Gruer meg til barseltiden

[Montro93]

Jeg er gravid for andre gang og har i det siste begynt å grue meg veldig til barseltiden mitt første svangerskap var helt fantastisk og jeg følte at jeg knyttet meg veldig til babyen i magen fra første stund. Jeg hadde nok en veldig romantisk forestilling om hvordan det skulle bli. Desto større var sjokket over hvor tungt jeg opplevde den første tiden. Jeg var virkelig ikke forberedt på hvor tungt jeg syntes det var, og fikk en skikkelig sterk psykisk reaksjon med angstanfall, uro og mye nedstemthet. (Jeg har aldri slitt noe særlig med angst/depresjoner tidligere, så disse følelsene var også veldig nye og overveldende for meg - spesielt i en tid hvor jeg forventet at jeg skulle være på mitt mest lykkelige). Heldigvis ble ting gradvis bedre i løpet av de første tre mnd.

Nå har jeg imidlertid begynt å kjenne på en angstlignende uro og bekymring for at det samme skal skje denne gangen. Samtidig prøver jeg å fokusere på at jeg tross alt er mer forberedt denne gangen. Alt er ikke helt nytt og jeg har jo erfart at alle utfordrende faser (i babyens utvikling og egen opplevelse av barseltiden) går jo over. Det er likevel ikke så lett å være rasjonell oppi dette og jeg kjenner at bekymringene bygger seg opp... spesielt er jeg bekymret for om koronarerestriksjonene medfører at mannen min ikke får være med på barsel. Da vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare meg.

Andre med lignende erfaringer eller som har noen trøstende ord, råd eller tips?

 

[Veivalsa]

Ville tatt det opp med jordmor hvertfall, kanskje hun har noen råd
Hvor langt er du på vei nå?

Ellers så kan det være greit å planlegge for ulike løsninger. Det hjelper meg litt i frykten for ting i fremtiden som man ikke helt kan kontrollere. Noen strategier eller planer å holde seg fast i.

Det kan jo faktisk skje at han ikke får være med på barsel. Da er det fint med en plan. Et lite skriv til noen på barsel slik at de kan hjelpe deg for eksempel. Jeg slet med å sove om natten i frykt for at noe skulle skje babyen, og mannen fikk ikke overnatte. Da jeg endelig turte å si ifra på barsel var det klart at de kunne hjelpe meg, passet babyen noen timer på natten så jeg fikk sove litt. Så trenger ikke tiden på barsel å bli langt, rundt 48t så man får tatt føllingsprøve. Hvordan kan du få det best uten mannen i de timene? Laste ned podcaster eller serie til nettbrett? God sjokolade eller noe annet godt å trøste seg med som du liker?

Det høres ut som enkle ting som jo ikke løser problemet med at mannen ikke får være tilstede for det er jo han du vil ha. Men det gjelder å prøve å finne noen små lystpunkt eller ting som kan hjelpe bittelitt.

Men det er jo bare barsel, som sannsynligvis blir maks noen dager - også er dere hjemme sammen. Hva vil du trenge da?
En avtale med mannen din om at du kan få dusje alene hver dag, eller ligge alene på rommet i en halvtime for eksempel? Gå en kort tur alene, eller at han har hovedansvaret for husarbeid, at han hjelper deg noen netter i uka eller annet? Det er bare du som vet om det er noe som kanskje kan hjelpe deg, eller om en slik plan kan ruste deg litt for de første månedene med en ny baby i hus
I tillegg har dere jo en fra før, så det kan oppstå andre situasjoner eller utfordringer enn sist.

Når det gjelder angst og frykt er det på den ene siden ikke så lett å kontrollere - da hadde den jo ikke vært der, ikke sant. Men når følelsen av uro og bekymring for fremtiden kommer, kan du prøve å eksperimentere med ulike strategier. Hva hjelper deg? Dette er bare noen forslag

• Sette seg ned å lete opp alternative løsninger

• Få snakket med noen, som anerkjenner frykten din. Det kan feks være mannen. Noen ganger kn det hjelpe å si "nå er jeg skikkelig redd for hvordan alt skal bli emd nyfødt igjen". Om mannen da sier, ikke tenk på det, det er ikke noe å stresse med nå - så er det ikke alltid det hjelper. Her har vi en avtale om at mannen min sier "det forstår jeg godt". Og enda så simpelt - jeg vet at han har "lært" seg å respondere med å akseptere følelsene mine selv om han innerst inne kanskje tenker "det er ikke noe å bekymre seg for må", så hjelper det meg likevel. Både å få aksept for frykt/bekryming/følelser og det å si det høyt for å avvæpne tankene heller enn å la alt spinne løpsk i hodet.
• Hvis du er alene, eller ikke vil dele så øv på å akseptere og gi slipp. Når du kjenner at bekymringene tårner seg opp, si til deg selv "Nå er jeg bekymret for hvordan en ny barseltid vil komme til å bli. Det er helt greit" og når du er klar for det "Nå vil jeg prøve å tenke på noe annet for å få det bedre." Hvor godt det funker kommer jo litt an på hvor sterk angsten eller bekymringene er, men det er verdt et forsøk.

Masse lykke til når den nye babyen kommer det kan bli en helt annen opplevelse denne gangen

 

[Stolt mamma]

Har 3 barn og de første 3 mnd med alle tre har jeg syntes har vært ille. Lite søvn, lite respons hos babyen, hormonell, kroppen er ikke helt i vater (jeg kunne fortsatt med argumenter her). Det som hjalp meg med nr 2 og 3 var punkt 1 senke forventningene til meg selv og punkt 2 være mer realistisk ift barseltiden. Det at jeg visste at dette er bare for en periode og at jeg hadde masse mamma kunnskap gjorde det mye lettere med nr 2 og 3. Jeg var også mye mer bevisst på at det er lov å prioritere seg selv noe for å ivareta egen helse (bruk far dag og natt!!!).

 

[Barnehagelæreren]

Hei! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver

Jeg hadde romantisert barselsperioden selv før jeg fikk storesøster. Jeg tenkte at «babyer sover, bæsjer og spiser». Så fikk jeg en vidunderlig og blid jente som sov korte dupper, sov lite og var generelt urolig i søvne med mange oppvåkninger på natt - lenge! (Hun hadde kronisk mellomørebetennelse og fikk dren som 1.5-åring). Spiste nesten ikke fast føde før hun var 1 år og vi slet med å få i henne nok mat lenge. Jeg endte opp hos psykolog, da jeg også gikk mye alene hjemme denne tiden og ble nedstemt, tenkte mye på sykdom (har mild helseangst). Det hjalp utrolig mye! Kom meg også på trening og var ofte ute for å lufte hodet. En knall og flott mann jeg har som pusha meg i riktig retning

Så jeg var spent da lillesøster kom i mai. Ville det bli det samme?
Hun er ett halvt år i dag, og denne gangen har vi faktisk hatt en fantastisk permisjonstid. Jeg hadde innstilt meg på våken-netter, urolig baby/kolikk og var max innstilt på «alt det vanskelige». Ut kom en drømmebaby, som fortsatt er det, hun er blid, sover godt både dag og natt og spiser alt hun får! Amming ga vi oss med rundt 4.5 mnd - da jeg hadde lav terskel denne gang for å gi flaske (og hun foretrakk den framfor pupp). Med storesøster pusha jeg meg sånn med amminga at det bidro til nedstemthet, det løsnet litt når jeg ga meg der også, men det var det riktige for oss da (dette er jo individuelt) Denne gangen er vi også veldig mange venner og vennepar med baby, så føler jeg har hatt mange. Da jeg gikk hjemme med storesøster var de fleste vennene mine flyttet bort for å studere også, og vi hadde nettopp flyttet tilbake til hjemplassen min, så vi var ganske så nyetablerte.

Jeg går fortsatt til psykolog - lavterskeltilbud og som en forebyggende i samråd med min fantastiske lege, da jeg etterspurte selv i svangerskapet Jeg ønsket det pga at jeg ble så oppslukt i sykdom sist barselperiode, og har nå en krettsyk pappa, så ville være føre var - slik at jeg ikke havnet helt der igjen.
Send gjerne en PM om du lurer på noe.

 

[Neidajoda]

Jeg gruer meg også som en hund...

Det første halvåret med baby var helt jævlig forrige gang. Virkelig helt fullstendig jævlig. Jeg har aldri grått så mye i mitt liv, eller vært så intenst fortvilet. Bare angret på at jeg fikk barn, og ble til slutt diatnostisert med fødselsdepresjon. Om det faktisk var det, vet jeg ikke.

Jeg hadde kviet meg til babytiden på forhånd, og forventet at det ville bli tøft. Men ikke SÅ tøft. Vi fikk en high need baby, som skulle ha kroppskontakt hele tiden, men nektet å sitte i bæretøy. Han måtte ha bevegelse hele tiden også, og hadde voldsomt behov for å se ting. Så han nektet ligge våken i vogn, og sov ikke med mindre han ble trillet, ute, og vognen kunne ikke stoppe et sekund. Måtte unngå å gå steder med mye trafikk og lyskryss for å komme over veien. Ekstremgulper. Kollik. Store ammeproblemer. Sov veldig dårlig om natten.

Jeg hadde tenkt vi skulle gå på babysang, barselgruppe, osv. Men både gulpingen, ammeproblemene, og det at jeg kunne jo ikke sitte i ro noe sted med ham, gjorde at det ble helt umulig. Så jeg var alene, da, hele tiden.. Jeg er veldig introvert, men i den perioden holdt jeg på å forgå av ensomhet, følte meg helt kvalt og fanget. Husker jeg strigrein da vi kjørte hjem fra vår første tur på hytten, da han var 5 mnd, for nå var det tilbake i fengsel.

Om kveldene skulle babyen bare ligge på puppen, og jeg fikk jo ikke gjort noe husarbeid på formiddagen, så når mannen endelig kom hjem, ble jeg likevel sittende i sofaen med puppen ute aleine, mens mannen måtte kjøre vask på vask med nedgulpede håndklær, sengetøy, mine klær, babyen sine klær, tusen gulpekluter, osv osv. HerreGUD så mye gulp det var, og så mye ekstraarbeid det ble av det..

Og selvsagt fikk vi ikke engang spise middag sammen, uten unntak skulle babyen ha pupp da, så jeg ble sittende og amme og måtte spise kald middag alene senere. Det gikk skikkelig inn på meg, husker jeg, det var liksom dråpen, at jeg ikke fikk den koselige middagen sammen med mannen engang.

Det ble litt bedre da han bikket 6 mnd, men var fremdeles såpass tøft at vi faktisk ombestemte oss med tanke på å få en til.. Så litt mer lys i enden av tunnelen da han var 2 år, så nå har vi under sterk tvil en lillebror på vei.

Pga korona har jeg ikke fått snakket med noen om følelsene nå.. Skal til jordmor for første gang på fredag, og hun satt av en hel time, så håper å få pratet litt da.

Men jeg har jo tenkt litt på hva jeg skal gjøre for å få det bedre denne gangen.

En ting er at nå er jeg mer forberedt. Jeg VET hvor jævlig det kan være.

Jeg skal også ha lavere terskel for å gi opp den jævla ammingen. Jeg kavet noe så forferdelig med det. Og jeg ønsket så inderlig at noen skulle "gi meg lov" tli å slippe, si at det var helt ok å slutte om det var så mye kav. Men neida, helsesøster og alle bare "ja, da må du prøve power pumping, og amme ofte og hele tiden og la ham ligge på puppen hele tiden og pumpe sånn og slik og og og.." Og jeg følte meg helt kvalt og fanget. Så da gikk jeg der, med pumpen på klipset i bukselinningen, mens jeg bar en hylende baby over skulderen.. Det hjalp jo IKKE at puppene mine fungerte utrolig dårlig med pumpe, fikk knapt noe ut...Det skal jeg ikke, absolutt ikke, gjøre denne gangen. Jeg skal ha mye lavere terskel for å gi flaske, og gi opp hele jævla ammedritet.

Jeg skal også ha på radio inne, og høre lydbok når vi går trilletur. Det turte jeg ikke sist, for Mammapolitiet hylte om at det var livsfarlig å ha noe på ørene når man gikk ute (eh, nei, ikke lydbok, jeg hører fint trafikken over det..), og at babyen kom til å bli helt villt overstimulert om radioen sto litt på..

Ellers vet jeg ikke helt hva jeg kan gjøre. Jeg kjenner ingen som er hjemme på dagtid, annet enn min mor, som kan komme innom litt. Jeg håper så inderlig gulpingen ihvertfall ikke er så ekstrem denne gangen, da kan jeg lettere komme meg på kjøpesenter og trille litt der og sånt.

 

[Ardadine]

Jeg kjenner meg igjen i så mye av det som skrives her. De første månedene med baby er grusomme, jeg ble sykemeldt med utmattelse etter et forferdelig svangerskap. Jeg har aldri før eller senere kjent på en sånn rå følelse av å være helt tappet for krefter. Husker at jeg slet skikkelig med å vaske håret i dusjen, for jeg hadde ikke energi til å løfte hendene over hodet. Minnet av den utmattelsen sitter fortsatt i, og jeg er livredd for at det skal gå så ille igjen. Den opplevelsen har gitt meg enda større forståelse for alle som sliter med ME og andre utmattelsessykdommer

Sist gang hadde jeg i tillegg ekstrem melkeproduksjon, noe som ikke hjalp på energinivået. Ammehjelpen hadde aldri hørt om et så ekstremt tilfelle som mitt, og de spurte om jeg kunne være kasus på årsmøtet deres Da melkeproduksjonen endelig sluttet å være hormonstyrt etter 8 måneder, ga jeg opp ammingen. Og det gjorde alt mye lettere.

Denne gangen har jeg iallfall ingen forestillinger om kafeturer, daglige lange trilleturer, koselige ammestunder eller sammenhengende søvn. Jeg skal la meg selv flyte mer med, og nå vet jeg at alt går i faser når de er så små. Og så vet jeg heldigvis hvor mye enklere det blir når de blir større, en toåring er jo null stress sammenliknet med en nyfødt. Min innstilling er at det første året får bli tøft, men at det går over. Alt går over.

 

[Mymlen93]

Jeg er gravid for andre gang og har i det siste begynt å grue meg veldig til barseltiden mitt første svangerskap var helt fantastisk og jeg følte at jeg knyttet meg veldig til babyen i magen fra første stund. Jeg hadde nok en veldig romantisk forestilling om hvordan det skulle bli. Desto større var sjokket over hvor tungt jeg opplevde den første tiden. Jeg var virkelig ikke forberedt på hvor tungt jeg syntes det var, og fikk en skikkelig sterk psykisk reaksjon med angstanfall, uro og mye nedstemthet. (Jeg har aldri slitt noe særlig med angst/depresjoner tidligere, så disse følelsene var også veldig nye og overveldende for meg - spesielt i en tid hvor jeg forventet at jeg skulle være på mitt mest lykkelige). Heldigvis ble ting gradvis bedre i løpet av de første tre mnd.

Nå har jeg imidlertid begynt å kjenne på en angstlignende uro og bekymring for at det samme skal skje denne gangen. Samtidig prøver jeg å fokusere på at jeg tross alt er mer forberedt denne gangen. Alt er ikke helt nytt og jeg har jo erfart at alle utfordrende faser (i babyens utvikling og egen opplevelse av barseltiden) går jo over. Det er likevel ikke så lett å være rasjonell oppi dette og jeg kjenner at bekymringene bygger seg opp... spesielt er jeg bekymret for om koronarerestriksjonene medfører at mannen min ikke får være med på barsel. Da vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare meg.

Andre med lignende erfaringer eller som har noen trøstende ord, råd eller tips?

Du er mer forberedt nå med nr. 2. Du kan forberede deg på at livet i barselbobbla ikke er en dans på roser å det kan hjelpe godt på i utgangspunktet. Om du føler på de samme tingene denne gangen så snakk med hs om det! Har selv slitt med FD begge gangene, men med nr2 kom jeg mye fortere ut av det fordi jeg var forberedt og kunne ta forskjellige steg for å komme meg ut av gropa. Venter på nr. 3 nå, og er forberedt på at jeg kan føle på samme denne gangen, men igjen føler jeg meg enda mer forberedt, min mann er mer forberedt, legen min er forberedt å jeg kan få hjelp mye raskere også som fårebyggende

 

[Emine89]

Jeg er gravid for andre gang og har i det siste begynt å grue meg veldig til barseltiden mitt første svangerskap var helt fantastisk og jeg følte at jeg knyttet meg veldig til babyen i magen fra første stund. Jeg hadde nok en veldig romantisk forestilling om hvordan det skulle bli. Desto større var sjokket over hvor tungt jeg opplevde den første tiden. Jeg var virkelig ikke forberedt på hvor tungt jeg syntes det var, og fikk en skikkelig sterk psykisk reaksjon med angstanfall, uro og mye nedstemthet. (Jeg har aldri slitt noe særlig med angst/depresjoner tidligere, så disse følelsene var også veldig nye og overveldende for meg - spesielt i en tid hvor jeg forventet at jeg skulle være på mitt mest lykkelige). Heldigvis ble ting gradvis bedre i løpet av de første tre mnd.

Nå har jeg imidlertid begynt å kjenne på en angstlignende uro og bekymring for at det samme skal skje denne gangen. Samtidig prøver jeg å fokusere på at jeg tross alt er mer forberedt denne gangen. Alt er ikke helt nytt og jeg har jo erfart at alle utfordrende faser (i babyens utvikling og egen opplevelse av barseltiden) går jo over. Det er likevel ikke så lett å være rasjonell oppi dette og jeg kjenner at bekymringene bygger seg opp... spesielt er jeg bekymret for om koronarerestriksjonene medfører at mannen min ikke får være med på barsel. Da vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare meg.

Andre med lignende erfaringer eller som har noen trøstende ord, råd eller tips?

Kjære deg, husk nå på at du ikke er alene om å synes at barseltiden er vanskelig. ALLE synes det er vanskelig, og hvis noen sier noe annet så har de enten glemt det eller så lyver de. Bare så det er sagt. Jeg har vel ingen gode råd, men kan du prøve å tenke at barseltiden er unntakstilstand? At det eneste som betyr noe de første månedene er at du, barnet og familien din har det sånn noenlunde bra? Prøv å legge vekk alle romantiske bilder om trilleturer i fint vær og baby som pludrer for seg selv, de er skapt for å være klistra på oss 24/7, hvis ikke ville de blitt spist av ville dyr. De babyene som sover hele natten og som kan «legges bort» er det få av, og du gjør ingenting feil så lenge du gjør så godt du kan. Det er lov å synes at barseltiden er noe piss, og at alt som kommer etter det er bedre

 

[Montro93]

Tusen, tusen takk for all omtanke, gode råd og for at dere delte erfaringene deres. Jeg har notert meg masse!! Det er til stor hjelp for meg å lese at flere kjenner seg igjen. Samtidig godt å høre at flere av dere erfarte at det blir bedre med neste barn. At jeg går inn i dette neste gang med tanken på at det er en unntakstilstand er en fin tanke. Den skal jeg prøve å holde ved