Gruer meg litt til baby kommer

[frkMina]

Her kommer jo altså nr 3, og hun var langt ifra planlagt (noe som er en stor del av årsaken til at jeg er alene). Men minste min blir 6 år i januar og på mange måter så gruer jeg meg litt å starte helt på nytt igjen Kjenner på en stor skam med å føle det sånn mange ganger, for det er jo normalt å glede seg gjennom svangerskapet. Jeg vet jo hvor mye styr det er og hvor lite søvn det fort kan bli med baby, men denne gangen står jeg alene i det og er vel det som skremmer meg litt tror jeg

Er jeg kjempe rar som føler det sånn?

 

[Frkd]

Her kommer jo altså nr 3, og hun var langt ifra planlagt (noe som er en stor del av årsaken til at jeg er alene). Men minste min blir 6 år i januar og på mange måter så gruer jeg meg litt å starte helt på nytt igjen Kjenner på en stor skam med å føle det sånn mange ganger, for det er jo normalt å glede seg gjennom svangerskapet. Jeg vet jo hvor mye styr det er og hvor lite søvn det fort kan bli med baby, men denne gangen står jeg alene i det og er vel det som skremmer meg litt tror jeg

Er jeg kjempe rar som føler det sånn?

Nei, du er ikke rar Din situasjon ligner litt på min. Jeg venter også nr 3, og min minste er 6 år. Jeg kunne ha endt opp alene jeg også, da gubben etter ei kort stund gikk fra "vi tar det som det kommer" med babyen og til "jeg vil du skal ta abort". Jeg vurderte det, men endte med at det ble for vanskelig. Jeg var også i uke 10 innen jeg fikk time på sykehuset for å finne ut hvor langt jeg var på vei og vurdere veien videre. Innen den tid har den lille allerede blitt en liten sprellende baby..

Vi begge synes det er rart og litt kjipt å begynne på nytt. Nå har vi alle 3 barna annenhver uke (han har en fra før, jeg har to), og ble enig rett før jeg ble gravid at vi nyter hverdagen og ikke såg for oss flere barn. Men selv om vi sitter med disse tankene, så blir ikke barnet mindre elsket når det kommer! Vi er bare mennesker, og vi kan ikke noe for følelsene våre. Min mor sier alltid; "Det ordner seg for snille piker", og det lever jeg med troen på. Må gjerne ta kontakt på melding om du ønsker å snakke Masse lykke til med svangerskapet videre, og jeg ønsker deg all lykke.

 

[Januargutt1]

Du er ikke alene! Min samboer ønsker ikke dette barnet og vi har krangla mye. På bakgrunn av det, så sitter jeg med mye av ansvaret alene. Gruer meg til baby kommer hvis han velger å være like fraværende da. Han et imidlertid ikke det med vår 3 åring. Hvorfor er det sånn tro? Hvorfor er så mange menn slik?

 

[frkMina]

Nei, du er ikke rar Din situasjon ligner litt på min. Jeg venter også nr 3, og min minste er 6 år. Jeg kunne ha endt opp alene jeg også, da gubben etter ei kort stund gikk fra "vi tar det som det kommer" med babyen og til "jeg vil du skal ta abort". Jeg vurderte det, men endte med at det ble for vanskelig. Jeg var også i uke 10 innen jeg fikk time på sykehuset for å finne ut hvor langt jeg var på vei og vurdere veien videre. Innen den tid har den lille allerede blitt en liten sprellende baby..

Vi begge synes det er rart og litt kjipt å begynne på nytt. Nå har vi alle 3 barna annenhver uke (han har en fra før, jeg har to), og ble enig rett før jeg ble gravid at vi nyter hverdagen og ikke såg for oss flere barn. Men selv om vi sitter med disse tankene, så blir ikke barnet mindre elsket når det kommer! Vi er bare mennesker, og vi kan ikke noe for følelsene våre. Min mor sier alltid; "Det ordner seg for snille piker", og det lever jeg med troen på. Må gjerne ta kontakt på melding om du ønsker å snakke Masse lykke til med svangerskapet videre, og jeg ønsker deg all lykke.

Takk for gode ord Her var bf tøff i trynet så lenge det var «hvis» jeg ble gravid, men han mistet følelsene for meg nesten det sekundet jeg viste han positiv test Han ville også at jeg skulle ta abort, jeg fikk time for samtale på sykehuset men etter å ha vært samt fikk vite at hjertet slo og alt sto bra til med lille, så klarte jeg ikke å ta abort.
Guttene mine har jeg annenhver uke, og det er vel mest på de verste dagene der at jeg kjenner på disse vonde følelsene, for ellers gleder jeg meg. Tror det har mye med at alt blir tyngre for hver uke som går, og at alt blir så tungt og vanskelig når jeg da har guttene og føler at jeg ikke strekker til lenger på den måten jeg ønsker for dem.

 

[frkMina]

Du er ikke alene! Min samboer ønsker ikke dette barnet og vi har krangla mye. På bakgrunn av det, så sitter jeg med mye av ansvaret alene. Gruer meg til baby kommer hvis han velger å være like fraværende da. Han et imidlertid ikke det med vår 3 åring. Hvorfor er det sånn tro? Hvorfor er så mange menn slik?

Det er et så godt spørsmål du stiller der! De er jo gladelig med på leken, men så fort det kommer konsekvenser av det så skal dem ta avstand

 

[Minemin]

Her er enda en som venter nr 3 hvor minstemann er 6 år jeg kjenner også veldig på dette med å starte på nytt.. vi har jo ønsket oss dette barnet lenge, men når de værdte symptomene slo inn gikk det opp for meg at vi starter heelt på nytt igjen. Også nå som minsten har begynt på skole og er blitt så selvstendig! Men jeg tror vi faller raskt inn i nye rutiner ❤ og minsten kommer til å bli verdens vedte storebror! Han er så stolt allerede, spør spm, lurer på hvor stor babyen er (hvilken frukt/grønnsak) og opptatt av å kose med magen og snakke til baby

Denne gangen blir jeg mye mer alene med alle barna på kveldstid, helger osv enn tidligere fordi mannen jobber 3 delt turnus. Men tror barna er så store at de forstår at mamma må ta seg av lillesøster.. og så kommer jeg til å prioritere tiden sammen med både lillesøster og med de store. Og ikke legge lista så alt for høyt helt i starten

 

[_Konstanse_]

Sniker fra februar.

Skjønner godt at du kan ha disse følelsene, du har jo også plutselig fått en ny og mer utfordrende hverdag i og med at han valgte å gå. Ikke rart det kommer uro og bekymringer da! Her venter vi også nr 3, og yngste barnet er også 6 år. Til tross for hvor godt planlagt dette barnet er, og hvor mye det egentlig er ønsket av både meg om mannen, så er det ikke til å unngå at jeg også får kalde føtter i blant. Jeg kan få tanker som: "Hva i all verden er det vi har gjort?! Vi hadde en så overkommelig og fin hverdag med de to store skolebarna våre, og nå skal vi skape kaos med å begynne helt på nytt? Bleier, nattevåk, mammakropp og amming, og et småbarn som trenger konstant oppfølging i flere år. Panikken kan plutselig ta meg, og jeg begynner å angre på hele greia. Jeg kan også bli litt skrekkslagen over at vi har kutta ned "tida etter barn" med hele 7 år, nesten et tiår ekstra, og sannsynligvis får barnebarn på det tidspunktet siste har flytta ut. Der forsvant den deilige partiden mannen og jeg skulle nyte i 50-åra.

MEN! Jeg vet også hva som skjer med meg i det sekundet jeg får den nydelige lille babyen vår i armene på fødestua. Det er alltid kjærlighet ved første blikk, og jeg vet at jeg kommer til å elske han like sterkt som de to andre. Jeg har også ønsket meg en stor familie, også når barna blir eldre og alle kommer hjem med kjærester og barnebarn, så jeg føler meg også så heldig! Jeg vet også at jeg er dårlig på å "tenke meg til" hvordan alt kommer til å bli, og at alt jeg egentlig trenger å fokusere på er "dagen i dag". For nå har jeg det så fint! Jeg føler meg heldig som har fått flere barn, og vet at de alle sammen kommer til å berike livene våre og hverandre sine så mye!

 

[frkMina]

Sniker fra februar.

Skjønner godt at du kan ha disse følelsene, du har jo også plutselig fått en ny og mer utfordrende hverdag i og med at han valgte å gå. Ikke rart det kommer uro og bekymringer da! Her venter vi også nr 3, og yngste barnet er også 6 år. Til tross for hvor godt planlagt dette barnet er, og hvor mye det egentlig er ønsket av både meg om mannen, så er det ikke til å unngå at jeg også får kalde føtter i blant. Jeg kan få tanker som: "Hva i all verden er det vi har gjort?! Vi hadde en så overkommelig og fin hverdag med de to store skolebarna våre, og nå skal vi skape kaos med å begynne helt på nytt? Bleier, nattevåk, mammakropp og amming, og et småbarn som trenger konstant oppfølging i flere år. Panikken kan plutselig ta meg, og jeg begynner å angre på hele greia. Jeg kan også bli litt skrekkslagen over at vi har kutta ned "tida etter barn" med hele 7 år, nesten et tiår ekstra, og sannsynligvis får barnebarn på det tidspunktet siste har flytta ut. Der forsvant den deilige partiden mannen og jeg skulle nyte i 50-åra.

MEN! Jeg vet også hva som skjer med meg i det sekundet jeg får den nydelige lille babyen vår i armene på fødestua. Det er alltid kjærlighet ved første blikk, og jeg vet at jeg kommer til å elske han like sterkt som de to andre. Jeg har også ønsket meg en stor familie, også når barna blir eldre og alle kommer hjem med kjærester og barnebarn, så jeg føler meg også så heldig! Jeg vet også at jeg er dårlig på å "tenke meg til" hvordan alt kommer til å bli, og at alt jeg egentlig trenger å fokusere på er "dagen i dag". For nå har jeg det så fint! Jeg føler meg heldig som har fått flere barn, og vet at de alle sammen kommer til å berike livene våre og hverandre sine så mye!

Her påpekte du så fint begge sidene av tankene mine Enkelte dager gruer jeg meg fryktelig mens andre dager så lengter jeg etter å få henne ut å bare ha henne her Jeg regner med at jeg vil vakle mye fram og tilbake fram til hun faktisk er her, og at jeg da faller til ro med at «jo jeg tok faktisk det riktige valget»

 

[_Konstanse_]

Her påpekte du så fint begge sidene av tankene mine Enkelte dager gruer jeg meg fryktelig mens andre dager så lengter jeg etter å få henne ut å bare ha henne her Jeg regner med at jeg vil vakle mye fram og tilbake fram til hun faktisk er her, og at jeg da faller til ro med at «jo jeg tok faktisk det riktige valget»

Ja, det tror jeg du har helt rett i. Barna våre blir "personer vi elsker og har i livet" og ikke lenger et tall i rekka "barn nr 3", og med det så tror jeg det er vanskelig å angre på at det mennesket er der. Men ambivalensen rundt stresset man har påtatt seg, den går kanskje aldri bort. Jeg kjenner jo det på de mest slitsomme dagene her. Barn kan være det mest fantastiske livet har å by på, og også det lengste maratonet man noen sinne kommer til å gjøre. Men så tror jeg at livet blir mest meningsfullt når man bærer en litt tung sekk å bære. Lett blir fort tomt.

 

[Itsgonnabe3]

Altså, men en på 4 og ei på 2 så er det jo umulig å ikke tenke «hva i helvete har vi gjort??» når det stormer som verst

 

[Gråspurv]

Mamma-livet er litt som stigespillet
Plutselig havner man på den lange stigen og raser ned helt tilbake til start

Jeg og samboer har hatt en vanskelig sensommer da jeg angret skikkelig på alt sammen og mest av alt på Minsten (selv om det ihvertfall ikke er hennes feil) men en tur til en veldig dyr parterapeut hjalp oss ganske mye.
Så jeg tror vi er på rett spor gjen

 

[frkMina]

Ja, det tror jeg du har helt rett i. Barna våre blir "personer vi elsker og har i livet" og ikke lenger et tall i rekka "barn nr 3", og med det så tror jeg det er vanskelig å angre på at det mennesket er der. Men ambivalensen rundt stresset man har påtatt seg, den går kanskje aldri bort. Jeg kjenner jo det på de mest slitsomme dagene her. Barn kan være det mest fantastiske livet har å by på, og også det lengste maratonet man noen sinne kommer til å gjøre. Men så tror jeg at livet blir mest meningsfullt når man bærer en litt tung sekk å bære. Lett blir fort tomt.

Hahah, ja det er nok det lengste maratonet noensinne

 

[frkMina]

Altså, men en på 4 og ei på 2 så er det jo umulig å ikke tenke «hva i helvete har vi gjort??» når det stormer som verst

Den var spot on Enkelte dager så er det jo akkurat sånn jeg tenker «Jeg kommer aldri til å klare det, hvorfor faen møtte jeg han der»

 

[frkMina]

Mamma-livet er litt som stigespillet
Plutselig havner man på den lange stigen og raser ned helt tilbake til start

Jeg og samboer har hatt en vanskelig sensommer da jeg angret skikkelig på alt sammen og mest av alt på Minsten (selv om det ihvertfall ikke er hennes feil) men en tur til en veldig dyr parterapeut hjalp oss ganske mye.
Så jeg tror vi er på rett spor gjen

Så godt å høre at dere er på rett spor igjen Alle snakker om at tiden med småbarn er tøff som par, men ingen som sier hvor tøft det kan være i svangerskapet også. For det er det jo på en måte bare en av partene som går igjennom, og det kan være ganske så tøft for et forhold noen ganger.

 

[Frumammaliv]

Tror dette er veldig normalt uansett om det er planlagt eller ei, om en er i stabilt forhold eller ikke..

Da jeg ble gravid med tredje følte jeg det veldig slik.. gledet meg ikke, såg bare negative ting ved det egentlig.
Men! Altså den ungen er bare gull og jeg har følt meg som en mye bedre mor for han enn for de andre, som om jeg var mer klar den gangen liksom
Og jeg var skeptisk helt frem til han kom ut.

så ble jeg veldig sjokkerende gravid med fjerde… og kan ikke akkuratt si jeg gleder meg denne gang heller. Føler det kommer til å bli sykt tungt.. tungt med tre andre, jeg har ansvaret for de hele tiden, mannen jobber masse for p forsørge oss. Er i tillegg sykemeldt pga svangerskapet. Syns bare alt ser mørkt ut. Kjøpt et par ting til han, men ellers føler jeg ikke at vi snart skal få baby! håper det endrer seg etter fødsel denne gang også..

Det er utrolig mange som har det vanskelig i graviditeten! Selvom man har all grunn til å være lykkelig, så føler man på de tankene..
Men så går det jo som regel veldig bra og over all forventning <3 (selvom jeg selv syns det er vanskelig å se for meg hvordan nå )
Men så tenker jeg og at det er helt ok å tenke og føle på det. Når man har babyen i armene og står i den situasjonen så håndterer man det på en annen måte fordi du må Vi klarer det, selvom det er slitsomt, og slitsomt vil det tidvis bli. Men det her klarer vi <3

 

[frkMina]

Tror dette er veldig normalt uansett om det er planlagt eller ei, om en er i stabilt forhold eller ikke..

Da jeg ble gravid med tredje følte jeg det veldig slik.. gledet meg ikke, såg bare negative ting ved det egentlig.
Men! Altså den ungen er bare gull og jeg har følt meg som en mye bedre mor for han enn for de andre, som om jeg var mer klar den gangen liksom
Og jeg var skeptisk helt frem til han kom ut.

så ble jeg veldig sjokkerende gravid med fjerde… og kan ikke akkuratt si jeg gleder meg denne gang heller. Føler det kommer til å bli sykt tungt.. tungt med tre andre, jeg har ansvaret for de hele tiden, mannen jobber masse for p forsørge oss. Er i tillegg sykemeldt pga svangerskapet. Syns bare alt ser mørkt ut. Kjøpt et par ting til han, men ellers føler jeg ikke at vi snart skal få baby! håper det endrer seg etter fødsel denne gang også..

Det er utrolig mange som har det vanskelig i graviditeten! Selvom man har all grunn til å være lykkelig, så føler man på de tankene..
Men så går det jo som regel veldig bra og over all forventning <3 (selvom jeg selv syns det er vanskelig å se for meg hvordan nå )
Men så tenker jeg og at det er helt ok å tenke og føle på det. Når man har babyen i armene og står i den situasjonen så håndterer man det på en annen måte fordi du må Vi klarer det, selvom det er slitsomt, og slitsomt vil det tidvis bli. Men det her klarer vi <3

Føler meg ganske slem som sier dette, men er på en måte ganske godt å vite at jeg ikke er alene om sånne tanker og følelser Jeg har mange dager følt meg som verdens verste mamma pga det, selv om mange dager er kjempe fine og jeg gleder meg stort.

 

[Sirkusdirektøren]

Føler meg ganske slem som sier dette, men er på en måte ganske godt å vite at jeg ikke er alene om sånne tanker og følelser Jeg har mange dager følt meg som verdens verste mamma pga det, selv om mange dager er kjempe fine og jeg gleder meg stort.

Du er IKKE slem! Du er et menneske med mange fasetter og refleksjoner,og jeg hadde vært mer bekymret hvis alle synes alt var fint og flott hele tiden det viser jo bare at vi er bevisst ansvaret som hvilket på våre skuldre,og det tror jeg er en styrke vi ikke skal kimse av

 

[frkMina]

Du er IKKE slem! Du er et menneske med mange fasetter og refleksjoner,og jeg hadde vært mer bekymret hvis alle synes alt var fint og flott hele tiden det viser jo bare at vi er bevisst ansvaret som hvilket på våre skuldre,og det tror jeg er en styrke vi ikke skal kimse av

Takk

 

[ElskerJesus♡]

Må snike litt her!
Me er ein super stabil og lykkelig familie på 4, som i mange år har lengta etter nr 3, og i fjor hadde me 2 dødfødsler i tillegg, så han som kommer straks er SÅ etterlengta og planlagt og kjempa for. Men likevell har tankene slått meg mange ganger, koffer i all verden har me begitt oss ut på detta? Alt starte heilt på ny, midt oppi masse anna nytt! Men eg trur desse tankane berre komme, og når eg slutta å gi dei oppmerksomhet har det vært mykje lettere å stå stødig ❤
Skjønner jo at det ikkje kan sammenlignes, siden du nå står aleine. Men eg trur at det vil ordne seg for deg og, eg trur ikkje livet gir oss meir enn me tåle, og om me klare å ha det riktige fokuser og lene oss på gode mennesker i livene våre så blir veien til men me går ❤
Ønsker deg masse lykke til med resten av svangerskapet, og så håpet eg BF tar til vet og stiller opp både for deg og baby ❤

Btw: Vår minste er også 6år!

 

[frkMina]

Må snike litt her!
Me er ein super stabil og lykkelig familie på 4, som i mange år har lengta etter nr 3, og i fjor hadde me 2 dødfødsler i tillegg, så han som kommer straks er SÅ etterlengta og planlagt og kjempa for. Men likevell har tankene slått meg mange ganger, koffer i all verden har me begitt oss ut på detta? Alt starte heilt på ny, midt oppi masse anna nytt! Men eg trur desse tankane berre komme, og når eg slutta å gi dei oppmerksomhet har det vært mykje lettere å stå stødig ❤
Skjønner jo at det ikkje kan sammenlignes, siden du nå står aleine. Men eg trur at det vil ordne seg for deg og, eg trur ikkje livet gir oss meir enn me tåle, og om me klare å ha det riktige fokuser og lene oss på gode mennesker i livene våre så blir veien til men me går ❤
Ønsker deg masse lykke til med resten av svangerskapet, og så håpet eg BF tar til vet og stiller opp både for deg og baby ❤

Btw: Vår minste er også 6år!

Først så vil jeg bare si: Så utrolig leit å høre om dine opplevelser Men også så godt å høre at dette svangerskapet går bra

Tankene har heldigvis roet seg litt nå, de kommer ikke like ofte lenger Nå kommer de mest på de dagene hvor jeg får et ekstra savn etter mamma, men sånn vil det nok alltid være at ting blir litt verre på de dagene