om at en fødsel er barnemat i forhold til å være gravid. Graviditet er absolutt ingenting for meg, men det blir flott å få møte mini når den tid kommer

 

[Lutzern]

Både gruer og gleder meg


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Kassiopeia68]

Jeg har fått vite at jeg forliggende morkake fremdeles nå i uke 33, og hvis jeg må ta keisersnitt - SÅ gruer jeg meg skikkelig, grusomt forferdelig! (Ny UL om 3 uker) Hvis den sklir unna exiten så jeg kan føde på vanlig vis, så gruer jeg meg ikke noe særlig. Da ser jeg heller fram til fødselen!

 

[Kassiopeia68]

Jeg gruer meg... Gruer meg til usikkerheten rundt at man ikke vet hvordan tvilling nr 2 ligger/gjør når tvilling nr 1 er ute. Gruer meg til at det skal være så mange inne i rommet og dytte og ta på meg (det er jo et helt mannskap inne på tvillingfødsler)... Gruer meg til å presse ut to.. Gruer meg til å få ut morkakene som er sammenvokst... Gruer meg til hvordan kroppen min som har vært sliten i så mange måneder alt takler det, spesielt siden jeg har en kropp som tåler lite fra før (er ikke frisk), og gruer meg til etterpå for mannen får mest sannsynlig ikke sove sammen med oss og jeg har voldsom seperasjonsangst... Gruer meg til eventuelt å være nybakt tvillingmamma, utslitt, og så måtte takle den angsten jeg får når mannen går, angstanfall og hyperventilering... Og der begynte jeg å styrt grine...! Jepp - gruer meg

Det kommer til å gå mye bedre enn du frykter! Du er lagd for dette, vettu, selv om du har en kropp som sliter litt.
Man er så fokusert på kropp og det man driver med, så man legger lite merke til omgivelsene og folka. Det som er irriterende er hvis alle absolutt skal komme og håndhilse på deg! Hahaha, det syntes jeg var utrolig teit under min første fødsel som ble igangsatt, og mye folk var tilstede.
Skriv et detaljert fødebrev om din frykt og forventninger - de tar hensyn til det!

 

[MiniMirakler]

Hadde det vært en mulighet å få jordmor eller lege, eller en psykolog for den del, til å skrive en "attest" om at det er det beste for deg? Du har jo i tillegg to barn å ta vare på, det er jo dobbelt så mye som oss andre, og burde da stå først i køen for å kunne ha mannen med. Håper det ordner seg for deg, og at du klarer å legge bort litt av bekymringen i forkant!

Takk for det Jeg har en idiot lege så han klarer nok ikke skrive noe fornuftig, og selvom jeg sikkert burde det så har jeg aldri klart å snakke med noen andre enn mannen om hvor ille denne seperasjons angsten er. Jeg fortalte litt til jordmoren jeg går til, og hun sa jeg skulle skrive brev.. Men motet har ikke vært der til å skrive det enda. Jeg var jo innlagt der jeg skal ligge i 1 døgn tidligere, men jeg ble jo faktisk glemt mens jeg var der så ingen fikk med seg hvorfor jeg frika helt ut (de trodde jeg var redd for tvillingene da jeg kom inn og etter det så de meg jo omtrent ikke ). Ja jeg håper de forstår, og jeg håper også de mener det er viktig å ha ham der for at han skal bli vant med den nye rollen, en rolle han må ta mer serriøst siden det er to

 

[MiniMirakler]

Det kommer til å gå mye bedre enn du frykter! Du er lagd for dette, vettu, selv om du har en kropp som sliter litt.
Man er så fokusert på kropp og det man driver med, så man legger lite merke til omgivelsene og folka. Det som er irriterende er hvis alle absolutt skal komme og håndhilse på deg! Hahaha, det syntes jeg var utrolig teit under min første fødsel som ble igangsatt, og mye folk var tilstede.
Skriv et detaljert fødebrev om din frykt og forventninger - de tar hensyn til det!

Ja - må bygge opp motet til å skrive. Og skrive ærlig. Og ikke legge skjul på det.. Jeg har det jo med å nikke og smile selvom tårene siler og si at "joda det går bra" selvom det absolutt ikke gjør det... Håndhilse ja - nei det er kanskje ikke helt nødvendig når man har nok med seg selv og kroppen sin... Hjelpes!!!

 

[MiniMirakler]

Sniker litt fra juni13.. Jeg var helt overbevist før fødselen om at jeg skulle klare meg helt fint uten mannen og dette her skulle gå fint.. Kom på sykehuset for igangsetting og knakk helt sammen. Ble vist inn på rommet mitt og fikk beskjed om at no måtte mannen gå.. Han kunne eventuelt sitte i gangen og vente, men fikk ikke være med meg. Jeg nektet plent å bli på rommet og sa jeg skulle være der mannen var for dette skulle jeg ikke gå igjennom alene.. Ble helt hysterisk.. Her har jeg vondt og skal liksom sitte med dette helt alene? Ikke pokker.. Når de så hvor grådig jeg knakk sammen fikk jeg eget rom, mannen fikk bli der og vi fikk familierom etter keisersnittet selv om det egentlig ikke var plass til det. Vi fikk super oppfølging og mannen fikk bli der hele tiden vi lå der.
Kanskje du skal prøve å få de til å forstå hvor vanskelig det er for deg å være alene? Det verste for de er jo en utslitt og hysterisk mamma.. Jo verre du har det, jo mer arbeid for de.. Jeg ville enten sagt det til de før fødselen og insistert på at han må få bli, eller så ville jeg prøvde å knekke helt sammen når du kommer på sykehuset og nektet å gå fra mannen..

Uansett så ønsker jeg deg lykke til..

Tusen takk!! Godt jeg ikke er den eneste med slike reaksjoner, da føler man seg ikke like alene og idiotisk. Du har rett - jeg må VISE hvor vondt det gjør og hvor ødelagt jeg blir... Ikke prøve å være sterk og "gjemme meg" som jeg pleier. Jeg ble lagt inn til observasjon for litt siden og egentlig skulle mannen dra hjem, men så glemte de meg fatkisk og da glemte de å sende ham hjem og, så han bare ble der - men jeg lå der i total angst for at de skulle komme og sende ham vekk... Tror ikke jeg slutta å hikste før morgenen etter. Og du har helt rett, jeg må faktisk vise det for at de skal se det. Jeg trenger ham virkelig der, ellers blir den tidne jævlig, for meg, for ham, og for å kanskje for disse stakkars jordmødrene/sykepleierene...!!

 

[Maisen]

Tusen takk!! Godt jeg ikke er den eneste med slike reaksjoner, da føler man seg ikke like alene og idiotisk. Du har rett - jeg må VISE hvor vondt det gjør og hvor ødelagt jeg blir... Ikke prøve å være sterk og "gjemme meg" som jeg pleier. Jeg ble lagt inn til observasjon for litt siden og egentlig skulle mannen dra hjem, men så glemte de meg fatkisk og da glemte de å sende ham hjem og, så han bare ble der - men jeg lå der i total angst for at de skulle komme og sende ham vekk... Tror ikke jeg slutta å hikste før morgenen etter. Og du har helt rett, jeg må faktisk vise det for at de skal se det. Jeg trenger ham virkelig der, ellers blir den tidne jævlig, for meg, for ham, og for å kanskje for disse stakkars jordmødrene/sykepleierene...!!

Barseltiden skal være en fin tid for mor og barn, selvfølgelig far og men mest mor og barn. Det er en tid der du skal komme deg igjen etter ett langt svangerskap og en tøff fødsel. Det er en tid med tårer og glede, en tid med forvirring og problemer med amming. Det er en tid der moren vil være langt inne i sin egen lille boble og gjerne trenger å ha en der som kan hjelpe hun ut av boblen, en som kan hjelpe henne med å bli sterk nok til å møte omverden igjen. Jeg slet med ammingen og det ødela meg enda mer psykisk, men heldigvis hadde de stor forståelse for det og de hjalp meg til å innse at det går faktisk ann å gi babyen mme og.. De dør ikke av det liksom.. Men hvis ikke mannen min hadde vært der og støttet meg gjennom det så tror ikke jeg at jeg hadde klart det så bra som jeg gjorde. Vi lå på KK i en uke etter keisersnittet før legene til slutt fant ut at jeg ville få det bedre hjemme enn der.. Og en ting er viktig å huske på, om du etter fødselen føler at du griner hele tiden så er barseltårer helt normalt.. Jeg tror jeg gren meg igjennom den første uken, og etterpå når folk var hyggelige mot meg så endte jeg ofte opp meg å grine..

Men som du selv sier; vis de at du ikke klarer dette alene.. Hadde de nektet min mann å bli så tror jeg faktisk at jeg hadde gått med han. Jeg hadde faktisk sett på jordmoren og sagt "greit det, jeg går hjem å føder jeg.. Det går helt fint det.. jeg klarer meg jeg.. "

 

[Baby<3Love]

Jeg gleder meg ikke til fødsel. Men gruer meg til etter babyen er ute, til morkake, sying osv.

 

[Mrs Wifey]

Jeg gleder meg ikke til fødsel. Men gruer meg til etter babyen er ute, til morkake, sying osv.

Sying er vell bare om man (forgudsskyld ikke) revner eller må klippes opp? :/ liker ikke å nevne det høyt for meg selv !


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Tulipane]

Sying er vell bare om man (forgudsskyld ikke) revner eller må klippes opp? :/ liker ikke å nevne det høyt for meg selv !


Sent from my iPhone using BV Forum

Altså, min erfaring er at etter man har vært gjennom en fødsel, og de forbanna riene endelig er over og verdens fineste lille menneske ligger oppå deg, så er sying og morkakejobb som å få et myggstikk.



Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Mrs Wifey]

Det er nå litt betryggende

 

[Tuvix]

Gruer meg ikke så veldig til fødselen, har vært gjennom det en gang før og da gikk det ganske så greit. Så satser på at det gjør det denne gangen også. Sist så slapp jeg å gjøre noe for å få morkaken ut. Jordmoren presset på magen min til den kom ut, det var litt ubehagelig. Sist likte jeg ikke å være vekke fra katten, og nå må jeg være vekke fra førstemann også.

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[Kassiopeia68]

Jeg gleder meg ikke til fødsel. Men gruer meg til etter babyen er ute, til morkake, sying osv.

Det går SÅ bra! Du er full av endorfiner etter å ha presset ut knøttet, og kjenner knapt at morkaka kommer ut. Dessuten får du lokalbedøvelse for å sy. Jeg merket det omtrent ikke med mine to, iallefall! Man er bare opptatt av nurket!