Gruer meg til amming og barseltid

Marihøna1986

Forelsket i forumet
Novemberskattene 2014 <3
Jeg er gravid med nummer to i uke 20 nå :)

Hadde en fin fødsel med nummer en, men barseltiden syns jeg rett og slett var forferdelig....
Var fem dager på barsel før vi fikk dra hjem der veldig mange forskjellige jordmødre/pleiere med like mange forskjellige meninger om hvordan amming og stell skulle gjøres....Følte det litt som et overtramp når alle skulle tvinge babyen på puppen i full fart.....
Slet veldig med ammingen, hadde tre brystbetennelser på rappen, en prematur jente (uke 36) som ikke ville ta tak ordentilg i puppen, pumpet/ga litt pupp/litt mme i seks uker før jeg ikke orket mer og gikk over på mme.....
Husker de første månedene som en litt depressiv tid med masse mas om amming, pumping, gråt (fra både mor og barn - mest mor) og følelse av å være mislykket.

Kjenner jeg gruer meg til barseltiden og ammingen og tenker veldig mye på hvordan det skal gå. Har lyst til å prøve å amme, men jeg orker ikke alt som fulgte med en gang til - spesiellt ikke all gråtingen og følelsen av å være mislykket.

Ble litt langt dette, men har du noen råd og komme med til meg?
slik at jeg kan glede meg litt til den nye babyen, ikke bare grue meg til barseltiden.....
 
Hei :)
Nå er jeg første gangs fødene, så veit ikke hva jeg går i mot.. Men vi var på et kurs på sykehuset her jeg skal føde, på Haukeland.. Å der sa overlegen og jordmoren at de hadde et tilbud hvor flergangsføde kunne avtale tid og snakke med noen ang. Hvordan forrige fødsel og barselperioden hadde vært.. Vist man da ikke helt gledet seg til en ny fødsel osv.. Flere på mitt kurs som hadde noen opplevelser de ville helst ha vekk ifra hode sitt..
Så veit ikke hvor du bor, men kontakt fødested ditt, å hør om de har et slikt tilbud, hvor man på dagtid kan komme til å få snakket med noen :) Her må man i allefall bestille tid slik at man ikke kommer et par uker før fødsel, slik at man får tid til evt. Flere samtaler :) Masse lykke til :)


Sent from my iPhone using BV Forum mobile app
 
Hei.

Jeg har ingen tips/råd, men ville bare skrive litt likevel.

Det du skriver om amming og barseltid med nummer 1 kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Alle forventet at jeg skulle amme, gjerne 1 år minst, hvor som helst og når som helst. Gjerne med tilskuere. Jeg stresset, gutten klarte ikke ta riktig tak, blodet rant og han gulpet blodblandet melk:/ Alt var pyton.. Tårene mine rant og jeg følte meg totalt mislykket som ikke fikk til dette. Melken forsvant mer og mer. Jeg prøve alt mulig for å få opp produksjonen igjen. Ammete, ammet omtrent konstant, pumpet hver 2.time hele døgnet, hadde på vekkerklokke om natta for å pumpe. Ble helt utslitt! Ammet han i 3 mnd før det ble mme.

Så fikk jeg nummer to.. Og ammingen gikk som en drøm! Jeg hadde bestemt meg på forhånd for at det ikke skulle være et nederlag om også denne babyen ble flaskebaby.. Jeg stresset ikke med ammingen i det hele tatt. Vet ikke helt hvordan jeg fikk til det men;) Hun tok riktig tak etter noen dager med øving. Jeg gikk på rommet om vi hadde besøk i begynnelsen så vi fikk amme i fred. Melk hadde jeg mer enn nok av. Hun nektet å ta flaske til hun var rundt 7-8 mnd. Så fullammet henne til da. Så fortsatte jeg ammingen til hun selv ikke ville ha mer da hun var 11 mnd:) Og jeg ammet fra bare ett bryst! Etter 1-2 mnd produserte ikke det ene brystet melk omtrent/ eller så fungerte ikke utdrivningsrefleksen der, så hun tok bare det ene. Gikk helt fint og var mer enn nok melk til henne i det ene.

Tenkte kanskje det hjalp med en liten solskinnshistorie. Det er stor sjanse for at det går mye bedre denne gangen:D Og hvis ikke; flaskebarn blir helt fantastiske de også!❤️


Sent from my iPad using BV Forum
 
Jeg er gravid med nummer to i uke 20 nå :)

Hadde en fin fødsel med nummer en, men barseltiden syns jeg rett og slett var forferdelig....
Var fem dager på barsel før vi fikk dra hjem der veldig mange forskjellige jordmødre/pleiere med like mange forskjellige meninger om hvordan amming og stell skulle gjøres....Følte det litt som et overtramp når alle skulle tvinge babyen på puppen i full fart.....
Slet veldig med ammingen, hadde tre brystbetennelser på rappen, en prematur jente (uke 36) som ikke ville ta tak ordentilg i puppen, pumpet/ga litt pupp/litt mme i seks uker før jeg ikke orket mer og gikk over på mme.....
Husker de første månedene som en litt depressiv tid med masse mas om amming, pumping, gråt (fra både mor og barn - mest mor) og følelse av å være mislykket.

Kjenner jeg gruer meg til barseltiden og ammingen og tenker veldig mye på hvordan det skal gå. Har lyst til å prøve å amme, men jeg orker ikke alt som fulgte med en gang til - spesiellt ikke all gråtingen og følelsen av å være mislykket.

Ble litt langt dette, men har du noen råd og komme med til meg?
slik at jeg kan glede meg litt til den nye babyen, ikke bare grue meg til barseltiden.....

Hei!
Jeg forstår godt at du er bekymret for den forestående barseltiden når du har hatt det sånn :(

Dette med at det er så mange forskjellige råd fra forskjellig personale på barsel er en veldig vanlig tilbakemelding jeg får fra nybakte mamaer. Ikke rart man blir forvirret- man har nettopp født, skal forholde seg til alle de endringer som skjer i kroppen like etter en fødsel, har et nytt lite barn å ta vare på og i tillegg skal man få til ammingen.. Jeg har jobbet på barsel og veldig mange mammaer forteller at den nye tilværelsen ble et lite sjokk for dem, de hadde ikke sett for seg at det var så mye arbeid med en nyfødt og at det kunne gjøre vondt å amme. Jeg tenker at det å være forberedt på at det er mye arbeid og å kunne litt sånn helt basic om amming og nyfødte kan være en god hjelp. Nå er jo du allerede et godt stykke på vei der- for du har allerede masse erfaring med å ha nyfødt baby siden du nå er andregangsfødende, den biten vil derfor være lettere. Fødselen er vanligvis og lettere og man kommer seg gjerne raskere enn man gjør etter første fødsel, derfor vil situasjonen være en helt annen denne gangen i forhold til sist.

Husk at babyen din kan dette når den blir født. Mennesket fødes med kraftige instinkter som gjør at de kan finne brystet helt på egenhånd etter fødselen (på samme måte som alle pattedyr).Et problem er at vi ofte er så ivrige etter å hjelpe dem at vi faktisk forstyrrer dem på veien. Det aller beste er at barnet får finne veien og ta tak på brystet mens du ligger bakoverlent etter fødselen. Ikke legg deg over på siden, da blir ofte babyen forvirret for det blir en helt annen stilling enn den som instinktene hans forteller ham at han skal die i. Når babyen ligger på magen oppå mor og tar brystet i den stillingen vil tyngdekraften hjelpe ham til å få et større gap- kjeven kommer lenger ned og tungen lenger ut- dermed får han bedre tak på brystet. Det er og mer avslappende for mor og få ligge sånn bakoverlent. Google "biological nurturing" så finner du mange tips om denne ammestillingen og hva det innebærer.

Har du sett boken som heter "Amming- til deg som vil amme" Den er veldig fin og har mange gode råd og er helt oppdatert i forhold til nyeste forskning. Den er skrevet for mammaer, ikke for helsepersonell selv om vi og bruker den fordi den er så bra. Jeg kan anbefale å lese den før fødselen og å ha den som oppslagsverk etterpå.

Ellers så tenker jeg at det er viktig at du setter av tid til å bare kose med babyen din, legg dere hud mot hud og bare nyt den lille. Gi beskjed til venner og familie at dere ikke vil ha så mye besøk de første dagene slik at dere får tid til å kose og å få ammingen i gang.

Masse lykke til!

Med vennlig hilsen
Ammehjelper Ingebjørg :)
 
Jeg er gravid med nummer to i uke 20 nå :)

Hadde en fin fødsel med nummer en, men barseltiden syns jeg rett og slett var forferdelig....
Var fem dager på barsel før vi fikk dra hjem der veldig mange forskjellige jordmødre/pleiere med like mange forskjellige meninger om hvordan amming og stell skulle gjøres....Følte det litt som et overtramp når alle skulle tvinge babyen på puppen i full fart.....
Slet veldig med ammingen, hadde tre brystbetennelser på rappen, en prematur jente (uke 36) som ikke ville ta tak ordentilg i puppen, pumpet/ga litt pupp/litt mme i seks uker før jeg ikke orket mer og gikk over på mme.....
Husker de første månedene som en litt depressiv tid med masse mas om amming, pumping, gråt (fra både mor og barn - mest mor) og følelse av å være mislykket.

Kjenner jeg gruer meg til barseltiden og ammingen og tenker veldig mye på hvordan det skal gå. Har lyst til å prøve å amme, men jeg orker ikke alt som fulgte med en gang til - spesiellt ikke all gråtingen og følelsen av å være mislykket.

Ble litt langt dette, men har du noen råd og komme med til meg?
slik at jeg kan glede meg litt til den nye babyen, ikke bare grue meg til barseltiden.....


Hei, høres ut som min historie...grusomme smerter og masse forskjellige råd. Fikk heller aldri opp melkeproduksjonen. Var et vrak til slutt, ammet og pumpet annen hver time natt og dag for det akulle visst hjelpe...holdt på i 3 mnd. værste tiden i mitt liv.
Så denne gangen bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender. Jeg ville gjerne amme men ikke på alle premisser.

Fikk et veldig godt råd fra en ammehjelp angående melkeproduksjon. Nyere forskning fra usa viser at det er svært viktig at babyen legges til brystet innen 2 timer etter fødsel, visst ikke så takker ca 50% av melkekjertlene for seg. Da tror de ikke at de trengs. Det blir da veldig mye mer hard jobbing for å få opp melkeproduskjonen.

Den andre tingen jeg gjorde var å gi litt ertatning (på sykehuset) når babyen ikke var fornøyd med puppen, men lot han alltid die først. Litt etter litt som jeg fik kok melk så trengte han ikke ertatning. Tok ca 3 uker.

Jeg fikk bødende kjøttsår denne gangen og dessverre pga feil sugeteknikk. Jeg holdt ut ammingen, men kjøpte melkeoppsamlere som jeg hadde på meg hver dag. Da gnisser ikke brystvortene mot noe og sårene får tid til å gro fortere. Brukte også mye purelan om natten, da man ikke kan sove med melkeoppsamlerene.

Pga smerten så pumpet jeg 2 netter på rad isteden for amming, og vips var sårene grodd. Trodde aldri det skulle gå så fort.

Etter det har ammingen stort sett gått bra og lillegutt fullammes nå. Men det har tatt tid og vært smertefult, men jeg synes det er verdt det.
Men om du ikke får det til så er det ikke noe nederlag, det viktigste er en kjærlig mor, ikke en stresset og trist mor fordi ammingen er grusom.

Masse lykke til :)
 
Back
Topp