Til i morgen. Første bisettelsen for en av våre besteforeldre. Vi er så heldige at vi har hatt 7 besteforeldre til sammen( den første døde når svigermor var 17 så vi har aldri telt med han). Det verste å tenke på er at det blir flere bisettelser med årene. De yngste er min mormor og morfar på 75 og 78 år ellers er resten over 80. Jeg og min mann føler oss heldige som har så mange i live i en alder av 28 og 32 år, men gruer oss til fortsettelsen. Så akkurat svigerfar gå seg en tur og det er hans far som er død. Er helt forferdelig å skrive ordet død. Når vi skulle fortelle datteren vår det i dag så måtte jeg gå ut av rommet, jeg knakk omtrent sammen. Mannen min er mye sterkere enn meg på sånne ting. Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette, men måtte lufte litt tanker. Er utrolig godt å få skrivd ned noen ord om dette og kommer nok til å skrive mer i denne tråden. Skjønner at andre har opplevde verre dødsfall. Men dette er det første nære dødsfallet for både meg og mannen min som vi husker. Mannen min mistet sin søster når han var 5.5 år og hu var 17 mnd. Men det å miste noen for første gang når man er så voksen er helt merkelig.