*Håpefull*
Glad i forumet
Det er en kjærlig og god gjeng på utrolig mange måter, men vi er så "kulturelt" forskjellige. Der er det høylydt, rett frem snakk, ofte krangler innad med hverandre, og ikke minst MYE drittslenging, og da mener jeg MYYYYE!! Om andre og sine egne (når de ikke er der). Særlig svigermor kan ruge på samme ting i flere år og gnåler om de samme folkene og hendelsene som de forrige gangene vi var der. Det er ofte bare en side av saken og de hun snakker om, ja, er ikke ofte jeg hører voksne folk snakke sånn om andre som det hun gjør og de ordene hun bruker er til å få hakeslepp av. En voksen dame lissom
Kjenner jeg blir tappet av energi av å være der og blir i dårlig humør og så går det ut over min mann fordi jeg ikke sier fra eller gjør noe til de jeg reagerer på, så da lufter jeg meg til han siden han er den jeg tørr å si fra til.
Derfor kjenner jeg på det allerede nå at jeg gruer meg veldig, og ekstra mye siden vi har ei lita ei med oss også som krever mye og som gjør at jeg i utgangspunktet er desto mer sliten og tolererer mindre "støy" og ubehag. De tar mye plass sosialt og det å gå oppi hverandre sånn 1 ukes tid med folk som prøver tålmodigheten og psyken sånn det kjenner jeg koster litt ekstra nå. En ting er om det hadde vært min egen familie, da kunne jeg sagt fra kjenner jeg. Jeg hadde heller ikke blitt fullt så utilpass siden jeg da hadde vært mer vandt til det. Men jeg er ikke der at jeg klarer å si fra om noe heller.,så all min frustrasjon går som nevnt utover min mann, noe som er veldig kjipt det og.
Og det er ikke bare bare å trekke seg unna heller. Det er på hytta deres med få muligheter til å trekke seg unna uten at jeg føler meg uforskammet. Litt redd for at hun skal "styre" showet ift. datteren vår også og si ting som provoserer meg eller prøve å legge føringer på hvordan vi skal gjøre ting som foreldre på forskjellige måter. Litt lett å være hårsår når man allerede er utilpass en plass og er sliten mamma, så dette gruer jeg meg til kjenner jeg
Hvordan håndterer dere sånne ting? Noen her som opplever litt samme situasjon som har noen greie råd og tips til meg for hvordan dette skal bli best mulig for oss alle?
Kjenner jeg blir tappet av energi av å være der og blir i dårlig humør og så går det ut over min mann fordi jeg ikke sier fra eller gjør noe til de jeg reagerer på, så da lufter jeg meg til han siden han er den jeg tørr å si fra til.
Derfor kjenner jeg på det allerede nå at jeg gruer meg veldig, og ekstra mye siden vi har ei lita ei med oss også som krever mye og som gjør at jeg i utgangspunktet er desto mer sliten og tolererer mindre "støy" og ubehag. De tar mye plass sosialt og det å gå oppi hverandre sånn 1 ukes tid med folk som prøver tålmodigheten og psyken sånn det kjenner jeg koster litt ekstra nå. En ting er om det hadde vært min egen familie, da kunne jeg sagt fra kjenner jeg. Jeg hadde heller ikke blitt fullt så utilpass siden jeg da hadde vært mer vandt til det. Men jeg er ikke der at jeg klarer å si fra om noe heller.,så all min frustrasjon går som nevnt utover min mann, noe som er veldig kjipt det og.
Og det er ikke bare bare å trekke seg unna heller. Det er på hytta deres med få muligheter til å trekke seg unna uten at jeg føler meg uforskammet. Litt redd for at hun skal "styre" showet ift. datteren vår også og si ting som provoserer meg eller prøve å legge føringer på hvordan vi skal gjøre ting som foreldre på forskjellige måter. Litt lett å være hårsår når man allerede er utilpass en plass og er sliten mamma, så dette gruer jeg meg til kjenner jeg
Hvordan håndterer dere sånne ting? Noen her som opplever litt samme situasjon som har noen greie råd og tips til meg for hvordan dette skal bli best mulig for oss alle?
Ja, en langhelg hadde holdt i massevis for meg også...blir jo mer enn nok hos min egen familie til og med etter 3 dager kjenner jeg...så det å skulle bo hos en annen familie enn min egen i 7 dager, ja da utfordrer det mange ting på en gang
