Grue seg til fødsel..

H

hønepøne

Andre møte med forumet
Jeg gruer meg så til fødselen at jeg blir kvalm..
Dummeste er vel alt jeg leser om i forkant, men samtidig...jeg føler jeg "MÅ" for å ha en viss kontroll på alt som kan skje, osv..
Jeg er en veldig privat person, så å vise seg frem for andre er fælt, jeg haaaater det. Fullstendig klar over at jeg må, så den biten skal være grei.
Men, jeg leser om kateter, klyster, bleier, blod, etc - jeg raser sammen innvendig og alt jeg tenker er at jeg ikke vil mer. Samtidig som jeg tenker at hei, jeg er jo ikke den første. Men, uansett - jeg takler ikke tanken på det.. Sliter fra før med alt av hormoner og tanker, er også henvist til psykisk helse i kommunen så jeg kanskje får litt hjelp til å sortere tankene. Noen andre som har/har hatt det sånn? Noen tips? Råd? Anything?
 
Ta kontakt med føden og spør om å få komme inn til samtale :)
De kan helt sikkert hjelpe deg med mange av tankene dine. Ja det er mye man må i under en fødsel men veldig mye kan reduseres til et minimum - blant annet hvor mange som skal inn i rommet for eksempel.
Jeg er sikker på at det går helt bra og husk på resultatet :D
 
Kan også hende at du ikke tenker så mye på det når du står i det. Men enig i at du burde snakke med de på føden:)
 
Sniker litt fra oktober jeg :)

Jeg hadde ei venninne som også gruet seg noe voldsomt, mye fordi hun måtte vise kroppen sin til så mange ulike mennesker. At de skulle se henne streve og kanskje ikke ha kontroll. Bæsj, tiss og alt det der.

Men som jeg sa til henne den gangen, dette vil du mest sannsynlig ikke fundere så mye over midt i fødselen. For når du står med rier har du jo dine egne klær på en lang stund. Deretter får du klær som du fint kan ha en joggis under.

Når du føder er kroppen din plutselig helt ubetydelig, den lever sitt eget liv og du har nok med å konsentrere deg om pusting, pressing og si ifra om rier. Og VIPS så er baby ute.

DA skjer alt veldig fort. Antall personer i rommet blir til ett minimum, du blir dekket til. Fokuset er på baby :)

Jeg tror egentlig det kan være lurt å ikke lese seg så veldig opp på akkurat dette med fødselen. For den vil gå sin gang uansett på en måte, kanskje all denne lesingen vil bare gjøre deg mer stresset enn forberedt?

Når du står der vil du uansett instinktivt vite hva du skal gjøre :)

Flott at du får snakke med noen og sortere tankene dine :) Tenk at vi er så mange mennesker som føder i dette landet, nå i sommermnd kan det kommer 100 barn på en uke på en og samme fødeavd.! Disse menneskene har sett alt!! :)

Håper du slipper og gå så lenge å grue deg!

Klem
 
Jeg har også fødselsangst og leste alt jeg kom over for å føle mer kontroll over det hele. Har også snakket med både fastlege, barsellege og jordmor, samt mannen min om det - uten at det egentlig gjorde noe spesielt fra eller til.
Det eneste som har hjulpet så langt er tid - det er ikke like ille nå som det var i starten av svangerskapet. Det er ikke like overveldende lengre, og ble litt mer vant til tanken selv om fødselsangsten fremdeles er der.

For ikke så lenge siden ble det bestemt at jeg skal forløses med keisersnitt på grunn av min helsesituasjon, noe som hjalp på en måte - men nå gruer jeg meg til operasjonen og tiden etterpå istedetfor. Liker ikke å være våken under operasjon, høre og lukte alt som foregår - og tiden etterpå med sårstell og løfterestriksjoner.

Har egentlig ikke noen gode råd for å dempe angsten annet enn å prøve å fokusere på det som er positivt og å snakke med noen du føler deg trygg på, sånn at du ikke går å bærer på det alene.

Ønsker deg lykke til!
 
gruer meg så jeg blir helt kvalm ja. trudde ALDRI jeg skulle gjøre dette igjen.. kjenner panikken begynner å komme. skal på jm samtale på sykhuset i juli.. gruer til det og :/ blæææ.. har en super jm som jeg går til en gang i mnd til kontroll hos. har sitti å grini hos henne noen ganger ja.. krysser fingre og tær for at denne fødselen blir lettere. uten komplikasjoner osv.. huff..
 
Jeg har egentlig bare gledet meg til fødselen jeg, men siden babyen ligger i seteleie og nekter å snu seg begynner jeg å bli stresset. Jeg vet jo at det fortsatt er 75 % sjangse for at hun snur seg, men fra å se frem til fødselen som en kul greie jeg gleder meg til (planer om å føde som en katt, i vann, vikingkvinne etc), er jeg nå kjempestresset for setefødsel, bruk av tang, liggende på rygg i en seng, epidural, slanger og kateter og sykeliggjøring, stress og mangel på kontroll keisersnitt, ikke få bonde md babyen med en gang, ikke få til ammingen, ødelagte magemuskler... Huff.
 
hønepøne skrev:
Jeg gruer meg så til fødselen at jeg blir kvalm..
Dummeste er vel alt jeg leser om i forkant, men samtidig...jeg føler jeg "MÅ" for å ha en viss kontroll på alt som kan skje, osv..
Jeg er en veldig privat person, så å vise seg frem for andre er fælt, jeg haaaater det. Fullstendig klar over at jeg må, så den biten skal være grei.
Men, jeg leser om kateter, klyster, bleier, blod, etc - jeg raser sammen innvendig og alt jeg tenker er at jeg ikke vil mer. Samtidig som jeg tenker at hei, jeg er jo ikke den første. Men, uansett - jeg takler ikke tanken på det.. Sliter fra før med alt av hormoner og tanker, er også henvist til psykisk helse i kommunen så jeg kanskje får litt hjelp til å sortere tankene. Noen andre som har/har hatt det sånn? Noen tips? Råd? Anything?
Klikk for å utvide …
Grudde meg også veldig til ks og at folk tørker og vasker meg nede til, men det går utrolig greit i grunn.. Greier det jo ikke selv , så må ha hjelp
 
Jeg har hatt samtale med psykiater på sykehuset som også er jordmor. Psykiateren og min faste jordmor skal være der under fødselen noe som gir trygghet. Kanskje du også kan bli henvist til en psykiater på ditt lokalsykehus? Veldig lurt å lage en fødeplan der jordmoren tar hensyn til ting du synes er vanskelig.
 
Takk for gode råd!

Jeg fikk telefon i dag fra Psykisk helse, de ville ha meg inn til samtale i morgen for å finne ut hvor "ille" det er og behovet mitt for hjelp, da alle der går ut i ferie på fredag og blir borte en månde..
Fikk også beskjed av jordmor om at jeg kunne få omvising på føden i forkant, så kanskje jeg kan få hjelp til å bearbeide tankene rundt det. Men, ringte dit og de har ikke omvising før uti august engang, så da er jeg like langt... Jordmor har også ferie til august..Eneste avtalen jeg har frem til da er å få akupunktur av en annen jordmor ved samme helsestasjon... Hatt en ok uke, og nå ser jeg bare for meg en hel mnd med tårer og snørr..
 
Vært til samtale på Psykisk helse i dag, gikk gjennom en slags scoring liste hvor jeg kom ut med mild til moderat depresjon. MEN, han sa at angst også gjerne kunne gi utslag på denne "testen".
Jeg føler vel kanskje at angst er mer rette ordet for hvordan jeg har det, jeg er ikke redd fordi jeg er lei meg men lei meg fordi jeg er redd...hvis noen skjønner hva jeg mener..?
Skulle uansett få vedtak på å komme til samtale annenhver uke fra 5 august og til etter fødselen.
Tenker også på om det er mulig å få komme til samtale med noen på fødeavdelingen, men må vel kanskje vente til de har omvisinger igjen uti august. Så får jeg bare prøve å komme meg gjennom de kommende ukene..
 
Uff, høres ikke noe godt ut å ha det sånn! Men bra du har oppsøkt hjelp!! Mitt råd er at du under fødsel prøver å slappe av så godt du kan, samarbeid med kroppen din, tenk positivt og la de positive tankene få mest plass! Lytt til jordmor og be om å få minst mulig folk inne hos deg og få regelmessig informasjon....på den måten vil du få litt av den kontrollen du ikke ønsker å gi slipp på!

Jeg var engstelig før min første fødsel (liker også å ha kontroll), men det gikk sååå bra og jeg har virkelig elsket fødselsopplevelsen både første og andre gang og gleder meg nå til den tredje!!!
 
Klarer du å sette ord på nøyaktig hva du gruer deg til? Jeg er redd for avføring under fødselen, vil derfor ha klyster. Er også nervøs for gynekologiske undersøkelser, har derfor skrevet i fødebrevet at jeg ikke vil bli "plaget" mer enn nødvendig. Sjekk ut hva det står her om fødebrev: http://www.babyverden.no/Fodsel/Foedselsforberedelser/Skriv-et-fodebrev/ Hvis jordmor får vite hva du sliter med, blir det sikkert enklere både for jordmoren men også for deg.

Selv om du ikke får omvisning, kan du jo ta en tur til sykehuset så du vet hvor fødeavdelingen er. Min mann ble veldig rolig etter vi var der for det er hans oppgave å få meg trygt på sykehuset. Du kan ev snakke med andre som har født på det sykehuset, så du er mer forberedt. Da jeg var på omvisning fikk jeg bare se det kjipeste rommet uten vindu, do, dusj eller badekar. Var derfor godt å høre hvordan de andre rommene er.
 
ÅÅH føler med deg.. Plutselig nå begynt å tenke, og grue og slite skikkelig.. Prøvde å snakke LITT om dette med JM sist, fortalte hvor overveldene og grusom styrfødsel jeg hadde sist med tredje, men herregud man får ikke tid til en dritt på disse timene..Ho bare sa uff og uff.. Og så sku ho ha ferie i 2mnd! WTF. Her går jeg å svimler og føler meg skikkelig dritt i tillegg til denne angsten. Jeg vil ikke, har IKKE lyst mer!! :( :(
 
Merker at jeg nå i det siste har begynt å tenke på fødselen og merker at jeg gruer meg skikkelig :/
Jeg har ingen jordmor og snakke med, så sitter mer eller mindre å grubler for meg selv..
Det jeg tenker mye på er at jeg er jo egentlig ikke en stor person, men magen er ganske stor blitt og det at det faktisk skal komme et helt og perfekt menneske ut av meg er helt surrealistisk og skummelt :S
Kjenner jeg stresser skikkelig...
Mange sier at det bare går av seg selv liksom, men jeg klarer ikke å se for meg det ><


Hanne Caroline Moen
On Iphone 4
 
Skjønner deg godt.
Med datteren min grudde jeg meg ikke så mye, visste ikke hva jeg gikk til.
Endte med hk og en saftig infeksjon osv. Mareritt.
Men som oftest går det jo greit.

Snakk med sykehuset og få omvisning, det kan kanskje hjelpe litt?

Ellers er det ikke lurt å lese for mye på nettet, er mange rare historier der ute og det er som oftest de tøffeste historiene som får mest oppmerksomhet.

Når fødselen er i gang så har man tankene en helt annen plass, man er i et helt annet modus, og man gjør det man må og får beskjed om uten å tenke så mye over det.

Selv lar jeg såvidt samboer se meg naken så den biten der ser jeg.
Med datteren min hadde jeg to jormødre og leger flygende frem og tilbake pluss en hai med studenter som (unnskyld språket) glane meg rett inn i sådan i evigheter :p

Instinktet tar litt overhånd og man fokuserer ikke på de samme tingene som man ville gjort ellers..

Dette kommer til å gå kjempe bra skal du se! Du er nok tøffere enn du tror!


<3 odine <3 27/10/11
Venter en prinsesse 11/09/13
 
Masse skrivefeil :p teite autokorrekt, håper du fremdeles skjønte hva jeg skrev :p


<3 odine <3 27/10/11
Venter en prinsesse 11/09/13
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp