Skal snakke med sjefen på jobb i morgen, og føler det blir vanskelig.
Jeg kjenner jeg blir kvalm av bare tanken:( Tingen er at jeg er i lære (nærmer meg slutt) og er i permisjon i nåværende tid og skal være det i 6 uker til. Føler det blir så negativt og at de missliker det.
Huff, blir helt kvalm:S
her og:-S Er snart ferdig med denne permisjonen, so skal eg begynne igjen og jobbe til sept. Sist blei dei sure, og no går dei rundt å seie det skal bli godt at eg begynna igjen!Melis90 skrev:
Kjenne at eg må manne meg opp til det i nokon månar!
Masse lykke til imåro!!! :-)
Huff, jeg blir så sinna over at enkelte arbeidsgivere kan ha en slik holdning...!Babylykke81 skrev:
Selvsagt kan det være utfordrende for de når noen går i permisjon, men det er da for guds skyld ikke noe annet å regne med når man har kvinnelige ansatte. Og har man fått et barn, må de også regne med at mange ønsker søsken innen rimelig tid. Sånn er verden, og sånn vil den alltid være. Det er jo ikke vår feil at naturen har lagd oss slik at det er vi som må bære frem barnet. Jeg synes det er tragisk at arbeidsgiverne deres får dere til å grue dere til å fortelle noe som er så gledelig. De skal glede seg med dere, ellers er det rett og slett skammelig.
Før jul søkte jeg meg over på en ny stilling i bedriften min, og i jobbintervjuet fikk jeg spørsmålet om når jeg ønsker å få barn. Det har de ikke lov å spørre om, og jeg ble fly forbannet og trakk søknaden. De beklaget seg opp, ned og i mente... Det er faktisk saksøkingsgrunnlag... Jeg jobber fortsatt i bedriften og trives godt, men jeg hadde ikke et fnugg av dårlig samvittighet da jeg fortalte at jeg var gravid.
Heldigvis turde de ikke annet enn å vise glede og begeistring siden jeg reagerte så sterkt før jul. :)
Makan, sier jeg bare. Vi er da hardt arbeidende mennesker hele livet, og ikke søren skal noen få meg til å få dårlig samvittighet over at vi endelig har klart å bli gravide. Desverre går det ut over jobben, men det er jo bare snakk om en viss tid. Så er man jo tilbake igjen.
Vær stolt og glad, jenter, og hvis dere får dårlige tilbakemeldinger syns jeg dere skal si i fra. Dette er det største vi kan oppleve i livet, og INGEN skal kunne ta fra oss den gleden..(. Følte meg litt rosa her nå... haha ;) )
Takk for ett utrolig motiverende svar!
Dette skal lese før jeg går der i morgen hvis tida strekker til. Blir helt imponert over hvor sterk person du er, og ikke minst fikk du meg til å innse i ti minutt at de ikke har rett til å bli sure og sinte.
Tusen takk for oppløftende ord
lykkelige_meg skrev:
Huff, jeg blir så sinna over at enkelte arbeidsgivere kan ha en slik holdning...!Babylykke81 skrev:
Selvsagt kan det være utfordrende for de når noen går i permisjon, men det er da for guds skyld ikke noe annet å regne med når man har kvinnelige ansatte. Og har man fått et barn, må de også regne med at mange ønsker søsken innen rimelig tid. Sånn er verden, og sånn vil den alltid være. Det er jo ikke vår feil at naturen har lagd oss slik at det er vi som må bære frem barnet. Jeg synes det er tragisk at arbeidsgiverne deres får dere til å grue dere til å fortelle noe som er så gledelig. De skal glede seg med dere, ellers er det rett og slett skammelig.
Før jul søkte jeg meg over på en ny stilling i bedriften min, og i jobbintervjuet fikk jeg spørsmålet om når jeg ønsker å få barn. Det har de ikke lov å spørre om, og jeg ble fly forbannet og trakk søknaden. De beklaget seg opp, ned og i mente... Det er faktisk saksøkingsgrunnlag... Jeg jobber fortsatt i bedriften og trives godt, men jeg hadde ikke et fnugg av dårlig samvittighet da jeg fortalte at jeg var gravid.
Heldigvis turde de ikke annet enn å vise glede og begeistring siden jeg reagerte så sterkt før jul. :)
Makan, sier jeg bare. Vi er da hardt arbeidende mennesker hele livet, og ikke søren skal noen få meg til å få dårlig samvittighet over at vi endelig har klart å bli gravide. Desverre går det ut over jobben, men det er jo bare snakk om en viss tid. Så er man jo tilbake igjen.
Vær stolt og glad, jenter, og hvis dere får dårlige tilbakemeldinger syns jeg dere skal si i fra. Dette er det største vi kan oppleve i livet, og INGEN skal kunne ta fra oss den gleden..(. Følte meg litt rosa her nå... haha ;) )
Takk for ett utrolig motiverende svar!
Tusen takk for oppløftende ord
Hehe, bare hyggelig :0)
Vet ikke hvor sterk jeg er, men jeg blir 31 år nå og er gravid med mitt første barn. Jeg har vært i arbeidslivet i mange år, og alltid vært lojal, engasjert og gitt veldig mye av meg selv. Vi har prøvd ett års tid å bli gravide, og endelig satt spiren :) Nå er det tid for at bedriften stiller opp for meg en periode. Jeg har allerede fortalt de hvordan ting kan tilrettelegges, og det er fordi jeg ønsker å bidra så godt som mulig, så lenge som mulig - men i en svært stressende jobb må det skje på mine primisser. Ellers kan alternativet bli lang sykemelding. Og det gagner verken meg eller jobben.
Bare stå på og vis dem hvor lykkelig du er. Da skal det mer til for dem å bli "sure" enn hvis du forteller det på en unskyldende måte. Du har ingen ting å be om unskyldning for. Mange sliter med å bli gravid. Det er en gave. Dette er jo FANTASTISK!!!
You go, girl....! ;)
Fortell oss hvordan det gikk da :)
Tro det eller ei, men hos meg er det faktisk motsatt.... på en måte. Det er nemlig jeg som er sjefen, og jeg gruer meg for å fortelle det til mine ansatte, da jeg vet dette vil få konsekvenser for dem!Lille sol skrev:
I tillegg har jeg faktisk planer om å bli værende ute i permisjon en god stund... noe de garantert ikke hadde sett for seg!
Hva er det med oss kvinner, som absolutt skal ha dårlig samvittighet for noe så fantastisk som å sette et nytt barn til verden?
Dere er så gode Joda, satt der og hun så på meg å sa: må tenke på deg selv også oppi dette (litt småbiskt) men jaja, skal ikke henge meg opp i "detaljer". Dere har sikkert fått med dere at jeg enda er i lære og har 8 mnd igjen av læretiden når jeg går ut i permisjon i september igjen, men vet dere hva? jeg er så heldig å har arbeidserfaring fra utdannelsen så jeg fikk/får godskrevet 8 mnd. Det vil si at jeg kan ta fagbrevet i september:D Så deilig! Da blir jeg ferdig utdanna. Men tross selvom du kunne se at det ikke var det mest positive så gikk møte greit, og det ordner seg:)
Noen som foresten har opplevd at de har en kontrakt som gikk ut bare få uker før permisjonen begynte? Min lærekontrakt går mst sannsynligvis ut 05 september og jeg går ut i permisjon 30 september. Snakket med nav som sa jeg hadde rett på foreldrepenger. Bare at jeg enten måtte begynne pemisjonen 6 uker før termin, eller melde meg arbeidsledig når jobbkontrakten går ut å få foreldrepenger av 6 mnd fra de ti siste mnd. (syntes det virka så stress- men er kanskje ikke det) noen som var i en litt lignende situasjon når dere var gravide?:)
